Visitasforedrag til Forsvarets ledelse Akershus 26. juni 2009

Først av alt vil jeg takke Forsvarssjefen for invitasjonen og denne anledning til å møte Forsvarets ledelse. For meg er dette siste stopp på rundturen sammen med Feltprosten i begynnelsen av juni - til prester og militær ledelse ved Sjøforsvaret på Haakonsvern, Luftkrigsskolen i Trondheim og Hæren på Bardufoss.

På sett og vis er dette foredrag derfor også et visitas-foredrag slik jeg alltid holder etter en visitas i en menighet – med oppsummering av inntrykk og refleksjon over menighetens liv og virke. Den lille og ikke uvesentlige forskjell, er at det nå skal handle om feltprestenes virke, Feltprestkorpset og kirkens nærvær i Forsvaret.

Med mindre enn fire dager til disposisjon, skjønner dere at rundturen ble preget av et intenst program. Det ble møter med et militært lederskap som imponerer med sine holdninger og refleksjoner, og vi fikk viktige samtaler om liv og død i konfliktsituasjoner, om kristen tro og tradisjon i Forsvaret, og om det nye religiøse og livssynsmessige mangfold. Jeg sitter også igjen med inntrykk av et korps med kompetente prester som identifiserer seg med forsvaret og vil stå sammen med enkeltmennesker og avdelinger i krevende situasjoner.  

Dagene bekreftet også at Forsvaret har sans for rammene for slike besøk: Fra festmiddag på Briggen med lystige toner fra sangkoret Navy Vocalis og utsøkte retter fra havet. Til livlig diskusjon i aulaen på Luftkrigsskolen. Og endelig øvelse med panserbataljonen på Setermoen hvor jeg ble utstyrt med feltantrekk, kamuflasjemaling og en næringsrik feltrasjon i pose til lunsj. Jeg retter en varm takk til Brun Hansen, Lund og Lilland for gode samtaler og frodig program i møte med de tre forsvarsgrenene.

1. Kirken i Forsvaret – fra Akershus til Afghanistan
Forbindelsen mellom kirke og forsvar har dype historiske røtter. I våre omgivelser på Akershus blir de historiske linjene tydelige. Som nasjonalt symbol er Akershus festning vår gamle kongeborg, den er Forsvarets hovedsete, og Slottskirken er en integrert del av helheten. Som i Forsvarets øvrige kirker feires det her stadig gudstjenester og kirkelige handlinger. Feltpresttjenesten er i dag til stede i Forsvaret, ikke bare på festningen, men i det daglige liv ved militære avdelinger og på øvelser, ikke bare her hjemme, men også i internasjonale operasjoner som i Afghanistan.

Men det er lang vei fra Akershus til Afghanistan, ikke bare i geografi og kultur, men også militærhistorisk og kirkehistorisk. Forsvaret har vært gjennom en betydelig utvikling. ”Fra bondehær til innsatsforsvar” som var tittelen på forsvarssjef Diesens insiterende foredrag for prostene i Oslo bispedømme her på Akershus for én måned siden.  De siste femten år har også Feltprestkorpset endret seg fra  et korps av vernepliktige, til et korps av fast tilsatte med kompetanse til å møte de nye utfordringer i Forsvaret.

I dag blir religionenes og kirkens plass i samfunnet diskutert på mange hold. Det religiøse og livssynsmessige mangfoldet krever at vi tenker gjennom gamle relasjoner på nytt. Det siste året er denne debatten satt på dagsorden i forholdet mellom Forsvaret og Feltprestkorpset. Dette var også et tema i samtalene på vår rundreise som det må arbeides med fremover. Men vi kan ikke gjøre det uten å ta utgangspunkt i samspillet mellom Den norske kirke og det norske forsvar i dag, og de oppgaver og behov som må ivaretas i fremtiden – både her hjemme og i internasjonale operasjoner, både her på Akershus og i Afghanistan.

2. Feltprestkorpset – kirkelig tjeneste i Forsvaret 
Om forbindelsen mellom kirke og forsvar går langt tilbake, er selve FPK av nyere dato. FPK ble opprettet ved Stortingsvedtak 6. juni 1953 i forbindelse med at geistlige fikk verneplikt som feltprester. Året etter ble det fastsatt at FPKs formål var å ”lede og utføre feltpresttjeneste i Forsvaret i samsvar med Den norske kirkes orden”, og at korpset i kirkelige anliggender skulle stå under overtilsyn av Oslo biskop. Det er dette som er grunnlaget for at Oslo biskop gjennomfører visitas i Feltprestkorpset.

