Innledning
Da menighetsforvalter Turid ønsket oss velkommen første dagen, sa hun som det var: at hun syntes at visitas var et ”anstrengende” ord. Det er lett å forstå etter alle de gode forberedelsene dere har lagt ned. Da det en gang skulle holdes visitas i en landsens menighet, spurte prestens lille sønn sin mor hva en visitas er. Moren svarte: ”Du vet hva en visitt er, det er når vi besøker farmor. Visitas, det er når farmor kommer til oss.” Den samme prestekona gledet seg nok til at visitasen skulle være over. For da biskopen tok avskjed med familien, så gutten på sin mor og sa: ”Mor, er det nå vi skal rope: Halleluja?”
Men ordet visitas kommer av å se og har med visjon å gjøre. Visitasen gir oss mulighet til å se hverandre, til å tydeliggjøre felles visjoner, og til å løfte frem det gode i menigheten. Og det er mye å glede seg over i Voksen: et nydelig kirkebygg, gode relasjoner i lokalmiljøet, mange fine aktiviteter og mange engasjerte tillitsvalgte, frivillige og ansatte medarbeidere, som det har vært svært inspirerende å møte!
Menigheten er ikke gammel. I fjor feiret dere 25 års-jubileum for opprettelsen, og i år er det 15 år siden kirkebygget sto ferdig. Kirken står vakkert på en liten høyde, litt for seg selv – men samtidig med nærhet til skole, naboer, kirkegård og et nett av gangveier som gjør den til et sted hvor mennesker tar turen innom. Voksen er en kirke midt i livet. Her er små og store innom mange ganger i løpet av uka, og her er dører og hjerter åpne for dem som kommer.
Dette er viktige kvaliteter vi har merket og blitt berørt av – også vi som har vært på besøk her denne uken. Det er kvaliteter som dere er bevisste på og ønsker å utvikle videre: Dere har valgt ”Vekst i Voksen” som motto. Som kirke har vi fått et stort oppdrag – å gå ut med evangeliet og ta nye med i kirkens fellesskap. I sine liknelser taler Jesus ofte om veksten i Guds rike. Det handler om kirken som øker i antall, men også om noe som skjer i oss og imellom oss– om en kvalitativ vekst og bevegelse mot kildene. Dette er perspektiver vi har vært inne på i samtalene, og som jeg også vil komme tilbake til i dette visitasforedraget – men først:
Inntrykk fra dagene
Kirke og lokalsamfunn
Kirkens plass i offentligheten er endret gjennom de siste tiår og hundreår. Fra å være statskirke i en enhetskultur hvor folk og kirke nærmest var ett, har vi i dag et mangfoldig samfunn hvor kirkens rolle er og må være endret. Fra kirkens side må vi tenke nytt om vår deltakelse i det offentlige rom. Vi skal opptre med ryddighet og respekt for dem som har et annet livssyn. Men hvis konsekvensen blir at vi som kirke trekker oss tilbake til trygge sirkler av tros- og meningsfeller, da svikter vi både evangeliet, den mangfoldige folkekirken og det samfunnet vi er en del av.
Desto mer gledelig har det vært å merke den gode kontaktflaten mellom menighet og lokalmiljø her i Voksen. Onsdag ble vi mottatt til lunsj med ledelsen i Vestre Aker bydel under ledelse av bydelsleder Elin Horn Galtung og bydelsdirektør Vidar Haukeland. Vi fikk orientering om verdier og satsingsområder for bydelen og kom inn på aktuelle samarbeidsområder som beredskap ved kriser, kultursatsing, tiltak under VM på ski i 2011, og kontakt på tvers av kulturer.
Hovseter har den største andelen av innvandrere i Vestre Aker bydel. Mange har muslimsk bakgrunn, samtidig viser tall for hele landet at så mye som 40 % av ikke-vestlige innvandrere har bakgrunn i ulike kristne kirkesamfunn. Uansett hvem som bor i våre nabolag, har vi en oppgave i å skape kontakt og vennskap, og som kirke har vi et særlig ansvar for møtet på tvers av religiøse skillelinjer. Vi takker for nyttig møte med bydelen og ser frem til at samarbeidet videreføres i kontaktutvalget for kirke og bydel!
