Innlegg ved Anne Senders boklansering i Cappelen Damm: Fra enfold til mangfold

Kjære Anne Sender og representanter for forlaget! En varm takk for invitasjonen til å delta ved denne bokpresentasjon!

Ved femti-års-jubileet for andre verdenskrigs slutt, skrev rabbiner Bent Melkior i København: ”I alle land i Europa fikk jøder hjelp til å flykte da nazistene kom. Danmark var det eneste land som ønsket dem velkommen hjem etter krigen.” Slik skrev Melkior med et tilbakeblikk på den danske situasjon, før arbeidet med restitusjonen i Norge kom i gang. For noen år siden ble dette arbeidet fullført, men da hadde jøder i vårt land en lang vandring bak seg. Det burde være selvsagt, men med Anne Senders bok i hendene må jeg likevel si: Takk for at dere er her som våre medborgere.

Og til forfatteren: Takk for ”Vår jødiske reise”! Da jeg satte meg ned med ditt manus, fikk jeg en leseopplevelse av de sjeldne. Boken er ikke bare velskrevet. Boken er som forfatteren: usedvanlig ærlig, direkte og personlig. Den er nøktern og utfordrer tanken, men griper også hjertet – med en intens ”compassion” for det jødiske, for det norske samfunn, for Israel – og ja, også for palestinere.  

La meg konkretisere denne takk i tre henseender. Din fortelling om familie, norske jøder og Det Mosaiske Trossamfunn er en sterk beretning om kampen for å ha et hjem i vårt land, med rom for både jødisk og norsk identitet. For oss som ikke er en integrert del av denne historien, er det vel umulig fullt ut å forstå hva den har kostet eller innebærer i dag. Men din bok hjelper oss på vår felles vandring.  

Din fortelling og beretningen om vitaliteten i synagogens liv de siste trettifem år er derfor et viktig bidrag inn i dagens debatt om hva et livssynsåpent samfunn innebærer og krever. Boken er også viktig med tanke på 200-års-jubileet for Grunnloven neste år, kritisk og konstruktivt. Til forskjell fra Grunnlovsfedrene må vi si: vi verdsetter at jøder som jøder hører hjemme i vårt land og bidrar til å bygge et samfunn med større mangfold.

Min andre takk gjelder din årvåkenhet og stadige utfordring, også til oss i Den norske kirke. I dag er det et tillitsfullt forhold mellom Den norske kirke og Det Mosaiske Trossamfunn, og du har gått foran. Det gjelder også i forhold til andre trossamfunn. Men tillit forutsetter åpenhet og at det settes ord på det vanskelige. Det har du gjort, og det gjør du. La meg kort utdype én av utfordringene jeg kjenner på, med et eksempel du ikke nevner.

Da jøder fra Øst-Europa kom til Norge i siste del av 1800-tallet og første del av forrige århundre, var det også røster i vår kirke som advarte – med beskrivelser fra klassisk antisemittisme, og med påstander som har umiskjennelig likhet med argumenter vi kan høre i dagens debatt om innvandring og asylpolitikk.

I dag tror jeg det er få spor av klassisk antisemittisme i vår kirke. Men undersøkelsen fra Holocaust-senteret viser at antijødiske holdninger vaker under overflaten flere steder, og kombinasjonen av fremmedfrykt, nasjonalistiske holdninger og kristenarv kan gi farlige utslag. Jeg må derfor spørre: Er vi i vår kirke årvåkne nok for det bilde som tegnes av jøder i forkynnelse, undervisning og norsk offentlighet? Og i våre holdninger til mennesker og grupper av annen tro og fra andre kulturer som nå bor her? De skal også kunne kjenne seg hjemme i vårt land.

Min tredje takk gjelder det du skriver om nærheten til Israel og om Israel-Palestina-konflikten. 8. januar 2009 var vi begge på Youngstorget. Det skulle være fakkeltog for fred i Gaza og det sørlige Israel. Men kvelden utartet til de verste anti-israelske og anti-jødiske demonstrasjoner vi har hatt. Da hadde du ansvaret for den jødiske menigheten som fikk kjenne situasjonen og etterdønningene på kroppen. Din beretning om disse dagene er sterk lesning. Du tok også modige initiativ som bidro til å føre oss ut av den betente situasjonen.

På denne bakgrunn gjør det inntrykk å lese din reiseskildring fra Israel-Palestina og i det betente landskap som konflikten representerer også i vårt eget land, også i jødiske miljøer, i vår kirke og kristen-Norge.  Jeg håper mange vil oppleve det befriende å lese om din vandring i dette konfliktfylte landskapet. Urokkelig i din solidaritet med Israel makter du likevel å se palestinerne og deres situasjon. Her nøyer meg med to korte refleksjoner.

Den første er denne: Med din fortelling vekker du en dypere erkjennelse av at vi i dette land er en del av det Europa som gjennom hele forrige århundre drev jøder ut – og hjem til Israel. Det forplikter oss til fortsatt ansvar for folket og landet. Den andre refleksjon er denne: Du setter ord på forskjellen, men også glidningen mellom kritikk av Israel og anti-jødiske holdninger. Det er en utfordring vi ikke blir ferdig med verken i skoleverk, kirke eller offentlighet. Som kirke trenger vi her også årvåkenhet i vårt samarbeid med Kirkenes Verdensråd, Det lutherske verdensforbund og kirker i Midt-Østen.

Du har gitt oss en unik reiseskildring gjennom jødisk liv, nyere norsk historie og samtid, og du inviterer oss med på vandringen videre. Du skriver til slutt: ”Det sier seg selv at vi ikke greier å dekke alle de politiske, sosiale og kunnskapskrevende områdene en så liten minoritet må mestre for å ta del i det sivile samfunn på lik linje med majoriteten. Til det trenger vi venner. Venner som ser oss, forstår oss og er villige til å kjempe med oss.” Etter å ha lest boken blir denne utfordring sittende i kroppen.

Jeg gratulerer forfatter og forlag med utgivelsen.