Kjære medarbeidere!
Tradisjonen tro finner denne mottakelsen sted i første uke av åpenbaringstiden. Kommende søndag står Jesu dåp i fokus. I dag hilser jeg dere med et ord som handler om vår dåp, om kristen enhet og om Gud som er større:
”Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: Én kropp, én Ånd, … én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle.” (Efes 4,3-6)
Ved et nyttårsskifte vender vi blikket fremover. Samtidig er det kjærkomment å takke dere for tjenesten dere daglig gjør. I takkens tilbakeblikk på 2013 inkluderes dere alle når jeg gir noen glimt fra siste års menighetsbesøk. Disse glimt går inn i blikket fremover, med nevnte fokus: dåpen i vår kirke, kristen enhet i nye omgivelser, og den Gud som er større.
Dåp og folkekirke Søndag mellom jul og nyttår gikk jeg til gudstjeneste i Bakkehaugen kirke. I et dåpsfølge på over tretti bidrog noen med musikk og andre med tekstlesing, og med gode salmer og en utmerket preken ble det en flott romjulsgudstjeneste.
Jeg er ikke i tvil om at det gjøres et godt dåpsarbeid i våre menigheter. Når vi tar imot foreldre som vil melde dåp, og holder dåpsgudstjenester, er det imidlertid ikke sikkert vi merker den mer usynlige utviklingen. I dag er det om lag 40% av kirkens medlemmer i Oslo og 25% i Asker og Bærum som ikke døper sine barn. Inntil de når myndighetsalder, vil barna være en del av medlemsmassen, men etter det gå ut av kirkens medlemsregister. I 2030 – ved tusenårsjubileet for Stiklestad og Hellig Olav – vil det kunne ha ført til en radikal nedgang i medlemstallet.
Jeg nøler jeg ikke med å karakterisere dette som én av de viktigste langsiktige utfordringene til oss som folkekirke. Den er konkret og praktisk. Men den går også i dybden og krever et langsiktig holdningsskapende arbeid.
I sin lovsang i Jesaja 12, sier profeten: ”Med glede skal dere øse vann av frelsens kilder.” Jeg opplever mye glede ved dåp i våre menigheter. Men denne gleden gjelder jo ikke bare ved dåpen der og da. Dåp er takk for livets gave, den er nådens og frelsens kilde som vi stadig skal få øse av. Derfor verdsetter jeg at det i gudstjenester blir gitt anledning til å dyppe fingrene i døpefontens vann og tegne seg med korsets tegn. Tydelig takk og glede vil alltid smitte og spre seg som ringer i vannet.
Her er så noen av spørsmålene vi må stille hverandre på bispedømme-, prosti- og menighetsplan:
- Hva påvirker beslutningen om dåp blant foreldre og hos unge og eldre som velger å la seg døpe?
- Hvordan når vi foreldre med nyfødte barn? Får de en informasjon og invitasjon som er motiverende i dagens religiøse mangfold og i skjæringspunktet mellom tradisjon og levende gudstro?
- Er vår kirkelige organisasjon og menighetene tilstrekkelig tilgjengelige og imøtekommende for dem som vil melde sine barn til dåp, og som har spørsmål de gjerne vil stille?
Det er samtidig en allmenn erfaring at vi ikke alltid finner botemidlet ved for snever fokus på smertepunktet. Studier i Sverige har påvist en sammenheng mellom dåp og konfirmasjon. I vårt naboland har de gjort den erfaring at en god konfirmasjonstid gjør at de unge senere som foreldre kommer med sine barn til dåp.
I året som ligger foran, må og skal vi arbeide med de nevnte spørsmål og flere til, og vi kommer tilbake til dem under Stiftsdagen for alle medarbeidere i slutten av mai. Vi ønsker å lære av andres og egne erfaringer og inviterer til en kreativ og kollektiv prosess som kan gi oss gode veier å gå i møte med denne langsiktige utfordring. Her går jeg ikke videre inn på dette konkrete arbeidet, men velger å løfte blikket og sette utviklingen i dåpstallene og folkekirken inn i en større sammenheng.
Enhet i et større fellesskap Den kristne kirkes ansikt er i ferd med å endres i vårt bispedømme. Det burde ikke overraske oss. Det skjer over alt i Europa, og gjennom historien har den kristne kirke stadig vært i endring.
I de to siste hundre år er den verdensvide kirkes tyngdepunkt forskjøvet fra Europa og Nord-Amerika til Afrika, Latin-Amerika og Asia. I dag har vårt bispedømme mange kristne nettopp fra den sørlige halvkule og Orienten. Mange har vært eller er asylsøkere, de kommer fra fattige strøk og med sin fattigdom, men også med frimodighet og misjonsiver. Noen finner sin plass i våre menigheter, andre oppretter egne migrantmenigheter. I dag huser rundt tretti av våre kirker slike menigheter, men de er langt flere.
