Ærede forsamling! Jeg har gledet meg til denne kvelden, til å møte dere og til å gå inn i temaet: Den hellige Ånd!
Ånd er et plussord i vårt språk. Ikke alltid, men ofte. I alminnelig språkbruk sier vi at hun eller han la sin ånd og sjel i arbeidet. Åndskraft er bedre enn åndløshet. Om menneskets ånd er usynlig, er den likevel merkbar. Den er kjernen og drivkraften i menneskers liv.
Den hellig ånd er også et plussord i kristen tradisjon. Paulus understreker at Den hellig ånd er drivkraften som skaper ”kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse” (Gal 5,22). Paulus er opptatt av Åndens frukt hos den troende og setter ord på Åndens gjerning i menneskers liv og fellesskap i vid forstand.
Da jeg nylig nevnte kveldens tema for en venn, spurte vedkommende umiddelbart: ”Men har vi ikke nok med Gud og Jesus? Hvorfor er Den hellige ånd så viktig?” Det er et betimelig spørsmål. Gud er igjen kommet på dagsorden, vi leser fortellingene om Jesus, vi diskuterer kirken, det er færre samtaler om Den hellig ånd.
Med dette spørsmål går vi inn i kveldens tema, og jeg tar til hjelp stoff fra Den hellige skrift og den kristne tradisjon for å komme tettere på: Den hellige ånd – hvem, hva og hvorfor?
Den hellige ånd, kirken og verden Da biskop Eidsvig innledet denne foredragsserien om kristen tro, var et viktig poeng: Troen begynner ikke med meg, den begynner med Guds tro på mennesket. I sin forklaring til tredje trosartikkel understreker også Martin Luther at det ikke begynner med oss. Vi kan ”ikke av egen fornuft eller kraft tro på Jesus Kristus”, men Den hellige ånd har ”ved evangeliet kalt, opplyst og helliggjort” oss og hele den kristne kirke. Ånden tilgir oss syndene, og på den ytterste dag skal Ånden gi ”alle troende i Kristus et evig liv”. Uten Den hellige ånd ingen kristen tro, ingen kirke, intet håp.
Dette er grunnleggende i luthersk tradisjon. Det må samtidig settes inn i en større sammenheng. Mens katolsk og protestantisk tradisjon har hatt fokus på Åndens gjerning i kirken, har østlig og ortodoks tradisjon i sterkere grad fremhevet Åndens gjerning i alt Gud har skapt. Ånden er nærværende og virksom også ”utenfor kirkens murer”, i menneskers liv og skaperverk. I senere tiår er dette blitt vårt fellesgods. Sammen taler vi om Åndens doble gjerning: i kirken og i verden. Det er også forankret i det bibelske vitnesbyrd og vesentlig for bedre å forstå Åndens gjerning i og Ånden som person i treenigheten.
Jeg begynner derfor med Åndens forhold til Faderen og Sønnen: ”Har vi ikke nok med Gud og Jesus?” Oldkirkens Ireneus sier at Gud arbeider med Ånden og Sønnen som sine to hender. Den nikenske trosbekjennelse som ble til ved konsilet i Nikea på 300-tallet, setter tydeligere ord på forskjellen mellom de tre og beskriver samtidig enheten mellom dem:
- Gud er den allmektige Far som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig.
- Jesus Kristus er ”født av Faderen før alle tider” og ”ved ham er alt blitt skapt.” Og samtidig: ”Ved Den hellige ånd og av jomfru Maria ble han menneske av kjøtt og blod.”
- Den hellige Ånd ”er Herre og gjør levende, utgår fra Faderen og tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og har talt gjennom profetene.”
”Hvorfor er Den hellige ånd viktig?” Den nikenske trosbekjennelse gir oss to svar som kan hjelpe oss videre. For det første dette: Gud har åpenbart seg for oss som et treenig personfellesskap. Jesus er ”født av Faderen før alle tider, ” mens Den hellige ånd ”utgår fra Faderen”, og er der når Jesus unnfanges i Maria.
