Dikterpresten Nikolai Fredrik Severin Grundtvig øvet på 1800-tallet stor innflytelse på folkekirkene i Danmark og Norge. Han skrev også:
”Tvang til tro er dårers tale, hjerter verger sig med fynd.
Tvungen tro ej sorg kan svale, føder mere løgn og synd.
Kun til helved kan der tvinges, men til himlen bare ringes,
Frihed følger sandheds Ånd.”
I tråd med Grundtvigs ord har vi i Den norske kirke ønsket velkommen Grunnlovsendringene etter stat-kirke-forliket i Stortinget. Men det har vært en lang vei fra 1814 for både statsmakt og kirke. Fra konfesjonell stat til et annerledes verdigrunnlag med religionsfrihet for et mangfold av livssyn. Fra kirken som religiøs dimensjon ved staten, til selvstendig korporasjon – som evangelisk-luthersk kirke og fri folkekirke.
Det gjenstår ennå arbeid i oppfølging av stat-kirke-forliket. Her vil jeg imidlertid rette søkelyset mot vår identitet som kirke i relasjon til statsmakt og andre tros- og livssynssamfunn. Er det noen utviklingstrekk i vår historie som kan kaste lys over veien videre? Jeg velger ett eksempel.
Hans Nilsen Hauges virke og det som vokste i hans spor, er en fortelling om en bevegelse som kom til å sette preg på både kirke og samfunn. I begynnelsen møtte Haugevekkelsen motstand hos mange prester. Men ettersom bedehus vokste frem og ble samlingspunkt i mange lokalsamfunn, ble den også del av det kirkelige liv i byer og bygder. Som folkelig bevegelse med Bibel og bønn i sentrum gav den grobunn for diakoni og misjon og ble et arnested for myndiggjøring av legfolk. Før kvinner fikk politisk stemmerett, fikk de her lederansvar. Få bevegelser har så tydelig bidratt til at embetskirken i 1814 langsomt ble mer folkelig og demokratisk.
Men Haugebevegelsen bidro også til fremveksten av industri, næringsliv og fornyelse i jordbruket. I dag omtales Hans Nilsen Hauge som ”gründer” i næringsliv og samfunnsutvikling. Haugianere var blant de fremste bøndene på Eidsvoll og senere i Stortinget, og med den myndiggjøring av legfolk som fant sted, har Francis Seiersted uttalt: ”Haugebevegelsen var med på å legge grunnlaget for et fungerende demokrati i Norge.”
Dette tilbakeblikk gir meg både et konstruktivt og kritisk utblikk til veien videre for oss som folkekirke, også i forhold til statsmakt og andre tros- og livssynssamfunn.
1. Om Haugebevegelsen i begynnelsen ble møtt med motstand fra embetsverk og mange prester, måtte også andre kirkesamfunn som vokste frem, kjempe for å få rom. Kirkens representanter var med da Grunnloven i 1814 nedla forbud mot jøders og jesuitters adgang til riket og var ikke de mest aktive pådrivere da disse forbud ble fjernet. I nasjonsbyggingen som fulgte til langt inn i forrige århundre, stod også kirkens representanter ofte på maktens side – i forhold til de samiske folk og andre grupper.
I dag er situasjonen en annen. Men historien har satt spor, og vi utfordres stadig. Som evangelisk-luthersk folkekirke er vi ikke bare kirke for det norske, men en økumenisk kirke og ett med det verdensvide kristne fellesskap. Når migrantmenigheter av forskjellige språk og konfesjoner vokser frem i vårt land, forplikter det oss som kirke til fellesskap med dem og sammen med dem ta ansvar for ”den kristne og humanistiske arv” i vårt samfunn. Når andre religioner og livssyn gjør seg gjeldende, forplikter det oss som fri folkekirke til å stå sammen med dem i engasjement for ”demokrati og rettsstat, menneskerettigheter og religionsfrihet.”
