Minnemarkering 14. april 2015 - 100 år siden folkemordet på armenere

Ærede forsamling!

I kveld hilser jeg dere velkommen til Oslo Domkirke og til den første av flere markeringer til minne om folkemordet på armenerne for 100 år siden. - Jeg retter en varm takk til Det Armensk-Apostoliske Kirkesamfunn og Den Armenske Kulturforening i Norge som har tatt initiativet til disse markeringene sammen med Armenias ambassade, og det er en ære å ønske Det Armenske Filharmoniske Orkester velkommen til Oslo. 

I kveld og de neste dagene skal vi minnes folkemordet som armenere selv også omtaler som Metz Yeghern – det martyrium som den armenske befolkning gjennomlevde på slutten av det ottomanske rike og i årene etter 1915, med massakre, dødsmarsjer og massedeportasjoner. Tallet på dem som ble drept, og lidelsens omfang den gang er større enn vi kan fatte. Fortsatt spør vi: Hvordan kunne det skje? 100 år etter må vi stadig si: Vi må ikke glemme. 

Her i vår domkirke stiller vi oss i kveld sammen med Den armenske kirke og det armenske folk. Den armenske kirke er den eldste av alle kristne nasjonalkirker eller folkekirker, med en historie som går tilbake til 301 e.Kr. I nyere tid har vår kirke hatt fellesskap med denne kirken i den økumeniske bevegelse, i Kirkenes Verdensråd, i Konferansen av Europeiske Kirker og i den internasjonale bibelbevegelse. Armenere er også blitt våre landsmenn og beriker det økumeniske fellesskap og kristen enhet i vårt land.

For 18 år siden besøkte den armenske katholikos Karekin I Norge. Han var invitert til å åpne den store Nansen-utstillingen på Norsk Folkemuseum, og jeg hadde gleden av å følge ham under besøket, blant annet til samtale med vår utenriksminister. Katholikos Karekin prekte den gangen også her i vår domkirke, ved søndagens høymesse.

Med utgangspunkt i denne kristne enhet og med den arv som Fridtjof Nansen etterlot oss, minnes vi folkemordet for 100 år siden. Som Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger var Nansen intenst opptatt av den urett, de enorme tap og den ufattelige lidelse som var påført det armenske folk. Utrettelig arbeidet han for dette folket og dets frihet, og han påpekte stadig stormaktenes svik både under og etter katastrofen. 

På minneveggen i Armenias hovedstad Jerevan er det to norske navn som lyser. Ikke uventet er Fridtjof Nansens navn ett av dem. Det andre er mindre kjent her hjemme: Bodil Bjørn. Som høykommissær for flyktninger engasjerte Nansen seg i den storpolitiske situasjonen, og på Nansen-medaljen lyder inskripsjonen: ”Nestekjærlighet er realpolitikk.” Bodil Bjørn var diakonisse og misjonær og engasjerte seg for de små, de minste. Først i Anatolia, dernest i Armenia og så i Aleppo i Syria etablerte hun barnehjem, skoler og sykehus. I Aleppo fikk hun hedersbetegnelsen ”Mor” blant armenerne. Når jeg har besøkt Armenia, har jeg fått spørsmål om Nansen, i Aleppo har de spurt om jeg kjenner Bodil Bjørns navn. I kveld utfordres vi av disse to navn både til politisk ansvar og engasjement i nestekjærlighetens tjeneste.

En av det armenske folks nasjonale poeter er Gregor av Narek – Grigor Narekatsi. Han var en munk og teolog som levde for 1000 år siden. Denne uken ble han av pave Frans hedret som én av den universelle kristne kirkes lærere. Grigor Narekatsi forfattet blant annet en bønnebok som han ønsket skulle bli en bønnebok for folk av alle nasjoner. Den har tittelen: ”Å tale med Gud fra hjertets dyp.” Gregor spør: Hva kan vi gi til Gud, han som har alt og vet alt? Han svarer: Hjertets sukk og lengsel – til Ham som har alt og vet alt.

Med dette sukk og denne lengsel vil vi denne kveld også lytte til Det Armenske Filharmoniske Orkester og minnes dem som led og mistet livet i det armenske martyrium. Med dette sukk og denne lengsel vil vi også be for den armenske kirke og det armenske folk i dag.