Kjære medarbeidere!

Min nyttårshilsen til dere er en enkel setning i Hebreerbrevets 13. kapittel: ”Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid.”  Vi lever i et samfunn i endring, og vår kirke er i forandring. Jesus Kristus er den samme, og hans nåde er ny hver dag. Å være en kristen, å være kirke er å være forankret i denne nåden og la den bære oss og følge oss gjennom alle endringer.

Tradisjonen tro vil jeg i denne nyttårstalen gi noen glimt fra fjoråret, i takk til Gud og til dere, og noen utblikk fremover. Som kirkelige medarbeidere står vi i en tjeneste som innebærer nærvær i menneskers hverdager, i glede og sorg, også når sorgen rammer brått og brutalt.

Det skjedde utenfor Holmenkollen kapell på julaften. Mange skulle inn til den andre julegudstjenesten da plutselig flaggstangen brakk og med dødelig kraft traff en mor som stod der sammen med sin familie. Det som ikke skulle kunne skje, skjedde. I dag ber vi fortsatt for familien som ble rammet og skal leve videre. Samtidig vil jeg takke prost og medarbeidere for måten de håndterte den tragiske ulykken på og har fulgt opp familien, og takk til alle dere som har gitt nærvær til pårørende etter ulykker og dødsfall i året som gikk.    

Mot et mer livssynsåpent samfunn

For tre år siden kom den offentlige utredningen ”Det livssynsåpne samfunn”. Vi har imidlertid et stykke å gå før denne visjonen får fotfeste og blir virkelighet. Stadig dukker begrepet livssynsnøytralitet opp, sist i forbindelse med den nærmest rituelle diskusjonen i advent om skolegudstjenestene før jul.

I vårt bispedømme har jeg mottatt flere rapporter om stor deltakelse ved advents- og julegudstjenester for skoler og barnehager, også der foreldrene måtte melde barna på. I et oppslag i avisen Vårt Land ble det hevdet ”Hornindal er ikke Holmlia. Stryn er ikke Stovner.” Men de som uttalte seg fra Hornindal og Stryn var åpenbart ikke informert om Holmlia og Stovner. Nettopp disse to menighetene i det religiøse mangfold på Søndre Nordstrand og i Groruddalen har skolegudstjenestene overraskende bred oppslutning. For troens kår i en ny tid og kontinuiteten i vår kulturarv representerer disse gudstjenestene en tradisjon som det er vel verdt å føre videre.

I november fikk vi melding om at det nye byrådet i Oslo hadde kuttet støtten til sykehjemprester i sitt budsjettforslag. Bakgrunnen var her også blant annet spørsmålet om forholdet til det kulturelle og religiøse mangfoldet ved sykehjemmene. Dere vet hvordan det gikk. Takket være påtrykk fra mange hold og viktige vitnesbyrd om denne tjenestens betydning for sykehjemmene, vedtok byrådet å beholde tilskuddet i budsjettet for 2016. Jeg nevner dette i dag for å uttrykke en særskilt takk til alle institusjonsprester i vårt bispedømme for den tjenesten dere gjør – ved sykehjem og sykehus, ved fengsler, ved universitet og høyskole. Nå ligger en viktig oppgave foran oss i å sikre denne prestetjenestens i årene som kommer,  ikke ved å gjøre krav på monopol, men ved å bidra til at slik tjeneste kan ivareta det voksende mangfold ved disse institusjonene.

Dette gjelder også Feltprestkorpset som er mitt særskilte ansvar som Oslo biskop. I fjor ble en feltimam og en feltfilosof knyttet til Feltprestkorpset som et prøveprosjekt, og ytterligere endringer vil komme i korpsets militære organisasjon for å dekke mangfoldet av livssyn i Forsvaret. Med disse endringer blir det for oss som kirke viktig å ivareta denne prestetjenestens evangeliske karakter. Ja, nettopp mangfoldet vil kreve og gjøre det mulig med tydelighet på prestetjenestens genuine innhold i Forsvaret: forankret i Kristi nåde, og med denne nåde som gave og bærekraft i menneskers liv.         