2. I dette fellesskap med andre kristne og andre tros- og livssynssamfunn skal vi også forholde oss til lovgivende myndigheter og statlig forvaltning. I et foredrag for noen år siden pekte erkebiskop Rowan Williams på at makt i det nye Europa utøves innenfor et sekulært rammeverk. Men dette rammeverket har sin forutsetning i en kristen og humanistisk tradisjon: mens kirkens dypeste identitet er knyttet til håpet om det evige Guds rike, kan og skal ikke staten ha sakral karakter. I vår europeiske kontekst er dette skillet mellom stat og kirke grunnlaget for all politisk liberalitet. Men så sier Williams:
”Uten at den liberale staten engasjerer seg i dialog med det religiøse fellesskap, mister den sin essensielle liberalitet. Den blir bare dogmatisk sekulær. Enten vil den insistere på at tro skal være offentlig usynlig, eller den blir kaotisk pluralistisk. Den vil miste en rettmessig begrunnelse for sin legitimitet, bortsett fra en rent positivistisk, at staten er den aktør som tilfeldigvis har maktmonopol.”
Når båndene løsnes mellom stat og kirke, innebærer dette at statsmakten ikke bare må trekke seg tilbake fra et statlig styre av Den norske kirke, men må finne sin endrede rolle i samspill og dialog med livssynsmangfoldet i vårt sivile samfunn. Her tenker jeg at § 2 – om vår kristne og humanistiske arv, demokrati, rettsstat og menneskerettigheter – både gir forankring og samtidig rom for det Williams kaller ”a culture of question and negotiation”: En kultur der det stilles spørsmål og forhandles, ikke ensrettes og dikteres. I et slik perspektiv er en uavhengig folkekirke som stiller kritiske spørsmål til politiske veivalg, et gode både for staten og de andre tros- og livssynssamfunnene.
3. Men kirkens, tros- og livssynssamfunnenes rolle vis-a-vis statsmakten skal naturligvis være mer enn den kritiske. I dag er nettopp arven fra Haugebevegelsen med dens betydning for folkelig kristendom og demokrati en viktig impuls: til bevissthet om at et pulserende kristenliv er samfunnsbyggende og kan bidra til demokrati, rettstat og menneskerettigheter.
I den nye § 16 omtales vår kirke som ”Norges folkekirke”. Med 76% av befolkningen som medlemmer er det en rolle vår kirke fortsatt ønsker å fylle: med verdier og normer, ritualer og tradisjoner. Ikke for å tvinge til tro, heller ikke for å gi vår kirke urettmessig fortrinn i forhold til andre. Men fordi vi tror dette er gode verdier og tradisjoner i samfunnet.
Religiøs tro er mer enn individuelle meninger og overbevisninger. Det handler om livets rytme og utfoldelse, om fellesskap og kollektive uttrykk. I vårt land har kristen tradisjon satt preg på årets rytme med sine høytider og merkedager. På dette punkt må det også være samspill og dialog mellom myndigheter og tros- og livssynssamfunn. Som kirke har vi et ønske om å fremstå tydelig som bærer av kristen tro og tradisjon i vårt land. I et grunnleggende livssynsåpent samfunn skal det også være med og sikre rom for andre tros- og livssyns kollektive uttrykk, så vel som for det sivile samfunns behov for det større fellesskaps samlende uttrykk.
Ved dette Grunnlovsjubileum sier vi som kirke: Fri til å tro, tale og tjene. Det gjelder ikke bare for oss, men alle. Som kristne tror vi samtidig at verken statsmakt eller kirkens organisasjon her og nå er endelige størrelser. Vi tror at en dag skal denne verdens riker – både Norges, Sveriges, Danmarks og andre riker – avløses av det evige Guds rike. Men vi ønsker som kirke å speile dette skjulte rikets tegn og nærvær i menneskers liv og fellesskap – til beste for det samfunn som er vårt her og nå. Slik Grundtvig lar oss synge om dette rike:
Vel er det skjult i sjel og sinn, men det er lett å kjenne,
som byen høyt på bergetind det sees til verdens ende.