Torsdag besøkte vi også Hovseterhjemmet som er blant de største institusjonene for eldre i denne byen. Vi fikk være med på gudstjeneste i en fullsatt vestibyle under god ledelse av sykehjemsprest Anne Brit Austerheim, og vi møtte ledelsen med Line Ida Hagen i spissen. De fortalte om store oppgaver som i dag flyttes over på sykehjemmene med oppfølging av pasienter og pårørende i kritiske livsfaser. Vi snakket om betydningen av å møte beboernes behov ved høytider som jul og påske, og om hvordan kirkens beredskapsordninger kan komme sykehjemmet til gode.
Kirke og skole
Viljen til samarbeid gjelder også i forhold til skolene. I løpet av dagene har vi vært på Hovseter ungdomsskole, Steinerskolen, Grindebakken og Voksen skoler. Vi har fått oppleve en strålende fremføring av Jesusfortellingen som musikal på Grindebakken, nydelige sanger om vennskap i spesialklassen på Voksen, og vi har møtt skoleklasser som hadde forberedt utfordrende spørsmål til biskopen, som: Har du brutt noen av budene – i tilfelle hvilke? Er det smart å binde seg bare til én Gud? Hvilket fotballag holder du med? Og, hvis du kunne forandre noe i kristendommen, hva ville det ha vært? Det er i slike stunder man kan spørre seg om hvem det er som visiterer hvem.
Kontakten mellom kirke og skole har vært viktig i vårt land. Tidligere førte biskopen tilsyn med kristendomsundervisningen i skolen, og biskopens skolebesøk var obligatorisk. I dag er situasjonen en annen. Dåpsopplæringen er tatt ut av skolen, og formidlingen skal skje i respekt for ulike religioner og livssyn. Samtidig vil skolen aldri bli ”nøytral” i den forstand at formidling av kunnskap og verdier skjer i et livssynsmessig vakuum. Opplæringsloven sier at verdiformidlingen i barnehage og skole skal bygge på en kristen og humanistisk tradisjon. Den lokale kirken er en ressurs i denne formidlingen, men hvordan kontakten skal utnyttes, er det opp til de enkelte skoleledelser å avgjøre. Desto mer gledelig er det da med den gode kontakten som er her mellom menighet og skole – blant annet i markeringen av høytidene. Jeg vil takke for de positive møtene, og ser frem til et godt samarbeid også i tiden som kommer.
Trosopplæring, barn og unge
Det er mange reformer på gang i kirken vår for tiden. Om det er noe som involverer og engasjerer – også her i Voksen, så er det trosopplæringen. Endringene i den offentlige skolen gjør at kristen kunnskap er langt mindre i dag enn tidligere. Som kirke står vi overfor en historisk oppgave med å gi nye generasjoner et levende forhold til kristen tro og tradisjon.
Her i Voksen skjer det allerede mye. Dere er i gang og arbeider med en helhetlig plan fra 0 – 18 år. Dere har mange tiltak for ulike aldersgrupper med musiserende menighetsarbeider Audhild Engeland og flere deltidsengasjerte. Dere har søndagskole, 4-års- og 6-årsbok, et frodig MiniVox som vi fikk oppleve på onsdag og i gudstjenesten i dag; dere har Voksen speidergruppe, lunsjtreff, middager, spill, fester; dere har et konfirmantarbeid i oppsving, Ten Sing, KRIK, leirer, ledertrening og samarbeid innenfor SVURR-området. Dere har til og med opplæringstilbud for voksne. Ja, en kunne være fristet til å spørre: Hva er det dere ikke har?
Like fullt står Voksen sammen med hele vår kirke overfor oppgaven med å nå bredere ut til de ulike aldersfaser. For å nå bredt ut, må vi sannsynligvis satse mer på det som kalles ”tidsavgrensete tiltak” for ulike alderstrinn, arrangementer som ikke krever kontinuerlig, ukentlig deltakelse gjennom året. Tidsavgrensete tiltak er mer overkommelige både for menigheten og familiene som skal være med.
