Johannes 6, 24 – 36
24 Da folk så at verken Jesus eller disiplene hans var der, gikk de i båtene og dro over til Kapernaum for å lete etter ham. 25 De fant ham på den siden av sjøen og sa til ham: «Rabbi, når kom du hit?» 26 Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere leter ikke etter meg fordi dere har sett tegn, men fordi dere spiste av brødene og ble mette. 27 Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som består og gir evig liv, den som Menneskesønnen vil gi dere. For på ham har Far, Gud selv, satt sitt segl.» 28 Da sa de til ham: «Hvilke gjerninger er det da Gud vil vi skal gjøre?» 29 Jesus svarte: «Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sendt.» 30 «Hvilket tegn gjør du, så vi kan se det og tro på deg? Hva vil du gjøre?» spurte de. 31 «Våre fedre spiste manna i ørkenen, slik det står skrevet: Brød fra himmelen ga han dem å spise.» 32 Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Moses ga dere ikke brødet fra himmelen. Det er min Far som gir dere det sanne brødet fra himmelen. 33 Guds brød er det brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.» 34 Da sa de til ham: «Herre, gi oss alltid dette brødet.» 35 Jesus svarte: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste. 36 Men jeg har sagt dere: Enda dere har sett meg, tror dere ikke.
Kjære menighet! Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus!
I ti dager har kirkemusikkfestivalen latt oss lytte til musikk som nærmest har løftet oss opp til himmelen, slik en sa det forleden kveld. I dag har Jesus talt til oss om en motsatt bevegelse, fra himmelen og ned til oss, og da gjelder det ikke musikk, men brød. Jeg er livets brød, sier Jesus, - brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.
"Brød for verden" var i mange år motto for Kirkens Nødhjelps fasteaksjon, en invitasjon til praktisk solidaritet med verdens sultne. Det er en invitasjon i tråd med Jesu gjerning og eksempel.
Like før samtalen med folket ved Kapernaum i dagens evangelium, hadde han med fem byggbrød og to fisker mettet fem tusen sultne kropper. Jesus er ikke blind for våre daglige behov.
Nå samtaler Jesus med de samme folkene som hadde opplevd brødunderet i ødemarken, og han begynner å tale om et annet slags brød, og det blir en samtale som ikke er uten spenning, heller ikke for oss.
Det siste Jesus sier i dagens evangelium er et nærmest provokatorisk utsagn: "Enda dere har sett meg, tror dere ikke." Folket hadde opplevd brødunderet og lette etter ham da han ble borte for dem. De hadde fått brød og ville ha mer. De hadde sett under og ville se fler. Sakte, men sikkert vender Jesus samtalen bort fra underet til underets opphavsmann, fra brødet som metter for noen timer, til livets brød. Han er opptatt av deres forhold til ham selv, at de skal tro på ham.
Vi har ikke sett Jesus slik folket ved Kapernaum så ham. Men vi har hørt og lest om ham og lever i en kultur som er preget av fortellingene om ham. Denne uken har vi lyttet til musikk med utgangspunkt i hans ord og fortellingen om ham: fra Saligprisningene til lidelseshistorien og i dag Bachs mektige musikk til Luther-salmen "Vår Gud han er så fast en borg." Hvordan er det så med oss? Tror vi på ham? Hva er det å tro?
Når Jesus sier han er livets brød, kommet ned fra himmelen for å gi verden liv, kommer han oss i møte som en gave, og en gave blir gitt for at vi skal ta imot den. Å tro er å ta imot, å tro på Jesus er å ta imot ham.
Det høres enkelt ut. Men å ta imot er ikke alltid like lett. Det kommer jo an på gaven, og det kommer an på giveren. Og når gave er giver er identisk – en person – kan det bli både vanskelig og utfordrende å ta imot.