Organisatorisk er FPK integrert i den militære organisasjon på alle nivå.  Sentralt er det direkte underlagt stedfortredende forsvarssjef, dets sentraladministrasjon er lokalisert til bygning 7 her på Akershus, og lokalt inngår feltpresttjenesten i avdelingene gjennom samhandlingsavtaler. Korpset har i dag 61 hjemler fordelt på 53 prester, 5 yrkesoffiserer og 3 sivile. I tillegg kommer 10 vernepliktige feltpresthjemler, men det er vakanser i flere av stillingene, og 3-4 prester er utplassert i internasjonale operasjoner.

Med 28 kirker og kapeller (2 kirker, 26 kapeller) ble det sist år gjennomført 955 gudstjenester, fordelt på 590 gudstjenester i militære kapell, 65 kirkeparader, 163 feltgudstjenester og 137 sivile gudstjenester. Registrert fremmøte var i overkant av 44000. Det ble foretatt 103 dåp, 72 vielser og 50 begravelser.

Tallene tegner et bilde av et feltprestkorps som står i et bredt folkekirkelig oppdrag. Både for meg som biskop og den enkelte prest er det vesentlig at den kirkelige dimensjonen er tydelig i feltprestenes tjeneste. Det innebærer også kontakt og samspill med den lokale kirke der avdelingene hører til. Noen steder fungerer dette godt, for eksempel i Bardu, mens feltprester andre steder opplever det som et savn. Det er en utfordring som jeg vil drøfte med de andre biskopene ved høstens bispemøte.

Forholdet mellom militær og kirkelig identitet ble drøftet med feltprestene på våre reise. Det er enighet om at det hører til prestenes faglighet å være etiske veiledere i organisasjonen og møte mennesker med kunnskap og respekt – uansett livssyn og tro. Samtidig må tjenesten være forankret i en kirkelig identitet. I vår lutherske tradisjon snakker vi gjerne om ”evangeliets forkynnelse og forvaltning av sakramentene” som grunnleggende. Gudstjenester og kirkelige handlinger utgjør ikke så stor del av tjenesten som for andre prester, men er likevel en vesentlig del av helheten.

Jeg er derfor glad for signalene fra militære ledere jeg møtte på rundreisen, at ulike former for gudstjenestefeiring er viktig også fra deres synspunkt. Det å legge til rette for gudstjenesteliv og bønn er ikke minst vesentlig i kritiske situasjoner. Når man står ved den tynne grensen mellom liv og død, blir prestens tjeneste viktig på en annen måte enn ellers, og internasjonale operasjoner har på mange måter knyttet kirke og forsvar enda tettere sammen.

I liket med annet personell i Forsvaret merker våre prester de personlige omkostningene med nærvær i risikofylte oppdrag og fravær fra hjem og familie. Men disse utfordringene knytter også våre folk sammen med sine avdelinger. Med fast ansatte feltprester og en langsiktig utvikling av kompetanse, har korpset fått større betydning både overfor ansatte og vernepliktige, så vel som i Forsvaret som organisasjon.  

3. Satsingen på sjelesorgkompetanse
Feltprestkorpset ivaretar en omfattende sjelesorgvirksomhet. Statistikken viser at det i 2008 ble gjennomført 2967 sjelesorgsamtaler, fordelt på 2293 konfidenter. Flere av feltprestene har pastoral-klinisk utdanning, og det satses målbevist på videreutdanning. I fjor gjennomførte èn feltprest en 3 mnds pastoralklinisk utdanning, én gjennomførte utdanning i Operativ psykologi og én i selvmordsforebyggende arbeid

Jeg er glad for at også Forsvarets ledelse ser betydningen av sjelesorgen. I dag er en prosjektstilling tilknyttet Forsvarets veteranadministrasjon, og to feltprester gjennomfører en tre års utdanning ved et veteransykehus i det amerikanske forsvaret. En spesialkompetanse knyttet til krigs- og stridsrelaterte lidelser vil være av stor betydning, spesielt med tanke på internasjonale operasjoner.  - For egen del hadde jeg stor nytte av å være med på Feltprestkorpsets årskonferanse i 2006 i Krakow i Polen. Da var nettopp post-traumatiske stress-symptomer det faglige hovedfokus, og vi tilbrakte samtidig én dag i Auschwitz sammen én av de overlevende norske jøder derifra, Julius Paltiel.

4. Etikkutdanning
Et annet felt hvor Forsvaret satser og feltprestene spiller en viktig rolle, er etikkutdanningen. Forsvarsdepartementets handlingsplan understreker at etikkfaget er en grunnleggende del av den militære utdanning på alle nivå, og at Feltprestkorpset er Forsvarets etikkfaglige ressursorganisasjon. For å illustrere omfanget nevner jeg at det i fjor ble gjennomført 3607 undervisningstimer med feltprest: i grunnleggende soldatutdanning, på befalsskolene, krigsskolene og stabsskolen.