I den tidlige kirke brukte de bildet av den folkelige runddansen (perichoresis) for å beskrive relasjonen mellom de tre: De er i bevegelse og glir inn og ut av hverandres armer og holder sammen i bevegelse rundt samme akse. Og om vi blir i dette bilde: Det er inn i dette kjærlighetens fellesskap Kristus med Åndens gave til den kristne menighet. Paulus sier: ”Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss.”
Men Nicaenum gir også et utvidende perspektiv på Ånden. Om Faderen er skaper, skjer skapelsen ”ved Sønnen”, og Den hellige ånd er den som ”gjør levende”. Den noe kortere og gamle trosbekjennelse som vi kaller den apostloiske, og som oftest benyttes i våre gudstjenester, går direkte fra ”Jeg tror på Den hellige ånd” til ”en hellig og alminnelig kirke”. Nicaenum sier Ånden: Den ”er Herre og gjør levende”. Den hellige ånds gjerning som livgiver innebærer at skapelsen bæres av Guds kjærlighet og bærer guddommelig godhet i seg. Det er også denne gjerning som på nytt blir nærværende i Jesus Kristus og gir nytt liv til den kristne menighet og alle døpte.
I begynnelsen: Guds Ånd – og mennesket Allerede på første side i Bibelen er Ånden der: ”I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet. Men Guds Ånd svevet over vannet. Og Gud sa: La det bli lys!” (1 Mos 1,1-3)
Da Gud skapte himmel og jord, da kaos ble til kosmos og alt liv ble til, handlet Gud med sin Ånd og sitt talte Ord. Omtalen av Ånden gir oss to bilder. Ordet ”ånd” på hebraisk og gresk er luft i bevegelse, pust så vel som vind. Når det samtidig heter ”svevet over vannet” (merachefet) tegnes bildet av en fugl som med sine vinger setter luften i bevegelse og favner om det som skapes. Dette hebraiske ordet brukes kun én gang til i Det gamle testamente, i Mose avskjedssang i 5. Mos.: ”Lik en ørn som får ungene til å fly fra redet og svever over dem, slik bredte han ut sine vinger, tok dem og bar dem på vingene.” (32,11)
I Det gamle testamente er Guds Ånd ikke bare med i den første skapelse. ”Du sender din Ånd, og det skapes liv. Du fornyer jordens ansikt,” heter det i lovsangen til Gud i salme 104. I sin bekjennelse er det noe Job holder fast på og flere ganger kommer tilbake til: ”Jeg taler av et oppriktig hjerte, jeg sier likefrem det jeg vet. Ånden fra Gud har skapt meg, den veldiges pust gir meg liv” (Job 33,4 ; jfr. 12,10; 32,8.18; 34,14).
Jobs bekjennelse gjenspeiler det den andre skapelsesberetning sier om mennesket. Der former Gud mennesket av jord fra marken og blåser ”livspust inn i hans nese” slik at det blir en levende skapning. Det at Gud former mennesket av jord fra marken (adama) gjør at vi som mennesker (adam) er ett med alt det skapte. Det at Gud blåser sin ånd eller pust inn i mennesket, gir mennesket dets særskilte identitet som åndsvesen. Vi kan altså ikke tale om Guds Ånd uten å tale om menneskets ånd og liv, om alt som er skapt.
Denne visshet om Åndens gjerning gir oss en dobbel innfallsvinkel i møte med alt kulturelt, sosialt og politisk virke. Dels å lytte, samtale og samarbeide for å fremme det gode som Guds Ånd har pustet inn i skaperverket, i menneskers livsutfoldelse og lengsel. Dels vitnesbyrdet om at denne livsutfoldelse og lengsel nettopp har med Gud å gjøre. Den bibelske visdom sier det slik: ”Alt skapte Gud vakkert i sin tid. Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter.” (Fork 3,11)
Men menneskets kår er samtidig at vi stadig lever i kampen mellom det gode og det onde. I denne kamp er også Ånden til stede, i skapelsens klage over alt som ødelegges, og i menneskers lengsel og sukk etter forløsning (Rom.8). Dens nærvær er ikke resignasjon, men som livgiver og med håp. Den hellige ånd vil åpne våre sanser for det gode som skjer, men også til oppgjør med det som ødelegger i menneskers liv, i omgivelser og skaperverk.