Noen av dere har spurt når de statlige tilskuddene til trosopplæring skal nå fram til dette prostiet – og det skulle vi gjerne ha visst. Det kommer an på hvor raskt stortingsflertallet velger å trappe opp bevilgningene over statsbudsjettet. Til nå har 3 av 8 prosti fått tildelt ressurser i Oslo bispedømme. Men selv om dette er viktige tilskudd, rekker ikke midlene til mer enn i høyden én stilling i de største menighetene med flest antall døpte, mens mindre menigheter må dele stillinger mellom seg. Dette sier noe om at målet for trosopplæringen ikke kan nås uten at hele menigheten ser sitt ansvar. Derfor vil jeg oppfordre hver og én til å ta del i det felles ansvar med å tydeliggjøre tro og tradisjon i hjemmene, som faddere og ved å slutte opp om menighetens satsing. Bare på den måten kan vi nå nye generasjoner med kunnskap om den kristne tro og kjennskapen til Gud.
Diakoni
”Evangeliets kroppsspråk” kalles den ofte – menighetens diakoni. Diakonien har gode og lange tradisjoner i Voksen og er høyt prioritert. Tirsdag var vi med på lunsjtreff for småbarnsforeldre og arbeidsstue, og torsdag på ”åpen kirkestue”. I tillegg står diakonien for alt fra ”PREP” samlivskurs, sorggrupper, besøkstjeneste, blomsterutdeling og en rekke andre tiltak. Det er et omfattende arbeid som drives med diakon Espen Rakli i spissen.
I 2007 vedtok Kirkemøtet en Plan for diakoni som dere også har tatt tak i. Den sier at diakoni er evangeliet i handling gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferd. Dette utvider perspektivet for diakonien. Som Jesu Kristi kirke må vi alltid spørre: Hvor er de fattige, hvor er menneskene som trenger vår tid og oppmerksomhet? I nestekjærlighetens tjeneste er vi alltid underveis!
Vi har allerede snakket om dem som har flyttet hit fra andre land. Hva kan vi gjøre for å styrke fellesskapet i lokalsamfunnet? Kan kirkens lokaler stilles til disposisjon for kristne fra andre land? I visitasberetningen har dere pekt på Voksen kirke som en åpen kirke. Det kan skje på flere måter – bl.a. som et sted hvor mange stadig tar turen innom, fordi de har vært på kirkegården, på gangveiene, eller av andre grunner tar turen innom. I forlengelsen av Gud i storby-prosjektet i vårt bispedømme, er vi opptatt av hvordan flere kirker kan utvikles som åpne kirker. Det kan være et spennende tema også her, og vi inviterer gjerne til et videre samarbeid med kirkevergen, Voksen og andre menigheter om det.
Verdensvidt fellesskap
Det globale perspektivet har alltid stått sentralt i den kristne kirke og er i senere år blitt løftet frem på nytt gjennom kirkens satsing på misjon og diakoni. Voksen menighet har et misjonsengasjement knyttet til Det norske misjonsselskap og det kristne fjernsynsarbeidet i Midt-Østen gjennom SAT–7, og i tillegg en aktivitetsdag til støtte for barn i Kenya. Misjon og solidaritet er en del av kirkens identitet. Samtidig er forståelsen av og premissene for misjonens arbeid i stadig utvikling. Kirkemøtet i 2005 satte en misjonerende kirke på sin dagsorden med en fornyet forståelse av misjon i vår tid. Misjon er ikke enveiskommunikasjon, men å være medvandrer og møte mennesker ved å dele tro og liv med dem. Det er premisser som vil gi bærekraft til misjonsengasjementet i fremtiden – både i andre land og det som skjer her hjemme.
Fellesskapet med folk og søsterkirker i andre land utfordrer oss på flere plan. I disse dager kommer vi ikke utenom de globale miljø- og klimautfordringene som særlig rammer de fattigste landene. For alle menigheter i vår kirke ligger det en oppgave i å videreføre et internasjonalt engasjement, la det få følger for forkynnelse, gudstjenesteliv, ofringer og støtte til bistandsorganisasjonene – også med en tydelig miljøprofil. Vi noterer med glede at Voksen er blitt en av de grønne menighetene i vårt bispedømme! Jeg vet at det kan være krevende noen ganger å sette grønne idealer ut i praktisk handling – men det handler også om å leve i kjærlighetens oppfinnsomhet og være tro mot Gud og hans vilje for jorden. Hold frem som dere stevner!