Et samfunn i endring – flyktningene

Et ansikt jeg vil huske fra 2015, tilhører en syrisk mann fra Damaskus som jeg møtte på Refstad asylmottak. Han og hans lille sønn på fire var kommet til Oslo dagen før. Nå satt han i rullestol, mens sønnen lekte forsiktig med andre barn. Det var varme i smilet da han snakket om hvor godt det var endelig å være trygg, og om sine forventninger til å  begynne på nytt.

Her vil jeg gjerne uttrykke takk til alle dere som har engasjert dere for flyktningene, stått på og bidratt i løpet av høsten og julen. Da den større tilstrømming startet i sommer, gikk Kampen foran sammen med Grønland og Gamlebyen menighet. I løpet av høsten har mange menigheter etablert kontakt med asylmottak i sine nabolag, besøkt dem og vist gjestfrihet nå i advents- og juletiden. Takk for oppfinnsomhet, enten det har vært innsamling av gaver til barn ved skolegudstjenester før jul, møter mellom ungdom fra mottakene og menighetene eller tilbud om norskopplæring.  

Nå ligger den langsiktige utfordringen foran oss, for både myndigheter og menigheter. I mellomjulen ble regjeringens forslag til innstrammingstiltak i asylpolitikken lagt frem. Det er få som er uenig i at hensynet til reelle beskyttelsesbehov skal være grunnleggende. Men når blant annet ett av tiltakene handler om avslag ut fra innvandringsregulerende hensyn, skremmer sporene fra de siste års utsendelsespraksis. Det er også urovekkende når engasjementet for en human asylpolitikk omtales som ”godhetstyranni”. Da må vi spørre hvilket tankegods det er som skjuler seg bak en slik retorikk?

Da han som er den samme i går, i dag og til evig tid, kom inn i vår tid, var det ikke husrom for hans familie i Betlehem, og han begynte sitt liv som flyktning. Han identifiserte seg med fremmede og fattige, og i evangeliets fortellinger om måltidsfellesskap er han som regel gjest. Ved noen få anledninger fremstår han som verten. Det er når han metter 5000 i ødemarken ved å la disiplenes fem brød og to fisker bli til mat for så mange. Og det er når han feirer påskemåltid med disiplene og innstifter nattverden. Jesus som flyktning og fremmed, som gjest og som vert – her er den evangeliske gjestfrihet og det fellesskap vi vil møte flyktningene med.

Derfor verdsetter jeg samtidig at statsministeren i sin nyttårstale la vekt på ”hverdagsintegrering”, forankret i menneskeverd, respekt og samarbeid.  Da jeg i høst besøkte flyktninger ved Politiets Utlendingskontor på Tøyen, sa en av de frivillige i Refugees Welcome to Norway: ”Den store utfordringen blir de menneskelige relasjonene vi gir flyktningene. Hver av dem har sine liv og sin historie. De trenger å bli sett, ha noen å snakke med og å få venner.” Det er ikke minst en utfordring, et kall til våre menigheter. Jeg ønsker dere lykke til med å vise gjestfrihet og utvikle vennskap og samarbeid med flyktninger som trenger en medvandrer.

Kirke i endring – i vårt ordinære virke

I senere tid har vi på grunn av demografiske endringer, personalressurser og økonomi måttet stille noen kirker til disposisjon for andre kirkesamfunn. Vigslingen av Nye Nordstrand kirke i slutten av august var derfor ikke bare kjærkommen for menigheten der, men et vitnesbyrd om levende menigheter i vårt bispedømme. Et eksempel på det samme er Holmen menighet som gjennom hele 2015 feiret sin kirkes 50 år. Jubileumsgudstjenesten første søndag i advent var preget av menighetens fem kor, med et stort innslag av barn og ungdom, slik det også var på Nordstrand. Vi har som mål å styrke oppslutningen om søndagens gudstjenester. Samtidig ser vi en økende tilstrømming til kirkene gjennom ukens øvrige dager – av barn, unge og eldre. Levende, nær og tilgjengelig – med Jesus Kristus i sentrum.

I slutten av september vigslet vi ny Døvekirke i Sandefjord, i en eldre bygning som var satt i stand med betydelig frivillig innsats. Den er ett av mange tegn på vekst i Døvekirkens arbeid. I forlengelsen av gudstjenestereformen i vår kirke, har det også vært arbeidet med ny gudstjenesteliturgi på norsk tegnspråk. På nyåret vil menighetene søke og få godkjent nye lokale grunnordninger, slik hørende menigheter gjorde i 2012. Dette regnes som en milepæl i Døvekirkens historie, og den nye liturgien vil bli tatt i bruk ved påsketider.