I en kritisk situasjon med oppgjør i eget liv ber David, og i kirkens tidebønner blir det bedt med hans ord: ”Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd! Driv meg ikke bort fra ditt ansikt, ta ikke fra meg din hellige Ånd! Gi meg igjen gleden over din frelse, hold meg oppe med en villig Ånd!”
Dermed er vi fremme ved det andre element i det doble perspektiv på Åndens gjerning: i kirken. Som livgiver er Ånden virksom for menneskers frelse, for å bryte det ondes makt og fornye menneskers liv og fellesskap med Gud.
Ånden, Kristus og Kirken Den nikenske trosbekjennelse sier også at Den hellige ånd ”har talt gjennom profetene.” De var redskaper for Guds ånd og talte ord fra Gud til fornyelse og veiledning, og de gikk i rette med folket når de var på ville veier. Men de formidlet også et løfte om at Gud vil gjøre en ny gjerning ved sin Ånd. Om profetenes fremtidsbilder er mange, sammenfatter jeg her deres løfte i to enkle punkter:
- Det skal skje noe nytt når Herrens tjener kommer og salves med Guds ånd, med gledesbudskap for fattige og frigjøring for undertrykte (Jes 11,1f; 42,1-9; 61,1ff).
- Gud vil gi folket ”et nytt hjerte og en ny ånd”. Som vann over tørr jord vil Gud vil øse sin Ånd over folket, ja, over alle mennesker - over gamle og unge, over slaver og slavekvinner (Jes 32,15; 44,3; Ezek 11,19; 36,26; 37,14; Joel 3,1f).
Det er denne nye begynnelse som utfoldes med Jesus Kristus og i den kristne menighet. Vi kan ikke tale om Jesus uten at Ånden er med. Det radikalt nye som skjer med ham, er beskrevet på forskjellig vis og linjen trekkes tilbake til den første skapelse. ”I begynnelsen var Ordet,” sier Johannes om Jesus og at ”Ordet ble menneske.” Så lar han døperen fortelle at ”Ånden dalte ned fra himmelen som en due og ble værende over ham” (Joh 1,1.32ff). Hos Lukas får Maria høre at ”Den hellige Ånd skal komme over henne”, hun skal bli med barn og svarer med et ekko av det første skaperord: ”La det bli – som du har sagt” (Luk 1,35.38).
Jesu liv preges i sin helhet av Åndens nye gjerning. Han satte selv ord på det ved begynnelsen av sitt virke. I synagogen i Nasaret gjorde han profeten Jesajas ord til sine: ”Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.” (Luk 4,18f; jfr Apg 10,37f) Det er Jesu oppdrag, det er Åndens gjerning, det er den kristne menighets kall.
Det nye testamente fremhever det som videre skjer i samspillet mellom Ånden og Kristus. Frem til påskens drama er Ånden lagt på Kristus. Etter oppstandelsen overdrar han Ånden til disiplene og den døpte menighet. Samme dag som han stod opp, kom Jesus til disiplene gjennom stengte dører, åndet eller pustet på dem og sa: ”Ta imot Den hellige ånd!” (Joh 20,22) Femti dager senere, på pinsedag, falt Ånden på disiplene, og de begynte å tale slik at folk med andre tungemål plutselig forstod, tok imot og ble døpt (Apg 2). Nå skapes et nytt fellesskap av jøder og ikke-jøder som er ett i Jesus Kristus: den kristne kirke.
Ånden og Kristus, dåpen og kirken Vi har lett for å tenke at påske og pinse er to forskjellige fester. Men de femti dagene mellom påske og pinse er én sammenhengende festtid, og pinsen er påskefestens avslutning. Åndens gjerning som vi feirer i pinsen, er å gjøre påskens Kristus nærværende for oss i et nytt og grensesprengende fellesskap. Påsketiden frem til pinse var i den tidlige kirke også en særskilt periode for dåp.
