Førstkommende søndag er domssøndag i vår kirke. Vi kaller den også Kristi kongedag. I en av domstekstene sier kongen:
"Jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg."
I dag gir jeg ikke dere en oppbyggelig meditasjon over Jesu ord, men lar dem være bakteppe for en kommentar til den offentlige debatt om flyktningestrømmen og en impuls til vårt møte med den.
For to uker siden uttalte statsråd Listhaug: "Godhetstyranniet rir Norge som en mare." Uttalelsen kom etter kritikk av kutt i bistandsbudsjettet og av innstramming i flyktningpolitikken. Den var særlig et angrep på kirkens ledelse og vår språkbruk med vekt på barmhjertighet og gjestfrihet.
Godhetstyranni er en fiffig språklig nyskapning. Men vil den bli noe mer enn en språklig døgnflue? Ja, påtatt og påstått godhet kan være skalkeskjul for grums. Men tyranni er aldri godt, og godhet kan aldri bli tyranni. Jeg er enig med Listhaug at vi skal ha respekt for forskjellige syn i debatten om innvandring, flyktninge- og asylpolitikk. Men jeg er redd ordet "godhetstyranni" var et retorisk skalkeskjul for å hindre kritikk og en genuin samtale om hva medmenneskelighet og barmhjertighet faktisk innebærer for politiske veivalg. Vi må spørre: Kan det bli for mye godhet? Skal det settes grenser for godheten?
Tre ord eller begreper setter meg på sporet som teologisk og allment orienteringspunkt. De er fremmedord fra gresk med opprinnelse i den kristne tradisjon, og uttrykker en kristen virkelighetsforståelse og et kristent verdensbilde: økumene, økonomi og økologi.
Det første – oikoumene – signaliserer "den bebodde jord". Det greske oikos betyr imidlertid hjem, og pave Frans har de siste månedene ofte talt om jorden som vårt felles hjem. Det er et konsekvensrikt uttrykk. Jeg har vært på skoler på FN-dagen da elevene har sunget: "Vi er barn av samme jord," og det har vært vakkert. Som nordmenn reiser vi over hele jorden og mener det er vår rett, og norsk velstand er avhengig av eksport til alle verdens hjørner. Men nå skal altså solidariteten med verdens flyktninger og fattige strammes inn og begrenses.
Vi vet at situasjonen er kompleks, og jeg har respekt for dem som i dag sitter med styringsansvar i vårt land. Det skal jeg komme tilbake til. Men kristen tro og den kristne visjon er universell, med fokus på menneskets verd og et fellesskap som ikke kjenner grenser av geografisk, etnisk, kulturell eller språklig art. Det er også denne visjon som ligger i kirkelig økumenikk. Nettopp i dag er vårt samspill og samvirke med andre kirkesamfunn viktig, både lokalt og globalt, og i vårt bispedømme tenker jeg ikke minst på migrantmenighetene i møte med nye migranter og flyktninger. Sammen skal vi ta imot dem med Kristi barmhjertighet i ord og gjerning. I et videre perspektiv er det også en impuls til dialog og samvirke med blant andre muslimer i vårt land i denne situasjon.
Det andre ord er økonomi, og vi tenker umiddelbart på penger og finanser. Men det greske oikonomia refererer til vårt felles hjem som et sted der vi er forvaltere, og et sted med lov og rettferd. Hva er det som nå står på spill for oss som fellesskap: jo, rettferd og menneskeverd for flyktningene som et speil av den humanitet, rettferd og barmhjertighet vi ønsker skal gjennomsyre vårt samfunn. Det innebærer ikke at vi er naive, og vi erkjenner at det er nødvendig å sende tilbake til hjemlandet migranter som åpenbart ikke har behov for beskyttelse eller opphold. Men sporene skremmer. For mange med reelt beskyttelsesbehov eller åpenbare humanitære behov, er blitt sendt ut av landet. Derfor må vi fortsatt insistere på en asylpolitikk og en flyktningpolitikk som er forankret i et kristent og humanistisk menneskesyn, og som gir rom for grunnleggende rettferd og barmhjertighet.
Det tredje ordet er økologi: Hvordan taler vi om jorden som vårt felles hjem, hvordan opptrer vi som forvaltere av det skaperverk som Gud har gitt oss, og vi selv er en del av? Her skal fokus alene være dette: klimaendringene treffer særlig denne verdens fattige og øker deres lidelser. Tørke og fattigdom fører til utallige konflikter og har tvunget millioner ut på flukt på de fleste kontinenter. Når FNs klimatoppmøte holdes i Paris om to uker, er fattigdom, migrasjon og verdens flyktninger et viktig bakteppe. Det er det også for oss, når vi ser fremover, skal bidra til jordens fremtid og gi rom for flyktninger i vårt eget land og egne nabolag.
Her har jeg fokusert på tre store ord: økumene, økonomi og økologi, og på det store bildet i møte med flyktningstrømmen til vårt land. Jesu ord bringer oss tilbake til det eksistensielle møte med medmennesker. Nevnte pave Frans taler i denne sammenheng om behovet for en ny omvendelse, i møte med Kongens ord:
"Jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg." Der ligger ikke bare utfordringen for oss som menigheter, men også omvendelsens gave. Slik Hebreerbrevet sier: "Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester uten å vite det."