Innføringen av emner med studiepoeng i den grunnleggende soldatutdanningen var en viktig reform i 2008. Ett av de tre poenggivende emnene er Etikk og militærmakt og bygger på etikkprogrammet RAM: respekt, ansvar, mot. Det første året ble det avlagt 287 eksamener og produsert 910 studiepoeng. FPK har forestått undervisning og faglig ledelse og har satset på kompetanseutvikling i emnet. 9 prester gjennomførte i fjor utdanning i pedagogisk veiledning, og flere følger opp i år. En tilpasset pensumbok i emnet blir utgitt i august. 

5. Religion og konflikt – feltprestenes rolle
Et felt som ligger nær etikken er kultur og religion.  I forbindelse med innstillingen til St prop nr 42 (2003-2004) Moderniseringen av Forsvaret fremholdt Forsvarskomiteen: ”Komiteen vil … understreke betydningen av feltprestenes rolle i forhold til utdanning i religions- og kulturkunnskap for soldater og befal som skal ut i utenlandsoperasjoner. Egenforståelse og fremmedforståelse står i klar sammenheng i møte med de utfordringer som utenlandstjeneste stiller. Kunnskap og bevissthet om egne kulturelle og religiøse røtter gjør forståelsen av andres religion og kultur enklere. I stor grad vil de moralske kvaliteter hos mannskaper og befal avgjøre utfallet av Forsvarets ulike oppdrag i årene som kommer” (Inst S. nr. 234 (2003–2004).

I årene etter den kalde krigen har vi sett en aktualisering av religion som en sentral faktor i konflikter, både som konfliktfremmende og konfliktmodererende. Religion kan også ha en forsonings- og fredsfremmede rolle. Da blir det viktig med kunnskap og forståelse om egen og andres livssyn og kultur, og med dialog og samtale med andre – både her hjemme og under andre himmelstrøk. Ved internasjonale operasjoner handler det om møtet med den lokale befolkning, og særlig om feltpresters møter og samtaler med religiøse ledere. De konstruktive muligheter som kan ligge i dette, er noe Feltprestkorpset har arbeidet med både faglig og praktisk.  

Da jeg besøkte de norske avdelingene i Afghanistan, ble jeg imponert over deres holdninger i møte med den muslimske befolkningen. Jeg merket meg tre forhold: den militære ledelses og feltprestenes kontakt med lokalbefolkningen og religiøse ledere; mannskapenes bidrag til å bygge det sivile samfunn; og mannskapenes selvbegrensning ved ikke å nyte alkohol i respekt for den muslimske tradisjon. Uansett hva en mener om ISAF-styrkenes nærvær i Afghanistan, tenker jeg at våre avdelinger har valgt en konstruktiv linje og synliggjort kjerneverdiene: respekt, ansvar, mot.”

6. Forsvaret og religiøst mangfold
Dette leder meg til siste hovedpunkt om Forsvaret og religiøst mangfold, og hvordan feltpresttjenesten skal forstås i dette bildet. Et religiøst mangfold er ikke noe vi bare må forholde oss til internasjonalt, men også i vårt eget samfunn. I Forsvarets verdigrunnlag heter det: ”I vår tid preges det norske samfunnet av et stadig rikere mangfold av kulturer og livssyn. Forsvaret ønsker å gjenspeile denne virkeligheten (…) Vi (må) sikre at alle behandles likeverdig (…) uansett (…) livssyn” (Forsvarets verdigrunnlag s. 11).

Spørsmålet er så hva dette innebærer for Forsvarets ordninger for religionsutøvelse. I fjor vedtok Tillitsmannsordningens Landsmøte prinsippet om et religionsnøytralt forsvar, og at veiledere må være tilgjengelig i tråd med personellets tro og livssyn. Dermed tok Feltprosten initiativ til utredningen ”Religiøst mangfold og militær enhet”. Utredningen foreslår at Feltprestkorpsets tjeneste på sikt utvides til å omfatte personell fra alle trossamfunn, og at flere av Forsvarets seremonier utvikles i allmenn retning.

Utredningen er nå sendt på høring og inviterer til en prinsipiell drøfting av religionsperspektivet i Forsvaret og en grundig refleksjon om det kirkelige og religiøse nærværet som ressurs. Med mitt kirkelige overtilsyn med Feltprestkorpset har jeg naturlig nok synspunkter på forslagene som er fremmet.  Men av hensyn til den pågående høringsrunden, vil det ikke være riktig av meg å konkludere på det nåværende tidspunkt. La meg likevel nevne noen momenter som er viktige fra mitt perspektiv.