Kirkemusikk og kultur
Voksen menighet har kantor og kantori som inviterer til gode musikkopplevelser i gudstjenestene, i høytidene og gjennom egne musikk- og poesikvelder. I tillegg har dere en vakker og velholdt kirke med altertavle, utsmykning og interiør – som daglig holdes i hevd gjennom den utrettelige innsatsen til kirketjener Olav Svarva. Når vi er samlet her i menighetssalen vil jeg også nevne den vakre kunsten på veggene her, det er flott å sitte i rom som uttrykker omsorg gjennom de visuelle uttrykkene som er der. Det er også verd å merke seg hvordan kirkerom, kirkemusikk og kulturarbeid åpner en vei inn til gudstjenesten for mange. Gjennom kirkens kulturmelding ”Kunsten å være kirke” er det satt søkelys både på kunstens betydning for kirken, og kirkens betydning for kunsten og kulturen. Et tett samspill kan få ringvirkninger på mange plan. Derfor opprettet bispedømmerådet i fjor Stiftelsen KULT som er et Senter for kunst, kultur og kirke i Oslo sammen med fellesrådet, Kirkelig kulturverksted og Norske kirkeakademier. Gjennom dette senteret, og med en nylig tiltrådt kulturrådgiver i bispedømmet, håper vi å skape informasjonskanaler og nettverk som kan styrke musikk- og kulturarbeidet i menighetene.
Gudstjenesteliv
Gudstjenesten er menighetens hovedsamling og pulsslaget i kirkens liv. I Voksen har gudstjenestene vært godt besøkt og økt de senere årene! Menigheten har noen dyktige medarbeidere i sokneprest Anne, kapellan Roald, kantor Per Arne og andre som bidrar til gudstjenestelivet. Dere har et gudstjenesteutvalg i funksjon med Bent Natvig i spissen, og det er mange som bidrar med engasjerte synspunkter og uttrykker glede over gudstjenestefeiringen i Voksen. Samtidig har vi alltid et ønske om at flere finner veien til søndagens høymesse – spesielt blant dem mellom 20 og 60. Antallet barnefamilier er høyt i Voksen menighet, og flere har pekt på mulighetene som ligger i samspillet mellom de ukentlige menighetsmiddagene og gudstjenestene. Det er spor som bør følges videre.
For tiden pågår det et omfattende arbeid med reform av gudstjenesten i vår kirke, med vekt på større mulighet for lokale tilpasninger og økt lek medvirkning. Noen steder i bispedømmet ser vi at dette allerede har ført til fornyet gudstjenesteglede og økt deltakelse. Jeg har forventninger også til det videre arbeidet her i Voksen – her skjer det allerede mye flott som flere bør få del i.
Møte med ansatte og menighetsråd
Voksen menighet har en stab med engasjerte og dyktige medarbeidere, og stabsfellesskapet er noe dere prioriterer. Den direkte og gode tonen vi opplever hos dere, er av stor betydning for et fellesskap og kan neppe vurderes høyt nok. En stor takk til dere alle – og særlig til dere som står i ledelsen. Noen har uttrykt bekymring over hva som skal skje den dagen menighetsforvalter Turid Vrangesund og kirketjener Olav Svarva går av med pensjon. Med stor kunnskap om kirkebygg og menighetsliv har de vært avgjørende for at Voksen framstår som en så god og veldrevet menighet som den gjør i dag. Med alt dere har betydd, er det lett å forstå bekymringene. Samtidig har jeg stor tillit til at grunnlaget som er lagt, vil få betydning også i årene som kommer. En stor takk også til dere mange frivillige som bidrar i det daglige – som for eksempel Valborg Svendsen med sin forbilledlige føring av kirkebøkene her i Voksen.
Menighetsrådet er et viktig organ i vår kirke. En spesielle takk til dere og for engasjement og visdom som dere har bidratt med i samtalene, og til Jørgen Aanderaa som leder. Det har et overordnet ansvar for å ”vekke og nære det kristelige liv” og for de store linjene i arbeidet. Det var inspirerende å møte det nyvalgte menighetsrådet og lytte til engasjerte og kloke innspill. I samtalen trakk dere både fram det som dere er glade for, og drømmer for fremtiden. Mange inntrykk fra denne ligger under når jeg nå vil trekke frem tre momenter til det avsluttende punktet om:
Veien videre
Dagene i Voksen har bekreftet det vi ante på forhånd – at dette er et flott fellesskap, en menighet på gode spor. Det jeg vil si nå, handler i stor grad om å fortsette i disse sporene. Menigheten driver allerede mange gode aktiviteter – derfor vil utfordringene ikke dreie seg så mye om hva nytt dere skal gjøre, som hva dere skal være som kirke og menighet her i Voksen.