I to år har vi hatt fokus på oppslutningen om dåp. En prosjektgruppe med undergrupper har drøftet nye, strategiske grep for å øke oppslutningen om dåp blant foreldre som er kirkemedlemmer. Blant annet er det utarbeidet nye tekster med presentasjon av og invitasjon til dåp. I morgen 6.januar, fra gammelt av Jesu dåpsdag, sendes disse tekstene ut til menighetene til bruk på deres hjemmesider og legges senere ut på bispedømmets nettside.

Jeg vet at mange menigheter og medarbeidere har tatt dåpsutfordringen på alvor, og noe er i ferd med å skje. Før jul fikk jeg i hende et flott hefte fra Nordre Aker Prosti: ”Med hjerte for Østkanten”. Det inneholder en presentasjon av menighetene, men er fremfor alt en konkret invitasjon til dåp: til den store dåpsfesten i kirkene på Østkanten 17. Januar, under overskriften: ”Vi holder festen – du er gjesten”. Det vil gi oss nye erfaringer, og det blir spennende å se resultatet av dette kreative og uortodokse fremstøt. Lykke til i det videre arbeid med dåp- og trosopplæring. 

Kirkevalget i høst ble gjennomført med fordoblet deltakelse. Det gleder vi oss over. Under visitasene i Lambertseter og Ullern møtte jeg de nye menighetsrådene der, og om disse er representative, har jeg stor forventning til det de nye rådene vil bidra med i lokalt menighetsliv. Med den erfaring jeg har med tidligere bispedømmeråd her i Oslo, har jeg også en positiv forventning til konstruktivt samarbeid i det nye bispedømmerådet – til beste for menigheter og kirkeliv her.

Så kommer jeg ikke utenom den kontrovers som ganske sikkert bidrog til den større deltakelsen i kirkevalget: spørsmålet om kirkelig vigsel for likekjønnete par. Utfallet av valget viste at det nye Kirkemøtet vil ha et flertall for å innføre slik vigsel i vår kirke.

Om det i bispekollegiet er delte syn i dette spørsmål, fremmet vi likevel i høst et enstemmig forslag med tanke på vårens Kirkemøte: at det gjøres vedtak om å utarbeide en liturgi for vigsel av likekjønnete par i tillegg til den liturgi vi i dag har for ekteskapsinngåelse mellom mann og kvinne.

Som biskoper har vi ansvar for evangeliets lære og formidling og samtidig for enhet i den kristne kirke. Jesu og apostlenes betoning av enhet og fellesskap er ikke noe vi kan ta lett på, og jeg må stadig gjenta for meg selv formaningen hos Paulus: ”Sett alt inn på å bevare Åndens enhet i den fred som binder sammen” (Efes 3,4). Uenigheten vil ikke bli borte om Kirkemøtet gjør vedtak i tråd med Bispemøtets forslag. Mitt håp er at vi likevel kan bevare enheten, med fortsatt rom for kirkens klassiske ekteskapsforståelse samtidig som likekjønnete par får mulighet til vigsel i vår kirke.

Kirkelig tjeneste i endring – arbeidstidsavtalen

Vi teller årene. Nå skal prestene også telle timene. Jeg tenker naturligvis på den arbeidstidsavtale som gjelder fra dette nyttår. Tidligere hadde prestene status som ”særlig selvstendige”, nå skal de ha definert og regulert arbeidstid. Denne avtalen er  fremforhandlet parallelt med den virksomhetsoverdragelse som nå pågår fra stat til kirke, fra departement til kirkelige organer. Fra neste årsskifte vil Den norske kirke være en fri og selvstendig folkekirke, og prestene vil ikke lenger være statsansatte. Det vil vi feire ved neste årsskifte. Her går jeg derfor ikke inn på endringene i kirkens organisasjon som det vil medføre, og som fortsatt er i emning, men vil rette søkelyset mot kirkelig tjeneste, arbeidstid og fellesskap.