1) For det første vil jeg fremholde at det er viktig å ta gudstro og livssyn på alvor. Pluralisering er ikke det samme som sekularisering. Det er en feilslutning som ofte trekkes. Det økende mangfoldet stiller oss overfor nye utfordringer, men å nærmest trekke den religiøse dimensjonen ut, blir å kaste barnet ut med badevannet. Gudstro og livssyn er en umistelig ressurs i det felles arbeid med verdidannelse og i hverdagen for et stort antall mennesker, og den er av særlig betydning i samfunnsinstitusjoner som skal ivareta viktige deler av helheten i menneskers liv.

2) For det andre er det viktig å finne gode ordninger for livssyns- minoriteter, også i en institusjon som Forsvaret. Allmenn verneplikt er allmenn også religiøst: borgeren pålegges en plikt uavhengig av tro og livssyn. Dernest dreier dette seg om Forsvarets særskilte karakter. Mannskapene avskjæres ofte fra sivile tilbud, ikke minst i felt og internasjonale operasjoner. En reell mulighet til religionsutøvelse i Forsvaret må være et sentralt prinsipp.

Under middagen med militær ledelse og prester i Bardu kom vi inn på situasjoner som kan oppstå når noen dør i internasjonale operasjoner. Da skal det på kort varsel legges til rette for minnemarkeringer i felt og ved ankomst til Norge. Hva slags seremonier skal man da ha, og hvordan skal den enkeltes ønsker ivaretas? Gravferdsloven sier at de nærmeste pårørende avgjør begravelsen. Erfaringene viser at  det er kan være ulike preferanser, og at familiens ønske kan avvike fra avdødes ønske. Personvern-loven hindrer oss i å registrere religiøs tilhørighet. Men kan Forsvaret finne ordninger hvor den enkeltes ønsker blir registrert hos lokal sjef, slik at det ikke oppstår ubehageligheter i slike sårbare situasjoner? Dette lovet jeg å bringe videre til dere fra Bardu!

3) For det tredje: Forsvaret skal være ”et forsvar til vern om Norges sikkerhet, interesser og verdier”, for å sitere tittelen på St. prp. nr. 48 (2007-2008). Forsvarets skal være forankret – i  ”samfunnets historiske og kulturelle grunnverdier, slik de fremstår i vårt samfunns kristne og humanistiske tradisjon”. En lignende formulering finner vi også i forslaget til ny § 2 i Grunnloven. Selv om statskirkeordningen bortfaller, betyr ikke det at statens og Forsvarets verdigrunnlag er blitt religionsnøytralt, ellerat Den norske kirkes relasjon til staten bortfaller.

4) For det fjerde vil jeg fremholde at geistlig betjening i Forsvaret må ses i lys av den faktiske fordelingen av religiøs tilhørighet i samfunnet og i Forsvaret. Selv om livssynsmangfoldet er blitt større, er fortsatt størstedelen medlemmer av Den norske kirke. Tar vi også med andre kristne trossamfunn, vil fortsatt over 90 % av Forsvarets mannskaper ha kirkelig tilhørighet.

5) For det femte er det viktig at feltpresttjenestens kirkelige forankring ikke svekkes. I dag ivaretas dette gjennom en institusjonell kobling mellom Feltprestkorpset og Den norske kirke. Men vår modell er ikke den eneste for kirkelig forankring. I andre land der feltpresttjenesten organiserer personell av ulik tro og livssyn, ivaretas dette på andre måter. For egen del tror jeg vi skal bygge på det vi har, og samtidig gjøre et grundig arbeid med hvordan dagens tjeneste kan utvides – i nødvendig respekt for religionsutøvelse for mannskaper med annen tro eller livssyn.

Med dette har jeg nevnt noen punkter i det jeg anser vesentlige for den videre utviklingen av kirkens plass i Forsvaret. I FPK heter det at de ikke først og fremst skal være ”Forsvarets kirke”, men ”kirke i Forsvaret”. Det handler om at kirken og prestene står sammen med mannskapene, at de står til tjeneste med sin kompetanse innen sjelesorg, etikk og kulturforståelse, men også om at kirken er kirke – med det selvstendige oppdrag som kirken har fått fra sin Herre. Feltprestene skal fremstå med lojalitet til Forsvaret og samtidig representere noe annet. Gjennom etisk veiledning, sjelesorg og gudstjenesteliv skal kirken kunne gjenkjennes som utsending fra Ham som ber oss om ”å elske våre fiender”. Det er med en slik dobbel troskap og lojalitet FPK kan fylle sin konstruktive rolle som kirke i forsvaret.