Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. Da så de at steinen var rullet fra graven.3 Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’» Da husket de hans ord. Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre.
Kjære menighet. Nåde være med dere……..
Under Nürnbergprosessen etter annen verdenskrig ble det fremført et vitne som hadde oppholdt seg på en jødisk kirkegård i Wilna i Polen. Det var eneste mulige oppholdssted på flukt fra gasskamrene. I løpet av denne tiden skrev han dikt. I et av dem beskrev han en fødsel som skjedde i en grav i nærheten. En ung kvinne fødte en gutt. Den åtti år gamle graveren hjalp til. Da den nyfødte kom med sitt første skrik, ba den gamle mannen en bønn: «Gode Gud, har du endelig sendt Messias til oss? For hvem andre enn Messias selv kan bli født i en grav?» Tre dager senere måtte barnet drikke sin mors tårer. Hun hadde ikke mer melk.
Graver skal ikke være tomme. Det er skremmende når graver er tomme. Graven besegler et menneskes død. At han eller hun ikke lenger har et nærvær. Og heller ingen nåtid eller fremtid. Et begravet menneske har bare en fortid. Vi kan huske personen, bevare han eller hun i minnet – så lenge vi selv har en fremtid.
Jesus ble tatt bort fra jorden. Han døde, slik vi alle skal dø. Slik vi ikke lenger skal finnes som en fysisk, levende person.
Den tomme grav var ikke en lykkelig avslutning på en fortelling som ellers ville hatt en trist slutt. Kvinnene ble forferdet, forteller Lukas. Slik jeg tror vi alle ville blitt forferdet, eller vettskremt, om vi skulle finne en tom og åpen grav når vi ventet å finne et fredelig gravsted for en god venn eller en av våre kjære.
«Hvem andre enn Messias kan bli født i en grav?», spurte den jødiske graveren. Den tomme grav var fortellingen om at Jesus måtte bli begravet for å kunne bli Messias. Han måtte dø for å kunne overvinne døden. Han «for ned til dødsriket», sier vi i trosbekjennelsen. Døden kan ikke overvinnes fra de levendes land. Jesus vant over døden fra de dødes land. Fra dødsriket. Vi er tilbake ved begynnelsen. «Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet…» Men, til tross for det: «Guds ånd svevde over vannet. Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys.» Oppstandelsen er en ny begynnelse, en ny skapelse. Den er en ny skapelsesfortelling. Den andre skapelsesfortellingen.
Det ble lys, slik at alle fortellingene om Jesus etter oppstandelsen kommer i nytt lys. De blir fortellinger om at barmhjertig og kjærlighet ikke bare kan helbrede og gi tilgivelse. De blir beretninger om at døden og alle destruktive krefter kan overvinnes. Jesus brukte sine øyne til å se, sine ører til å høre, sin munn til å dele ut tilgivelse og nære livsmot, og sine hender til å helbrede. Han viste at barmhjertighet, tilgivelse og kjærlighet er sterkere enn døden. Det ble lys.
Fortellingene om Jesus fortsetter etter at han var oppstanden. Det er fortellinger, ikke en serie påstander om liv og død, eller at kjærligheten er sterkere enn døden, den onde eller synden. Vi møter Jesus slik han tidligere var. Etter oppstandelsen gjør han det han alltid gjorde. Han var nær hos sine disipler, minnet dem om hva skriftene fortalte, og han delte måltider med dem. Oppstandelsen er ikke noe som skjer i disiplenes håp, forventninger eller fantasier. De møtte Jesus. Han var den samme både før og etter oppstandelsen. Det var ikke en annen som hadde vendt tilbake fra dødsriket.
Messias ble født i graven. Han måtte dø og oppstå for at vi og disiplene skulle vite at det var Messias de var sammen med før han døde.
«Dere har hørt det er sagt», sa Jesus. Det både vi og disiplene har hørt, er at døde ikke kan stå opp fra graven. Derfor sa noen at han ikke var skikkelig død. Han var bare skinndød. Andre sa at det var et gravrøveri. Det er umulig at noen kan stå opp fra en grav. Når det likevel skjer, motsier det alt vi har hørt, og alt vi vet er mulig. Det var ingen vitner til oppstandelsen. Ingen var der da det skjedde, og ingen ser at stenen veltes fra graven. Den tomme grav beviser ingen ting. Men kvinnene hører hva de hvitkledde mennene sier, og husker. Deretter tror de.