Da de tre tusen i Jerusalem på pinsedag hørte fortellingen om den oppstandne Kristus, lot Den hellige ånd dem se både Jesus og sine liv i et nytt lys – i oppstandelsens lys. Så ble de døpt i Jesu navn og ved Åndens gjerning i denne handling gjort til ett med Den oppstandne og med hverandre. Det ble begynnelsen til den kristne kirke. Det er der det også begynner for oss.
Når vi feirer dåp, ber vi til Gud og sier: ”La den nye fødsel skje!” Og den skjer, slik Jesus sier, ”ved vann og ånd.” Det var et under da Ånden kom over Maria, og hun ble med barn. Noe nytt skjedde da Ånden kom over de tre tusen i Jerusalem. Det skjer også en ny begynnelse og et under når Den hellig ånd kommer over vannet og Guds ord tales inn i den døptes liv. Da planter Ånden Kristus inn i den døpte.
I en tid der vi i vår kirke retter søkelyset på dåpens sakrament og oppslutningen om dåp, er det doble perspektiv i Åndens gjerning som livgiver vesentlig. Vi begynner med å takke for barna som er født, og som Ånden har gitt og gir liv. Det er vakkert, og denne takk er viktig. Dåpen er samtidig en radikalt ny handling. Når vi ved dåpen bekjenner den kristne tro, begynner vi med å forsake djevelen og alle hans gjerninger. Den Kristus som har seiret over døden og djevelen, tar ved Åndens gjerning bolig i den døpte. Derfor hører forsakelsen med. Den er opptakten til et liv med Kristus for at Ånden skal la oss leve i ”kjærligheten som er sterkere enn døden”.
Dåpens liv – Åndens frukt Om dåpen er en engangshandling, er den altså begynnelsen til et liv med Kristus ved Åndens nye og livgivende gjerning. Dåpen tar oss ikke ut av denne verden og den stadige konflikten mellom det gode og det onde. Men Jesus ber om at vi må bli bevart fra det onde, og Paulus skriver til Galaterne: ”Lever vi ved Ånden, så la oss vandre i Ånden.” (Gal 5,25)
Her kommer jeg tilbake til der jeg begynte: Den hellige ånd som plussord i den kristne tradisjon. Med sin oppfordringen til å leve og vandre i Ånden setter Paulus ord på Åndens frukt i den troendes liv: ”kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse” (Gal 5,22). Paulus beskriver også kontrasten til Åndens frukt, det ondskap, egoisme og begjær forårsaker: ”hor, utskeielser, fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse,” og mere til (Gal 5,19f).
Disse to listene blir ofte omtalt som en dydskatalog og en lastekatalog. Slike betegnelser har imidlertid en aura av moralisme rundt seg: praktiser dydene, unngå lastene! Naturligvis skal vi søke det gode og forsake det onde. Men poenget for Paulus er å peke på den livgivende kilden som er større enn oss selv, og som i våre liv vil la dette vokse frem som frukt av sin gjerning: ”kjærlighet, glede, vennlighet, overbærenhet.”
Hvordan skaper så Ånden frukt i våre liv?
- Jo, Åndens redskap er evangeliets og Skriftens ord,
- det er bildet av Kristus for våre øyne,
- det er gudstjenestens fellesskap og nattverden der vi på nytt mottar nåden i brødet og vinen,
- det er bønnens rom der vi åpner oss for Guds nærvær i våre liv,
- det er i samtale og i møte med en medvandrer på livets vei.
Slik er Ånden stadig virksom i oss som den talsmann Jesus lovet, og som skal veilede oss i sannheten. Den annerledes stemmen i våre liv.
Men så melder spørsmålet seg: Er det ikke mye kjærlighet, glede, overbærenhet, godhet og ydmykhet også utenfor den kristne menighet? Her må vi være tydelige og ikke bare si: ”Ja, naturligvis!” Åndens doble gjerning i kirken og i verden inviterer oss til oppdagerferd i vår hverdag, til å bekrefte og tilskynde den kjærlighet, glede og godhet som vi møter, og som møter oss. Slik vi synger med fellesskapet i Taizé: ”Ubi caritas, ibi deus est” – der hvor det er barmhjertighet, der er Gud.
