Er Kristus delt? Preken på økumenisk vesper 23.01.2014 Sankt Johannes Bredtvet

Kjære søsken i Jesus Kristus? Kjære søstre og brødre!

I kveld er vi sammen i bønn for kristen enhet, og jeg er glad og takknemlig for å være tilbake i Bredtvet kirke og Sankt Johannes menighet. Denne kirken er i seg selv uttrykk for vilje til enhet. Den er en fortelling om at enhet kan smerte, men også gi ny glede. Det skal jeg komme tilbake til.

I kveld stiller vi samme spørsmål som Paulus rettet til menigheten i Korint: Er Kristus delt? Det er ikke bare et retorisk spørsmål. Menigheten i Korint var preget av partier og stridigheter. Vi befinner oss i Oslo med mange kirkesamfunn, og vi er heller ikke ukjent med stridigheter. Derfor stiller vi spørsmålet i dypt alvor: Er Kristus delt? Hva svarer vi da – med tanke og hjerte? Og hva svarer vi – med vår vilje og våre lepper: Er vi ett i Kristus?

Paulus forteller at noen i Korint sier: ”Jeg holder meg til Paulus,” mens andre sier: ”Jeg holder meg til Kefas – til Peter.” Når jeg leser det, tenker jeg tenke på to venner av meg. De fløy fra Los Angeles til New York og kom i snakk med to flyvertinner. De fortalte at de var lutherske prester, og spurte: ”Har dere hørt om Martin Luther?” Nei, de visste ikke mye om Luther, men repliserte: ”Vi er katolikker. Har dere hørt om Jesus?” Da de senere landet i New York, så flyvertinnene de nordmenne et stykke borte og ropte til dem gjennom utgangshallen: ”You Lutherans, don’t forget about Jesus Christ!”

I de siste par tiår har vi som lutherske kristne i Oslo fått mange kristne medborgere fra andre kirkesamfunn og tradisjoner. Den katolske kirke har hatt størst vekst. Migrantmenigheter av mange konfesjoner og språk har blomstret opp. Våre menigheter har også blitt mer fargerike. Nå er det flere som minner oss om det, og vi må minne hverandre om det: ”Don’t forget about Jesus Christ!” I Ham er vi ett på tross av mangt som skiller.

Med dette kristne mangfold i vår by legger jeg merke til hva Paulus først skriver til korinterne før han omtaler partier og stridigheter. Han sier: ”Jeg takker alltid Gud for dere, for den nåde han har gitt dere i Kristus Jesus. I ham er dere blitt rike på alt… og mangler ikke noen nådegave.” Paulus begynner med å takke.

Kjære medkristne! Takk er grunntonen i vår felles tro på den treenige Gud. Tro er takk for at vi får leve av og i nåden i Jesus Kristus. Tro er å takke for det større fellesskap som bekjenner Jesu navn, og som vi får være en del av. Tro er å takke Den hellige ånd som utruster oss til handling og lar oss gå inn i det Gud har på gang i våre omgivelser.

I kveld takker jeg for Sankt Johannes’ menighet og for Lunden kloster her i Groruddalen. I kveld vil vi sammen takke for den rikdom Gud har gitt og gir til den kristne menighet gjennom dette mangfold, og for det Gud har på gang i vår by gjennom dette større fellesskap. Med tanke på de mange lokalsamfunn i vår by tar vi også til oss det Paulus sier: ”Dere er helliget i Kristus Jesus og kalt til å være hellige sammen med alle som på hvert sitt sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn.”

Ja, Gud har noe på gang i vår by og kaller oss stadig til oppbrudd – på vår vandring i Jesu fotspor, i kristen enhet og til tjeneste med evangeliet. Men oppbrudd og endring kan smerte og fordre forsakelse. Migranter som har brutt opp fra sine hjemland og begynt på nytt i vår by, har opplevd det. Også i vår kirke lever vi med endring og i oppbrudd. Det siste halvannet året har jeg ofte satt ord på det og gjentar det i kveld.

Det har vært en sorgtung prosess for oss å ta ut Bredtvet som soknekirke og slå sammen de fire menighetene her til det nye Grorud sokn. Desto større var gleden da vi fikk være med ved oppstarten av Sankt Johannes menighet på Kristi Himmelfarts dag. Da sang det vietnamesiske kirkekoret i sine sorte og lyseblå kapper og på klingende norsk Hans Nilsen Hauges sang: ”Jesus din søte forening å smake, lenges og trenges mitt hjerte og sinn.” Her sang vietnamesere en av våre mest kjære salmer med dens norske folketone, og igjen kommer det til meg: ”Don’t forget about Jesus Christ!”

Ved inngangen til dette året og til denne bønneuken er det ett ord av Paulus som særlig har ligget i min kropp og tanke. Han formaner oss: ”Sett alt inn på å bevare Åndens enhet i den fred som binder sammen: én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som er over alle, gjennom alle og i alle.”

Kristen enhet handler ikke primært om organisatoriske strukturer, men om en levende organisme - Kristi kropp eller legeme. I dåpen ble vi ett med Kristus som lemmer på hans legeme, og Den hellige ånd er nå vårt åndedrett – pusten som holder liv i oss. Det er denne organiske enhet Paulus innstendig ber oss bevare, i våre kirkesamfunn og på tvers av dem: én kropp, én Ånd, én Herre Jesus Kristus, én tro, én dåp.

Men om dere hørte godt etter, løfter Paulus også blikket utover og fremover. Han taler om det håp vi fikk da vi ble kalt, og som Ånden gir oss som pant og åndedrett. Vi er underveis til noe større. Én dag skal denne enhet bli synlig, når Jesus kommer igjen og gjør alle ting nye. På denne håpsvandring søker vi også synlige uttrykk for denne enhet – blant annet slik vi er samlet i kveld. Men her er mer. Paulus løfter ikke bare blikket fremover, han løfter blikket utover.

Paulus taler om vår Gud og Far som er over alle, gjennom alle og i alle. Gud har noe på gang i våre liv og våre omgivelser, i vår by og i det samfunn vi er en del av. Han vil at alle mennesker skal få del i den kjærlighet han har vist oss i Jesus Kristus. Det er den kjærlighet som bryter ondskapens makt og har håpets fortegn – for fattige og fremmede, for syke og slitne, for oss og mennesker i våre lokalsamfunn.

Det er i dette lys vi i kveld takker for at den kristne menighet har fått et større mangfold og et mer fargerikt nærvær i vår by. Det er i dette lys vi sammen søker Åndens enhet i Kristus Jesus og går inn i det Gud har på gang i våre omgivelser. Med Åndens utrustning og i Jesu fotspor – han som alltid går foran og går med oss – går vi sammen ut i vår by.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var, er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet! Amen.