Denne uken har pasjonsmusikken og pasjonstekstene hjulpet meg til å ta imot. Jesu pasjon – hans lidelse og lidenskap for kjempende mennesker. Ikke bare vakker musikk, men sterke klanger og ord inn i våre kropper. I går kveld var det Oslo Filharmoni og Filharmoniske kor som tok oss inn i bønneropene i Anton Bruckners messe. Det begynte med Kyrie – Herre miskunne deg over oss, og endte med Agnus dei – Du Guds lam som bærer verdens synder, gi oss din fred.
I møte med den Jesus som vil at vi skal ta imot ham, har også klagen rom. "Hava medlidenhet, ty varje människa haver sin strid," skrev August Strindberg. Det er Jesu lidenskap og lidelse for kjempende mennesker, gaven og giveren som vi skal få ta imot i våre liv. Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner, sa Jesus og føyde til: Dere er mine venner.
Giveren og gaven – livets brød. I dag skal vi i nattverden få ta imot ham som ble menneske som deg og meg for å hellige våre liv fra fødsel til grav. Vi får ta imot ham som gikk veien til korset for at vi skal få leve et forsonet liv med Gud og hverandre. Han som sprengte dødens lenker for at vi skal få leve hver dag som en ny dag og dødens grense ikke skal bli livets grense.
I samtalen med folket ved Kapernaum bruker Jesus noen ord om tro som umiddelbart forstyrrer vår lutherske språkbruk. Vi understreker jo at frelsen i Kristus ikke kommer av våre gjerninger, men er en gave av Guds nåde og ved troen alene. Jesus sier: " Arbeid … for den mat som består og gir evig liv, den som Menneskesønnen vil gi dere." Da folket spør hvilke gjerninger Gud vil de skal gjøre, svarer han: "Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sendt."
Kanskje er det fremmed for oss å betrakte troen som en gjerning. Men tro er ikke en statisk tilstand, og tro på Jesus Kristus handler om vår personlige relasjon til ham, om modning og vekst i vennskapet med ham. Hans nærvær i våre liv involverer både tanke og hjerte, munn, øyne og ører, hender og føtter. Ja, fremfor alt skal bildet av Jesus prege vårt blikk og forme våre handlinger i hverdagen: "Tro på ham som Gud har sendt."
Det gjelder også i det kristne fellesskap. Det er troen på Jesus Kristus som forener oss på tvers av mange meninger i vår kirke. Det er denne tro som binder oss sammen på tvers av kirkenes konfesjonsgrenser. Det er Jesu sinnelag som skal modnes i oss i møte med mennesker av annen tro.
Men denne troens modning i våre hverdager blir vi aldri ferdig med. Derfor trenger vi også stadig å ta imot ham på nytt– i nederlag og nød, i tjeneste og glad vandring sammen med ham og med hverandre.
Det er denne tillitsfulle og samtidig vanskelig vandring Martin Luther setter ord på i salmen "Ein feste Burg ist unsrer Gott". Han skrev den i en vanskelig og konfliktfylt tid. Men først og fremst skrev han den med tanke på alle de forsøk den onde gjør for å hindre at troen på Kristus og tilliten til Gud får grobunn og vekstvilkår i våre liv. Han skrev den for å gi oss frimodighet i troen på Jesus Kristus og styrke vår tillit til Gud og hans omsorg for oss.
Da Martin Luther mange år senere døde, fant de en lapp på bordet ved hans seng, de siste ord han skrev: "Vi er alle tiggere." Merkelige ord fra en stor reformator. Eller kanskje ikke så merkelige. For om han lærte oss noe, så var det dette: I vårt forhold til Gud er vi alle og alltid mottakere, både i det vi får være og i det vi får gjøre.
Slik skal vi i dag på nytt få ta imot ham som er livets brød, og synge Luthers salme. Inngangsordene i denne salmen er den vanlige hilsen våre lutherske søsken i Ungarn bruker når de møter hverandre: Erös vár a mi Istenünk. Det er også vår hilsen til hverandre i dag: "Vår Gud han er så fast en borg."
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var, er og være skal én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.