Åndens utrustning – nådegavene Men det er mer å si om Ånden som livgiver i den troendes liv. Paulus skriver: ”Når det gjelder Åndens gaver, søsken, vil jeg at dere skal ha kunnskap om dem.” (1 Kor 12,1ff; jfr. Rom 12, .5ff) Paulus benytter også ordet nådegave om Åndens gjerning for å utruste menigheten i dens fellesskap og tjeneste. Det handler om å formidle evangeliet i ord og gjerning, om ledelse i menigheten og diakoni, om visdom og innsikt, om helbredelse, tungetale og varierte tjenester for å nevne noe av det Paulus omtaler.
Gjennom mange år har pinsevennene og den karismatiske bevegelse hatt som sitt særmerke å fremheve Den hellige ånd og Åndens gaver, ikke minst helbredelse og tungetale. Lutherske kirker har for det meste møtt disse bevegelser med skepsis og kritikk av et overdrevent fokus på det ekstraordinære. I senere år har imidlertid karismatiske bevegelser også vokst frem i den katolske kirke og i lutherske kirker, men spenningen er der fortsatt. Hvordan går vi videre?
Når Paulus omtaler nådegavene, er utgangspunktet i at vi alle er ”én kropp i Kristus, og vi er hverandres lemmer”. Åndens gjerning gjelder ikke bare noen utvalgte få, men hele Kristi kropp og hvert lem. Etter Det andre Vatikankonsil har den katolske kirke lagt vekt på legfolkets avgjørende betydning i menighetens liv og fellesskap. Det samme har skjedd i vår lutherske kirke. Det er ikke bare de vigslede medarbeidere som har fått et kall og utrustes av Den hellige ånd. Kristi legeme er ett, men nådegavene er mange og forskjellige. Ånden utruster hvert lem med gaver og oppgaver for at menigheten skal leve og utføre sin tjeneste i sine omgivelser.
Her får det doble perspektiv på Åndens gjerning igjen aktualitet: Ånden som livgiver i det skapte og Ånden som livgiver til tro og tjeneste. Om vi kan skjelne mellom disse to sider ved Åndens gjerning, skal de ikke skilles, men holdes sammen slik tro og livsutfoldelse også henger sammen. Det liv vi har fått, de evner og muligheter vi bærer med oss, er Åndens gave til den enkelte så vel som til fellesskapet. Samtidig utruster han de døpte – lemmene på Kristi kropp - med særskilte gaver som skal gi nåden rom i våre omgivelser, i møte med mennesker.
En tysk teolog taler om disse særskilte gavene til de troende som ”nådens invasjon” iblant oss og understreker at vi ikke må miste evnen til å la oss overraske av Åndens virke. For en tid tilbake ble jeg overrasket av to medlemmer i vår kirke. De så tiggernes og romfolkets situasjon i vår by og ville vie tid og krefter sammen med dem og for dem. De har ikke brukt ordet nådegave om det de har gått inn i, men jeg nøler ikke med å si at det har vært og er en gave til vår kirke, til romfolket og til vårt samfunn. I sporene av det de gjør, har nåden fått større rom.
Dermed må jeg tilbake til Jesu ord i synagogen i Nasaret: ”Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige, … rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen og til å rope ut et nådens år fra Herren. ” Det var ikke bare Jesu oppdrag, det er Åndens gjerning og gir retning til de særskilte gavene Ånden vil utruste den kristne menighet med.
Åndens enhet i et mangfoldig fellesskap Da Jesus lot Ånden komme over disiplene på pinsedag og tre tusen ble døpt, vokste et nytt fellesskap frem med et overraskende mangfold på tvers av språk og kulturer, etniske og sosiale skillelinjer. Her er det livgivende paradoks i Åndens gjerning: Den skaper enhet og mangfold på samme tid i den kristne kirke.