Det er i denne kontekst og med store demografiske endringer vi arbeider med vår kirkes organisasjon og nærvær i Oslo by. Ingen har det siste året kjent endringssmertene så sterkt som de sammenslåtte soknene i Østre Aker Groruddalen prosti og Domprostiet.
I fjor hadde vi kortvisitaser i de nye storsoknene i Groruddalen. I disse møtene fikk sorgen rom, og vi blir ikke hurtig ferdig med endringssmertene. Men gode bidrag fra medarbeidere og menighetsråd gjør også at sorgen sakte kan bli til glede og forventning i større fellesskap. Mer robuste staber gir flere å spille på og rom for strategisk satsing – i utadrettet diakoni, til samarbeid med migrantmenigheter og religionsdialog.
Utleie av Bredtvet og Markus kirker og opphør av Gamlebyen som soknekirke har særlig vært sorgtunge prosesser for menighetene der. Men den katolske Sankt Johannes menighet på Bredtvet har allerede styrket det kristne nærvær og samarbeid i Groruddalen, og det var et sterkt øyeblikk da de tok kirken i bruk på Kristi Himmelfartsdag. Da sang det vietnamesiske kirkekoret med sine sorte og lyseblå nasjonaldrakter. På klingende norsk sang de Hans Nilsen Hauges salme med dens norske folketone: ”Jesus din søte forening å smake, lenges og trenges mitt hjerte og sinn.”
I senere uker har det vært fokus på Fellesrådets vedtak om utleie av Markus kirke til pinsemenigheten Jesus Church. Det er en etnisk og kulturelt sammensatt menighet som vil bidra til mangfoldet i det kirkelige nærvær i sentrum, og som vi hilser velkommen med økumenisk ydmykhet og vilje til samarbeid.
Økumenisk fellesskap med migranter og menigheter av annen konfesjon berører oss som folkekirke og vår dåpsforståelse. Dåp er å bli inkludert i et større fellesskap både lokalt og globalt, og vår troverdighet som kirke og døpte er knyttet til hvordan vi tar denne tilhørighet på alvor i ord og handling.
I vår tradisjon har vi ofte vært tilbakeholdende i talen om Den hellige ånds gjerning. Skriften har et åpent og vidt perspektiv. Den taler om at Ånden fornyer jordens ansikt, på pinsedag skapte den i Jerusalem et fellesskap på tvers av kulturer og språk, og slik fortsatte den å virke gjennom reiser og migrasjon i den tidlige kirke – og siden. Skulle ikke også vi se på det som skjer hos oss, som Åndens virke og gå inn i fellesskapet på tvers av kulturer og språk med økumenisk vilje og frimodighet? Én ånd, én tro, én dåp.
Da må vi heller ikke tenke for snevert om Åndens gjerning og våre liv som døpte. Den hellige ånds virkefelt er hele den verden Gud har skapt. Dåpens liv er et kall til å følge Kristus, og kirkens kall er til et liv i verden og for verden. Tør vi ta dette kall på alvor og gå inn i Åndens gjerning – i solidaritet med og for fattige, i engasjement for lokal og global rettferdighet? I troen på Ham som er over alle, gjennom alle og i alle?
Fornyelse for kristen tro og tradisjon? I mellomjulen fikk jeg et sukk i en samtale med noen venner. En mor som ikke er medlem av noe trossamfunn, hadde fulgt datteren til skolegudstjenesten før jul. Hun sa: ”Bortsett fra julesangene var det lite formidling av kristen gudstro, og det syns jeg ble litt fattigslig.” Da brøt en annen kvinne inn, kanskje ville hun komme meg til hjelp, og repliserte: ”Men julesangene, det er da i alle fall noe!”
På tross av spådommer om kristendommens død i Europa, er det tegn til en ny vitalitet, knyttet til tre utviklingstrekk som vi også ser hos oss. Det første har jeg berørt: migrasjonen og fremveksten av migrantmenigheter. Det andre er nye bevegelser av frivillige og menigheter som vokser frem nedenfra. Det tredje er tegn til ny vitalitet også i etablerte folkekirker. I vårt lille land griper de to siste utviklingstrekk over i hverandre.
