Preken 17. mai 2014

Elisabeth, hennes slektning sa til Maria: ”Velsignet er du blant kvinner”. Da sang Maria:

Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.
Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.

I kirken deler vi Marias tro på at uretten skal  få sin dom, enten den handler om å bruke makten til å holde andre nede, eller den handler om å berike seg på andres bekostning. Maria kjente sitt folks historie om at Gud støtte herskere ned fra tronen, sendte rike tomhendte bort. Og de hovmodige, som trodde de er mer verd enn andre, eller visste bedre enn andre, de ble spredt. De kunne ikke samles seg og ta makt.

Samtidig synger hun om Gud som løftet opp de lave og mettet de sultne  Slik må det være når Gud er Gud for alle. Da kan ikke de rike og de fattige, de med og de uten makt få samme behandling. De fattige må løftes opp og de sultende må få mat.

Maria synger at Guds kjærlighet er et oppgjør med urett. Slik viser hun oss veien til rettferdighet og fred.

Maria gir perspektiv på vår feiring av Grunnloven. Grunnloven var ikke perfekt da den ble skrevet. Men den kom verken fra Gud eller ved et diktat fra kongen. Eidsvoldsmennene ville de, ikke kongen, skulle skrive Grunnloven. Uansett hvor velvillige de var i forhold til Christian Fredrik, den danske prins, ville de sikre at makten skulle utøves innenfor lovens rammer. De ville ikke risikere en enevoldskonge som siden kunne bruke makt til vilkårlig å sette seg ut over lovens rammer. Kongen skulle ikke stå over retten. Først da de hadde loven i hånd, valgte de en konge. ”Med lov skal landet bygges!, det hadde Eidsvoldsmennene lært både av Frostatingsloven, og av opplysningstiden førende filosofer og rettslærde.

Loven er beskyttelse mot at makt misbrukes. Loven er beskyttelse mot at den sterkestes rett skal gjelde. Men slik kan den bare fungere når loven står over makten. Grunnloven sikret at lover blir gitt av Stortinget, at domstolene er uavhengige, og at det ikke er kongen som styrer dommernes avgjørelser. Når makten ble fordelt på ulike institusjoner, la Eidsvoldsmennene grunnlaget for at vi skulle kjenne at våre rettigheter, ja, respekten for vårt menneskeverd var sikret.visste at makt kan forføre. Å ha makt, er samtidig å være utsatt for den fristelsen det er å ville bruke den til å sikre seg mer makt, mer rikdom og mer kontroll over andre menneskers liv.

Men, til tross for alt godt som er sagt og skrevet om Eidsvoldsmennene, mente de likevel om seg selv at de visste best – også når de gjorde det vegne av andre. Stemmeretten ble forbeholdt dem som hadde penger og eiendom, eller var embetsmenn. Det tok nesten hundre år før alle kvinner fikk stemmerett. Ja, det er bare hundre år siden menn med stemmerettsloven i hånd, kunne mene at de visste bedre enn kvinner.

Grunnloven hentet i stor grad sine ideer fra opplysningstiden. Frihet, likhet og brorskap, var idealene som også de mest beleste blant Eidsvoldsmennene kjente og delte. Men fra de samme kilder om frihet og likeverd, hentet de også holdninger som gjorde at de ønsket å stenge jøder ute av riket. Kirken hadde gitt antisemittismen kraft ved å gi jødene skylden for å drept Jesus. Opplysningsmennene omformet dette til politiske og rasistiske fordommer mot det jødiske folk. Konsekvensen ble at jødene skulle holdes langt vekk fra Norge. Loven skulle på dette punkt brukes til å karakterisere en hel folkegruppe og stenge mennesker ute, i stedet for å sikre alles like rettigheter. Det ble en lov som gjorde forskjell på folk.

Paragrafen om utestengelse av jødene ble opphevet i 1851. Men, til evig tid bør historien om denne paragrafen være en lærepenge for oss. På vegne av nasjonen uttrykte de fordommer mot og forakt for jøder. De mente det var til beste for nasjonen at jøder ble stengt ute fra riket. Men forakt, undertrykkelse eller utestengelse av en gruppe mennesker, er alltid forakt for alt menneskeverd. Alle menneskers verd krenkes, når menneskeverd krenkes. Slik er det enten det handler om jøder, romfolk eller homofile. Maria synger: ”Han støtte herskere ned fra tronen…..og spredte dem som går med hovmodstanker.”

Med lov skal landet bygges. Med slik lov som gjelder for alle – og rettigheter som gjelder for alle. Vi kan takke for Grunnloven fordi den rakk lenger enn ordlyden og Eidsvoldsmennene var klar over. Med Grunnloven i hånd gikk det an å si at den dypest sett målbar idealer som gjorde at jøder måtte få like rettigheter som alle andre i vårt land. Som gjorde at alle, kvinner og menn, måtte få stemmerett, uavhengig av kjønn, stand eller inntekt. Som gjorde at da §2 ble forandret i 2012, kunne den henvise til vår kristne og humanistiske arv, og fortsette dette med å si at ”Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighehederne.”

De to hundre år etter 1814 har også vært to hundre år med revisjoner av Grunnloven. Slik skal det være. En arv, slik Grunnloven er, skal aldri overtas kritikkløst. Og kilden til kritikk kan vi hente fra fortellinger som den vi har om Marias lovsang. Det er en lovsang som alltid utfordrer. Herskere skal være bundet av retten. Rikdom skal fordeles slik at den kommer alle til gode. Og ingen av skal sette oss i Guds sted og i hovmod tenke at vi alene vet hva som er til alles beste og kan styre deretter. Nettopp fordi vi som Gud ikke skal gjøre forskjell på folk, skal vi løfte de lave, mette de sultne og ikke tenke at vi vet bedre enn andre.

Vi kan takke Gud for at vi har en grunnlov som sikrer respekt for ethvert menneskes verd og likeverd. Vi har den ikke fordi vi er bedre enn andre folk eller mer kristent enn andre. Uavhengig av tro eller livssyn, har vi den som en felles arv og et felles ansvar. Den er en arv som alltid må bearbeides. På ny og på ny må vi må spørre om Grunnloven er formulert slik at den til enhver tid bekrefter alle menneskers verdighet. Om den er formulert slik at vi med Grunnloven i hånd kan imøtegå alle forsøk på å krenke menneskets verdighet.

Maria synger fordi hun skal føde. Den som skal føde vet noe dypt menneskelig om sårbarhet. Om noe vi alle deler. Hun synger at Guds kjærlighet samtidig er oppgjør med urett. Urett rammer dem som ikke møter respekt for sitt menneskeverd. Det er hos dem, hos de mest sårbare, Jesus begynte sitt virke. Den gode nyhet, evangeliet, er at Gud er menneske, sårbar som alle oss andre. Slik vannet samles på det dypest punkt, slik begynner Gud sitt virke der sårbarheten er størst. Men Gud gjør ikke forskjell på folk. Heller ikke på folk som oss, som verken er blant de lave, fattige eller sultne i verden. Vi kan takke for at Guds kjærlighet er et oppgjør med urett. Og vi skal feire Grunnloven fordi den bekrefter alle menneskers like verd. Fordi den slår fast at i vårt land skal det ikke gjøres forskjell på folk.