Søk kildene
Hvor godt kan det ikke være å sette seg stille ned i kirken, senke skuldrene og la kirkerom, alterbilde, tekst og toner tale til oss - slik noen av oss fikk merke det ved åpningen av menighetsrådsmøtet her på torsdag. Kirken er et sted vi kan søke både for hvile og bevegelse. La oss søke kildene - søke dem i ordet og sakramentene, i fellesskapet og den gode samtalen.
Et menighetsrådsmedlem jeg en gang møtte, stilte spørsmålet: Hvor i våre nærmiljø er det rom for samtalen om troen, livet og de store spørsmålene? Hvor er det rom for å nærme seg det hellige og søke en større himmel over livet? En levende kirke må stadig søke til kildene – etter fornyet språk i møte med mysteriet. Salmenes bok i Bibelen setter ord på manges lengsel etter livets og troens dype kilder: ”Som hjorten stunder etter bekker med rennende vann, slik stunder også min sjel etter deg, min Gud.” La lengselen leve hos dere, la den forme gudstjenesteliv og fellesskap – så vi aldri glemmer hva vi har fått og tatt imot.
Del godene
Av og til spør jeg meg selv om vi som lever og hører til i kirken er klar over de skatter vi sitter med: evangeliet om Guds nåde - en himmel over livet! La ikke sjenanse eller andre menneskers uvitenhet ta fra dere stoltheten over troen og det den rommer! Del det gode dere har fått del i! La kirken være et sted preget av raushet og åpenhet.
La Voksen kirke være en åpen kirke i ordets mange betydninger – en brukskirke hvor mennesker kan komme, og et sted hvor man blir møtt – uansett hvem man er. La fellesskapet være så hellig og alminnelig som kirken er kalt til å være. Vær våkne, vis interesse, og la nye mennesker sette preg på fellesskapet dere har.
Vær lys og salt
Kirkens liv leves i kirken. Men det leves også på gater og torg, ved kjøkkenbord, på kjøpesentre, i borettslag, velforeninger og på arbeidsplasser. Der foregår den stille diakoni og den stille vekst i den kristne kirke – mellom mennesker som bryr seg, som søker til den andre, ikke for å oppnå noe, men for å være der Gud har satt oss til å være. Nettopp der skjer det en stille gudstjeneste – i møtet med den andre – fordi Guds eget ansikt er å finne der vi minst venter det. Vær lys og salt, sier Jesus til sine disipler, vel vitende om at lyset og kraften kommer fra ham selv. Vi er kirke – ikke først og fremst gjennom det vi gjør, men ved Ham som bor iblant oss, og som vi tilhører og søker. Ordet ”kirke” kommer av kyriaké – det som hører Herren til.
Min kirkevisjon er korsformet: det handler om en vertikal linje – en linje som går i dybden i våre liv og reiser en himmel over vår hverdag, og det handler om en horisontal linje – et fellesskap som går i bredden i våre lokalsamfunn og til jordens ender. Derfor hilser jeg dere nå med Paulus´ bønn for menigheten i Efesus (Ef 3,16-21). Denne bønn er en del av den formulerte visjon for Vekst i Voksen, den er også min bønn for dere og Voksen menighet:
16 Må han som er så rik på herlighet,
gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd.
17 Må Kristus ved troen bo i deres hjerter
og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet.
18 Må dere sammen med alle de hellige
bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden,
19 ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap.
Må dere bli fylt av hele Guds fylde!
20 Han som virker i oss med sin kraft
og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår,
21 ham være ære i kirken og i Kristus Jesus
gjennom alle slekter og evigheter! Amen.
Med dette takker jeg for fellesskap og medvandring denne uken. Dere har lagt ned et stort arbeid i forberedelse og gjennomføring. Takk til ansatte, menighetsråd og alle som har fulgt oss og deltatt i samtalene. Takk til bydel, skoler, til Voksenhjemmet og alle som har tatt vennlig imot oss og tenkt sammen med oss! Takk til prost og kirkeverge, til representanter for kirkevergen, fra proste- og bispedømmekontor. Sist men ikke minst, takk til dere som har vært med i gudstjenesten i dag og gjort den til en stor opplevelse, og til dere som har forberedt en deilig kirkekaffe. Gud velsigne Voksen menighet!