Den kristne kirke har gjennom historien utviklet seg både som bevegelser og institusjoner. Tenk bare på hva haugianismen og bedehusbevegelsen har betydd i vårt land. I høst møtte jeg en av lederne i Subchurch. Han leder nå den gryende bevegelsen ”Substance” og utvikler det de kaller ”Jesusdojo”. De begynner med praksis fremfor teori, med praktisk etterfølgelse av Kristus, og lar tro og kunnskap vokse ut av denne. I tråd med Jesu praksis da han kalte disipler. Fra 1.januar er de en del av Areopagos som selv har vært gjennom fornyelse og bidrar til fornyelse.
Eksemplene på slike bevegelser i vårt land i senere år er mange: Oase og Kristen Idrettskontakt (KRIK), Korsvei og Skjærgårdsgospel og mange nye menigheter med en utpreget evangelikal eller pentekostal profil. Norges KFUK/M har opplevd en fornyelse, og nye menigheter er dannet innen Normisjon, Misjonssambandet, Vestlandske Indremisjonsforbund og i samarbeid med Misjonsselskapet.
La gå at noen bevegelser og menigheter springer ut fra en kritisk distanse til vår offisielle kirke. Vi oppgir heller ikke vår kritiske sans i møte med dem. Men når dette skjer, burde vi ikke da først spørre om Den hellige ånd har noe på gang i våre omgivelser? Når vi legger vekt på demokrati for å styrke døptes deltakelse i kirkens liv, må vi ikke da samtidig verdsette nye muligheter til å leve ut dåpens forpliktelse og vårt felles misjonsoppdrag? Vår felles utfordring er en nødvendig raushet og en større visjon som ser at vi sammen bærer ansvar for den kristne kirkes fremtid i vårt land: én Ånd, én dåp, én tro.
Vitalitet i folkekirken? I samtalen med menighetsrådet i Skøyen sist vår stod trosopplæringen i sentrum, og jeg glemmer ikke en særdeles konkret kommentar: ”Jeg ønsker at datteren min skal kunne de ti bud slik at de sitter i ryggmargen!”
Det tredje tegn til ny vitalitet er det som også skjer i etablerte folkekirker i det katolske og protestantiske Europa. Det er en ny vår for gamle pilegrimstradisjoner, klostre og retrettsteder, kristen spiritualitet og diakoni står igjen sentralt. Mitt poeng her er at vi må ta de negative utviklingstrekk på dypeste alvor og samtidig gi næring til nytt som vokser frem i vår kirke. I tråd med Skjæråsens ord: ”Du skal itte trø i graset. Spede spira lyt få stå.”
I mange år har vi vært opptatt av ”den åndelige lengsel”. Et samfunn som preges av forbruk og materialisme føder en lengsel etter dypere livsinnhold. Det er påpekt at mange finner svarene på denne lengsel i alternative bevegelser. Men det skjer også noe i vår folkekirke. Visitassamtalene med menighetsrådene det siste året har nettopp utmerket seg med fokus på troens kjerne og innside, den stille samtalen og tilbedelsen. Det er spirer vi vil gi vekstmuligheter, både i menigheter og blant medarbeidere.
Vår kirkes preges i dag av mange reformer. I europeisk sammenheng fremstår trosopplæringen som et enestående initiativ som vi allerede høster frukter av. Dette året er den fullfinansiert. Da er det naturlig at vi igjen retter søkelyset mot utgangspunktet: dåpen og oppslutningen om dåp blant kirkens egne medlemmer. Samtidig er det en invitasjon til å arbeide med kristen kunnskap og livspraksis blant voksne, inklusive dåps- og konfirmantforeldre.
Gudstjenestereformen er den neste. Under visitasen i Lommedalen var jeg med på et møte i gudstjenesteutvalget med fire voksne og fire barn i 10-12-års alderen. Der samtalte vi om søndagens evangeliefortelling, én voksen og ett barn og så i hele gruppen, før vi gikk inn i kirkerommet og øvde på ledd i gudstjenesten. Reformen har skapt og skaper større involvering. Men vi har fremdeles et stykke igjen. Ikke minst gjelder det mangfoldet i gudstjenestemusikk, behovet for gjenkjennelse og å kjenne seg hjemme i gudstjenesten.
Under visitasen på Snarøya i september møtte vi medarbeidere som gir rom for ungdom og samtale med dem og blant dem i kirkens underetasje. Med mange ildsjeler og i samspill med lokalmiljøet fylles Snarøya kirke hver dag uken gjennom og gjør behovet påtrengende for ny kirke på Fornebu med den sterkt voksende befolkning der.
Den raske befolkningsveksten stod også i fokus under visitasen i Hasle og Sinsen. Hasle utmerker seg ved sitt familiearbeid og er et vårtegn om fellesskap på tvers av generasjonene i mange menigheter. Sinsen kirke er pusset opp utvendig, har fått ny belysning innvendig og står nå midt i hjertet av den nye Lørenbyen. I et åpent folkemøte med deltakelse fra skoler, musikk-korps, idrettslag, velforeninger og bydelsledelse ble det uttrykt forventning til menigheten som drivkraft i utviklingen av et godt lokalmiljø.