Mange har uttrykt glede over den nye arbeidstidsavtalen, mange har ytret seg kritisk. Ordningen kan invitere til en planlegging og rapportering med fokus på timetelling og enkeltoppgaver i stedet for på prestetjenestens grunnleggende innhold og mål. Det gode er at den vil øke bevisstheten om egen tidsbruk i tjenesten.

For meg som biskop er ordinasjonsliturgien grunnleggende også for implementering av arbeidstidsavtalen. Ordinasjonsløftet er oppgaveorientert: å forvalte Ord og sakrament; å bistå den enkelte med skriftemål, sjelesorg og forbønn; å veilede og formane; og selv søke fordypning i Guds Ord og kristen tro. Ordinasjonsliturgien i sin helhet er samtidig oppdragsorientert og målrettet. Den inkluderer dåps- og misjonsbefalingen, fortellingen om Jesus som gir disiplene del i sin sendelse til verden for menneskers frelse, og Paulus´ ord om forsoningens tjeneste. Ordinasjonsliturgien understreker samtidig det allmenne prestedømme og at prestens tjeneste skal utføres i fellesskap med menigheten og dens lemmer.

Her og sammen med dere vil jeg derfor utvide perspektivet. Det gode med arbeidstidsavtalen er at den vil skape større likhet i arbeidsvilkårene for bispedømmeansatte og fellesrådsansatte. Vi tilhører samme arbeidsfellesskap og  er alle en del av menigheten der vi gjør vår tjeneste. Uansett tjeneste har vi et ansvar for de oppgaver som er våre, og dette ansvar og disse oppgaver skal utfoldes i menighetens fellesskap og i lys av det oppdrag vi sammen har fått av Gud. Å være menighet er liv i fellesskap. Da må vi også spørre: Hva tenker vi om det fellesskap vi tilhører som medarbeidere, der ganske enkelt nærvær er essensielt uten at det er timedefinerte oppgaver i rammen av en arbeidstidsavtale? Deltar vi i menighetens liv og samlinger når vi ikke selv har konkrete oppgaver som skal utføres? Hvordan kan vi sammen utvikle en kultur som tar på alvor at menighet – det er liv i fellesskap.

Ungdom og misjon i 2016

Under visitasene i Lambertseter og Ullern møtte jeg også ungdommene i menighetene. Der fikk jeg høre det jeg ofte har hørt også andre steder når jeg spør: Hva betyr menigheten for dere? Svaret lyder omtrent slik: ”Her slipper vi presset og stresset på skolen og andre steder. Her kan vi være de vi er, og vi er sammen.” Den unge karen som hilste på vegne av ungdommene da Nye Nordstrand kirke ble vigslet, karakteriserte kirken og menigheten som deres fristed.

I de senere år har jeg i møte med ungdom og gjennom fortellinger fra konfirmantleirer registrert en bevegelse i retning av stillhet og hvile i fellesskap. Yrende liv, av og til kaotisk, hører med der ungdom samles. I en stadig tøffere prestasjons- og vellykkethetskultur er det et voksende behov for den stillhet og hvile som lar den enkelte se sin egen verdi og finne sin plass i et større fellesskap. I det kristne fellesskap handler det også om den stillhet som gir rom for bibellesning og bønn, samtale og veiledning, sang og musikk. Er ikke det også en mulighet blant voksne?

Fra sommeren 2016 til sommeren 2017 skal vi ha Ungdommens år i Oslo bispedømme. Forberedelsene er underveis, og vi ønsker at en felles fokus på ungdom skal gjennomsyre livet i menighetene og prostiene, i gudstjenester og samlinger på tvers, og med rom for ungdommenes egne initiativ. Vi ønsker at ungdommene også får oppleve det større fellesskap på tvers av bispedømmets menigheter og prostier. Mitt ønske er at vi da tar med oss den erfaring jeg har vist til, og at dette året lar flere ungdommer få del i et fellesskap som gir rom for hvile, verdi og livsutfoldelse.

I slutten av januar relanserer vi bispedømmets misjonsuke i rammen av SMM – Samarbeid Menighet og Misjon, dette året med utgangspunkt i Israelsmisjonens menighetsarbeid og brobyggende virke blant israelere og palestinere. Det blir en spennende uke, med matnyttig stoff for vårt menighetsarbeid, og blant annet en samtalekveld om misjon og en samling med representanter fra migrantmenighetene i vår by.

