15 Da gikk fariseerne bort, og de ble enige om at de ville fange ham i ord. 16 De sendte disiplene sine til ham, sammen med herodianerne, og lot dem si: «Mester, vi vet at du alltid holder deg til sannheten og lærer sant om Guds vei. Du bryr deg ikke om hva andre synes, for du ser ikke på person eller rang. 17 Si oss da hva du mener: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?» 18 Men Jesus merket ondskapen deres og sa: «Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve? 19 Vis meg mynten som skatten betales med!» De rakte ham en denar, 20 og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?» 21 «Keiseren», svarte de. Da sa han til dem: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» 22 De ble forundret over dette svaret, og de forlot ham og gikk sin vei.
Kjære menighet! Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus. - I dag er det 158. Storting konstituert og nytt presidentskap valgt. Her i kirken vil vi også ønske Stortingspresident, visepresidenter og folkevalgte lykke til med deres verv og virke.
Barnelærdom er grunnleggende, også for voksne. Jeg har en liten sønnesønn på tre år. Med sine barneøyne lar han meg stadig se omgivelsene på nytt med mine gamle øyne. Av og til får han meg med på en sang som sikkert mange her også har sunget:
”Hvem har skapt alle blomstene, fuglene, stjernene?
Hvem har skapt både deg og meg?
Jo, Gud i himmelen.”
Denne lille barnesangen tar oss rett inn i Jesu skattediskusjon med lovkyndige i Jerusalem: ”Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.”
Jesus ble utfordret. ”Er det tillatt å betale skatt til keiseren?” Vi spør neppe om det er tillatt, men spørsmål om skatt opptar oss. Noen betaler med glede, andre synes det er i meste laget. Men vi setter pris på fellesgodene: skoler og helsevesen, sosial omsorg og et mest mulig trygt samfunn. Barns oppvekstkår og situasjonen for utsatte og fattige er et ansvar vi i fellesskap ikke kan løpe fra.
Nå er utfordringen i spørsmålet til Jesus likevel annerledes. Fariseerne ville legge en felle for ham. Jødene levde under romersk okkupasjon, og svarte Jesus ”Ja”, ville det ikke falle i god jord hos jødiske nasjonalister. Svarte han ”Nei”, ville det være oppvigleri mot de romerske myndighetene.
Det ligger underfundig humor i måten Jesus går inn i spørsmålet. ”Vis meg mynten som skatten betales med,” sier han. Så henter de frem keiserens mynt fra egen lomme, de som ville avsløre Jesus som forræder. Sjelden har et spillfekteri så grundig avslørt seg selv. Men Jesus dveler ikke ved avsløringen. Han sier bare: ”Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.”
Fariseerne ble overrumplet og fikk noe mer å tenke på enn skatt og keiser. Kanskje er det flere enn meg som har ønsket seg Jesu evne til å svare og løfte samtalen når det legges retoriske feller i en diskusjon. Kanskje aner vi også noe av dybden i det Jesus sier.
Jesus hadde pekt på sølvmynten og spurt hvilket bilde som preget den, og de hadde svart: ”Keiserens.” Når Jesus gjør spranget fra keiseren til Gud, trekkes også linjen fra keiserens bilde til Guds bilde. Hva er det som bærer Guds bilde og preg i våre omgivelser? Dersom Jesus hadde spurt de skriftlærde, ville de svart: ”Mennesket, vi som ble skapt i Guds bilde,” og så pekt på dem som stod rundt dem.
I Jesu ord er evangeliet gjemt. Skapt av Gud og i Guds bilde er vi selv en gave til våre omgivelser og mottakere før vi blir givere. Å gi Gud det som er Guds, er å takke for livet og leve etter hans vilje. Det er å takke for hverandre og mennesker Gud lar oss møte - familie og venner, naboer og kolleger, ja også politiske motstandere. Ved å ta imot dem og gi dem rom gir vi dem tilbake til Gud. Når jeg møter stortingspolitikere, gjør det inntrykk å merke vennskap som er der på tvers av politiske skillelinjer.