Mange flere vårtegn og eksempler på fornyelse kunne nevnes. Her må jeg også berøre den bekymring mange nå har for vitaliteten og enheten i vår kirke. Årets Kirkemøtet skal behandle spørsmålet om vigselsliturgi eller forbønn for likekjønnede par. Dere kjenner bispemøtets uttalelse og vet at jeg der tilhører mindretallet, men vi vet ikke hvordan Kirkemøtet vil konkludere.
For meg handler ikke vitalitet bare om tall og oppslutning, men om at det er troens og livets kilde som skaper vitalitet – nåden i Jesus Kristus og Guds Ord. Jeg forstår engasjementet for likekjønnede par. Men jeg har problemer med å forstå at det skal rokke ved Jesu, apostlenes og bekjennelsens undervisning om ekteskapet mellom mann og kvinne og det grunnleggende hensyn til barn og familie. I den vanskelige prosessen som ligger foran oss, tar jeg med meg formaningen: ”Sett alt inn på å bevare Åndens enhet… én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far, som er over alle, gjennom alle og i alle.”
Grunnlov, folkekirke og religiøst mangfold Dette året skal 200-års-jubileet for Grunnloven feires. De nye formuleringene i §2 og 16 som ble foretatt i 2012, er også tegn i tiden for oss som kirke. Når det nå heter at den evangelisk-lutherske kirke ”forbliver Norges folkekirke”, sier det noe om forventningen til vår kirke som trossamfunn og kulturbærer, og uttrykket ”forbliver” fører oss tilbake til der jeg begynte: dåpens og dåpstallenes grunnleggende betydning for folkekirkens fremtid.
De nye formuleringene hjelper oss også til å løfte blikket: Verdigrunnlaget skal være den kristne og humanistiske arv, demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Det skal være religionsfrihet, og alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på linje med vår folkekirke. Det er for oss en invitasjon til å stå sammen med andre kristne i ansvaret for den kristne tros og tradisjons fremtid. Det innebærer også tydelighet på egen tro og raus respekt i samspill med mennesker av annen tro for å sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene i vårt samfunn.
Ikke sjelden bruker Den hellige ånd andre til å vekke troens bekjennelse hos troens folk. Det skjedde med Jona i båten, det skjedde med en skjelvende Paulus på hans reiser, og det skjer med oss og hos oss.
Som ellers i Europa har religiøst mangfold og muslimers nærvær blitt en vekker til fornyet erkjennelse av den kristne tros betydning i vår kultur. Hos oss har vi sett det gjennom en fortsatt overveldende oppslutning og debatt om skolegudstjenestene før jul. Men protesten mot gudstjenestene har ikke har kommet fra muslimer. Muslimske elever har tvert imot deltatt i stort antall, og deres ledere har uttrykt ønske om større vekt på julens innhold i den allmenne feiring. Jeg nevner dette for å understreke dialogens betydning, som tegn på vitalitet for vår kirke og på gudstroens betydning i menneskers liv.
I juletiden kom det gjennom mediene også uventede innspill som utfordret oss til fokus på kirkens kjerneoppgave: å formidle kristen tro og lede mennesker inn i møtet med Gud. Den hellige ånd arbeider både innenfor og utenfor ”kirkens murer”, og vi skal få gå inn i det Ånden har på gang. Vitalitet i kirken handler fremfor alt om dette: at mennesker får møte Gud slik julen og åpenbaringstiden vitner om det: ”Vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.”
Med disse glimt og utblikk fylles jeg av takknemlighet for 2013 og forventning til det som ligger foran oss. Jeg kjenner på ydmyk takknemlighet i møte med den gjerning dere gjør, og for det liv som leves i våre menigheter. Denne takken gjelder også stiftsdirektøren og staben ved kontoret, kirkevergene og deres medarbeidere, Døvekirken, Feltprestkorpset og de tillitsvalgte, så vel som bispedømmerådets leder og medlemmer.
Det er samtidig en takknemlig ydmykhet i forventning til den Gud som er større enn det vi enkeltvis og i fellesskap er og gjør – ”han som er over alle, gjennom alle og i alle”. Gud overrasker stadig med det han har på gang, og som vi skal få gå inn i dette året: i dåpsarbeid, i engasjement for kristen enhet, som levende, nær og tilgjengelig kirke i våre lokalsamfunn. Må Gud rikelig velsigne dere i liv og gjerning i det nye året.