Misjonsuken og året som ligger foran, vil gi oss anledning til å arbeide med den nyorientering som har skjedd i misjonsforståelse og misjonspraksis de senere tiår. Ordet misjon betyr sendelse, og som kirke er vi sendt av Gud i alt vi gjør for at mennesker skal leve og komme til tro. Ikke bare  gudstjenestefeiring og evangelisering, men diakoni og bistand, arbeid for fred og rettferdighet, kultur og dialog hører også med i sendelsen. Ungdommens Kirkemøte har forenklet det og fremhever ordene dele, dialog og nærvær: ”Å dele er å fortelle det Jesus har gjort og gjør for oss. Dialog er samtale mellom likeverdige partnere i ydmykhet, åpenhet og med vilje til forandring. Nærvær er solidaritet og omsorg, å være lys og salt i verden.” 


For oss kan det bety: - Fornyet bønn for våre lokale samfunn og den verdensvide kirke, for dem som lider andre steder på jorden og forfølges for sin tro.

- Kontakt og fellesskap med personer og grupper i lokalsamfunnet.

- Økumenisk samarbeid med andre menigheter, med en større kirkevisjon i vårt bispedømme.

- Misjonsprosjekter i andre land i samarbeid med kirker og organisasjoner – bl. a. gjennom SMM og med vår lutherske vennskapskirke i KwaZulu-Natal i Sør-Afrika.

 

Et siste glimt og en takk

Jeg avslutter med en erfaring som gav meg ny frimodighet i en tid der gudstroen og dens fremtid i vårt land og i Europa diskuteres. I september besøkte jeg for første gang Albania og deltok ved en interreligiøs fredskonferanse i Tirana. I mer enn førti år etter andre verdenskrig var landet kommunistisk og ble den første erklærte ateistiske stat i Europa, med forbud mot enhver religionsutøvelse. Da ble blant annet en ortodoks erkebiskop og en muslimsk stormufti fengslet, plassert i celler ved siden av hverandre og senere begravet side om side.

Da jeg kom til  Tirana, fikk jeg min første overraskelse: jeg landet på ”Moder Theresa Internasjonale flyplass”. Senere fikk jeg være med på gudstjenester i nyreiste ortodokse og katolske kirker, og en ny moske bygges i sentrum av byen. Muslimers og kristnes felles lidelseshistorie gir et annet perspektiv til dialog og fellesskap enn andre steder i Europa. Under andre verdenskrig var Albania også et land som tok imot jødiske flyktninger og gav dem beskyttelse. Ved konferansens slutt var det derfor en ortodoks prest, en katolikk, en muslim og en jøde som sammen plantet oliventrær i Tirana sentrum, og den tidligere ”Ateismens plass” ble omgjort til ”Troens plass”.

Med disse glimt og utblikk kjenner på ydmyk takknemlighet i møte med den gjerning dere gjør, og for det liv som leves i våre menigheter. Denne takken gjelder også stiftsdirektøren og staben ved kontoret, kirkevergene og deres medarbeidere, Døvekirken, Feltprestkorpset og de tillitsvalgte, og den går til bispedømmerådets leder og medlemmer som nå har avsluttet sin valgperiode. 

Så ønsker jeg dere et velsignet år, i takknemlig ydmykhet og forventning til den Gud som bærer og leder oss med sin nåde. Vi er i endring. Jesus Kristus er den samme. Midt i endringene i vårt samfunn så vel som i vår kirke og våre egne liv, er vår identitet og gjerning forankret i han som er den samme. Men han sier også ”Se, jeg gjør alle ting nye.” Vi kjenner ikke det endelige resultat av vår gjerning eller slutten på våre gleder og sorger. Men Gud overrasker stadig med det han har på gang, og som vi skal få gå inn i dette året. Derfor hilser jeg dere ved dette nyttår også med den gamle salmen som vi fortsatt synger på svensk: 

Men du förbliver den du var,/ o Herre, full av nåd,/ Och våra nätter, våra dar/ du tecknat i ditt råd.

Min bønn er at vi må få kjenne det i 2016.