Den økumeniske eller felleskristne bevegelse har hjulpet oss til å gjenoppdage at dåpen i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn er grunnlag for kristen enhet midt i mangfoldet av kristne kirkesamfunn og menigheter. Dette er ikke stedet for å gå inn på kirkehistoriens og nåtidens splittelser og kontroverser. Men jeg kan ikke tale om Den hellige ånd uten å spørre: Merker vi og tar vi på alvor Åndens driv for å skape enhet og mangfold på samme tid?
Noe har skjedd og skjer i vår by og vårt land. Norges Kristne råd samler i dag ikke bare kirkesamfunn som har vært i vårt land siden 1800-tallet, men også nye menigheter som har vokst frem i senere tid. Sterkest har veksten vært i den katolske kirke, og i vår by er det etablert migrantmenigheter av forskjellige konfesjoner og med forskjellige språk, mange med husrom i vår kirkes kirkehus. Men vi har fremdeles en vei å gå, med Ånden som veileder til styrket enhet og større mangfold på samme tid.
Åndens kraft - rike på håp Jeg kan ikke avrunde uten å ta med et siste element. Én dag skal Den hellige Ånd fullføre sin livgivende gjerning og gi oss del i oppstandelsen og den kommende verden. Ånden er vårt håp.
Den tredje artikkel i den apostoliske trosbekjennelse begynner med Den hellige ånd, fortsetter med kirken og syndenes forlatelse og slutter med ”legemets oppstandelse og det evige liv”. Paulus sier at vi i dåpen ble merket med et segl: ”Den hellig ånd som var lovet oss, er pantet på vår arv, inntil Guds eget folk blir satt fri!” Når Ånden her og nå gjør sin gjerning i oss og blant oss, er den samtidig håpet i oss.
Igjen må jeg tilbake til det doble perspektiv på Åndens gjerning. Åndens gjerning i kirken og i det skapte er ikke atskilt, men har samme retning. Min venn og kollega i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, har hentet frem et gammelt uttrykk om Den hellige ånd: Kon-spirator – den Ånd (spiritus) som virker sammen med. Ånden kon-spirer i og med skaperverket, Ånden kon-spirer med Ordet i våre liv, Ånden kon-spirer med den kristne menighet i dens liv og oppdrag i verden. Og drivet i denne kon-spirasjon har denne retning: den endelige forløsning når Kristus kommer igjen og jorden skal bli ny.
Hva betyr så denne kon-spirasjon for den oss? Da Jesus kom til disiplene, åndet på dem og sa: ”Ta imot Den hellige Ånd”, sa han samtidig: ”Slik Faderen har sendt meg, sender jeg dere!” Sendelse er på latin ”missio”. Som kirke er vi sendt av Kristus, har vi del i Guds misjon i våre hverdagsliv, i evangelisering og diakoni, i tjeneste for fred og rettferdighet, i omsorg for det Gud har skapt. Ikke i egen kraft, men med Åndens utrustning og samvirke. Med Åndens samvirke er det samtidig misjon med håpets fortegn. Her vil jeg samtidig si det slik: Åndens gjerning som kon-spirator – i kirken og i verden – gjør at de enkelte og kirken som fellesskap sendes og skal få gå ut med senkede skuldre og skjerpet oppmerksomhet.
Hver enkelt så vel som menigheten som fellesskap skal få gå ut i liv og tjeneste med senkede skuldre i visshet om at det hele tiden er Ånden som er virksom og gjør sin gjerning, ikke bare i oss, men i våre omgivelser. Det krever samtidig en skjerpet oppmerksomhet for det Ånden gjør i våre omgivelser, og at det er Åndens livgivende gjerning vi går inn i. Det er i denne sendelse den kristne menighet gir rom for håpet og lengselen, i vissheten om det driv som ligger i Åndens gjerning – mot Kristi komme da jorden skal bli ny. Slik skriver også Paulus og ber om at vi må bli ”rike på håp ved Den hellige ånds kraft.”