Vi gir også Gud det som er hans, ved å takke for det land vi lever i, ved å forvalte det miljø vi er en del av, og ved å delta i dette samfunn etter hans vilje – også som politikere og i offentlig tjeneste. Derfor begynte vi gudstjenesten med ”Herre Gud, ditt dyre navn og ære over verden høyt i akt skal være”, og vi avslutter med ”Fagert er landet du oss gav, Herre vår Gud og vår Fader.”
I Jesu ord ligger også evangeliets paradoks. For det er ikke alltid vi lever og handler etter Guds gode vilje. Vi erfarer ikke bare det onde i våre omgivelser, men kjenner det i eget hjerte, i det vi har gjort og gjør. Men Gud er all godhets giver, også tilgivelsens Herre i vår midte. Han er opptatt av å tilgi og la oss leve i tilgivelsen. ”Gi Gud hva Guds er,” handler om at han også gjør våre nederlag til sine, gir oss oppreisning og ny begynnelse på vår vandring.
I en bok som kom i vår, ”Gud er tilbake. Religionens rolle i fremtiden”, har Erik Solheim ett av bidragene. Her forteller han om sin burundiske venn Pierre Nkurunziza, geriljalederen som via en TV-skjerm ble grepet av Jesu budskap om fred, av en som ikke bare elsket sine venner, men også sine fiender. Den dagen bestemte Nkurunziza seg for å søke fred og gjøre slutt på borgerkrigen i Burundi. Predikanten han hadde lyttet til via TV-skjermen, var Arild Edvardsen fra Sarons dal.
Erik Solheim skriver om moderne storpolitikk: ”Vi trenger å forstå religionens betydning dersom Norge fortsatt skal ha en viktig rolle i internasjonal politikk og diplomati.” Og jeg føyer til: I møte med andre religioner – også i vårt livssynsåpne samfunn, - oppdager vi ikke bare det vi har felles og som skiller, men vi føres tilbake til egen tro og tradisjon, til den Gud vi tror på og eget forhold til Gud.
Da fariseerne møtte Jesus, stod han foran dem som er det sanne bilde av Gud. Jesus viser oss hvem Gud er, og at han er Guds gave til oss. Tilgivelsens, forsoningens og oppreisningens gave til hver og en av oss. Han kom og tok bolig iblant oss – som menneske blant mennesker. Han kommer også stadig og tar bolig i oss – i dåpen og hver dag ved Den hellige Ånds gjerning. Han kommer og møter oss i hvert menneske vi møter.
Å takke Gud og gi tilbake det som er hans, det er fremfor alt å ta imot Jesus Kristus i våre liv og la hans bilde prege vår hverdag, vårt virke og våre møter med andre.
Gud har selv også gitt oss et sted der vi kan begynne å takke og gi Ham det som er hans: i bønnens rom. Men kanskje må vi da tenke om igjen om hva det er å be. Bønn er å komme frem for Gud med våre liv i deres mangfold, i nederlag og seire, med hverdagens rutiner og utfordringer. Søren Kierkegaard har sagt at bønn ikke så meget forandrer Gud, som den forandrer oss. Kristen tradisjon har gjennom århundrene også lært oss å be denne bønn om kvelden før vi går til ro: ”Herre, i dine hender overgir jeg min ånd” – min pust, mitt liv.
Derfor holder vi denne gudstjenesten dagen før det nye Stortings offisielle åpning, i bønn for Kongen og hans hus, for Storting og regjering, for høyesterett og rettsvesen, for offentlige institusjoner og deres virke. Her kommer vi også med våre egne liv. I bønnens stille rom klarner blikket for det vi har tatt imot og gir videre – til våre omgivelser, til Gud. Slik den enkle barnesangen setter ord på Guds skapergaver: blomstene, fuglene, stjernene, ja både deg og meg.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var, er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.