Jesu oppstandelse kan aldri bevises. Den kan bare gripes i tro. Bibelen har flere fortellinger om det som skjedde etter oppstandelsen. Beretningene gir en flerstemt fortelling om møtene med den tomme grav og møtene med Jesus etter oppstandelsen. Kirken har våget å la sprikende fortellinger stå side om side. Side om side holdt de fast ved at Jesus var oppstanden, at døden ikke skal ha det siste ord. Men de våget å bruke sine egne øyne, ører og sine egne fortellingsegenskaper. De våget å samle sprikende fortellinger i en hellig bok der kjernen i budskapet er at Kristus lever, han er oppstanden.
Vi har hørt det er sagt at oppstandelse fra de døde er umulig. Vi ser og hører at oppstandelsen ikke forandret hele verden. Vi kan se det med våre egne øyne. Vi kan høre det i nyhetene. Og kanskje kjenner vi at mørket også kan overta våre egne følelser og tanker, og slik prege våre egne liv. Og da Jesus sa «dere har hørt det er sagt», snakket han om hvordan de hellige skrifter var brukt. De ble brukt til å holde noen mennesker i lenker og gi andre mennesker rett til å definere hva som var Guds vilje. Det handlet da og det handler nå om at Bibelen kan brukes til å holde mennesker i lenker og mørke.
Men vi tror. På tross av alt som er sagt om at oppstandelse ikke er mulig. Vi tror oppstandelse skaper forandring. Oppstandelsen gjør at vi kan leve med håp om forandring. Et håp som i trass bekjenner at ny skapelse er mulig. At det er mulig å skrive nye skapelsesfortellinger. Det er mulig fordi oppstandelse er skjedd.
Oppstandelse er forandring. Den varsler at dødens krefter ikke skal ha det siste ord. Langfredag fikk ikke siste ord. Dødens krefter skal beseires. Jesus begynte sin gjerning med å forkynne håp. Han sa han var kommet for «å forkynne et godt budskap for fattige. (Gud) har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.» Han som sa dette, er oppstanden fra de døde. Oppstandelse skaper håp. Det gir håp til alle som har mistet troen på at noe kan forandres, håp til alle som har mistet håpet. Han lever, han som er sterkere enn alt som kan skape mørke i vårt eget liv. Oppstandelsen bekrefter at da Jesus døde på korset tok han med seg all vår skyld og alt som vil ødelegge våre liv inn i døden. Han tok med til dødsriket alt det som hører døden til. Han bringer nåde og et nådens år til våre egne liv.
Jesu oppstandelse gir håpet en retning, og kaller oss til arbeid, alle vi som deler håpet. Vi tror Gud kjemper mot døden og dødskreftene, enten de finnes i Syria, i og rundt Ukraina, i Sør-Sudan – eller det handler om de dødens krefter som med rus eller menneskehandel holder mennesker i fangenskap.
Kristus er oppstanden fordi Gud er større enn alt som kan holde oss nede og i lenker. Han knuste mørkets våpen, slik vi sang i vårt høytidsvers. Kristus er oppstanden slik at vi kan leve med et løfte om at vår egen død ikke er en død vekk fra Gud, men en død inn til Gud – livets giver og livets Gud.
I denne verden skal vi være håpets tegn. Tegnene på at oppstandelsen er skjedd. At vi i frihet kan reise oss og bringe det gode budskap til fattige, kjempe for at fanger skal få sin frihet, for at blinde kan se, at undertrykte kan bli kvitt sine lenker – og at vi alle kan få kjenne Guds nåde og kjærlighet. Troen, håpet, kjærligheten og gleden lot seg ikke drepe, og lar seg ikke drepe. Oppreiste og glade kan vi være del av fellesskapet med den oppstandne Jesus Kristus. Der kan vi hente næring til tro, håp og kjærlighet – og glede. Ære være..