Visitasforedrag i Vålerengen menighet 1. juni 2008

I ”visitasreglement for Den norske kirke” heter det at biskopen skal holde et
visitasforedrag med inntrykk fra menighetens liv og virksomhet, gi råd for det
videre arbeid og inspirasjon til fortsatt innsats. Etter foredraget skal det gis
anledning til samtale. Det er mitt håp at denne avsluttende samlingen kan bli
til inspirasjon og gi retning for det videre liv Vålerengen menighet.


Det er en stor innsats som legges ned i forberedelse og gjennomføring av
en visitas. Da det en gang skulle holdes visitas i en landsens menighet, var det
en prestekone som nok gledet seg til at visitasen skulle være over. For da
biskopen tok avskjed med prestefamilien, var det en liten gutt som så opp på sin
mor og sa: ”Mor, er det nå vi skal rope: Halleluja?”

Mange forbinder
ordet visitas med kontroll, men opprinnelig kommer det av å se og
har med visjon å gjøre. Visitasen skal gi oss mulighet til å se
hverandre, til å se menighetens liv og virke, til å samtale og tydeliggjøre
felles visjoner for kirkens og menighetenes liv.

Det har vært flott å
komme til Vålerengen.  Vi har hatt innholdsrike dager og inspirerte samtaler.
Det er mye å glede seg over: dyktige medarbeidere, engasjerte tillitsvalgte og
frivillige, og en optimisme og vilje til å utvikle arbeidet videre. Utfordringer
er det her som andre steder, men engasjementet og mulighetene gir
håp.

Kirken i parken
En vandring på Vålerengen er en historisk
vandring blant verneverdige bygninger. Området er en viktig del av Oslo bys
historie - med vekst og industri, men også med fattigdom og hardt arbeid, en
betydelig porsjon patriotisme og en sterk følelse av tilhørighet. Vårt møte med
Historielaget denne uka vitner om at det er et glødende engasjement for
lokalmiljøet og Vålerengens historie blant mange, og vi fikk gleden av å høre
deler av denne historien.

1.juli 1899 ble Vålerengen menighet opprettet
og i 1902 stod kirken ferdig og Vålerengen hovedgård ble sokneprestens bolig.
Kirkens historie har satt dype spor i mange på grunn av den dramatiske brannen
den 18. september 1979.  Da stod bare
ytterveggene tilbake på Vålerengens stolte landemerke. Fem år senere, 2.
desember 1984,
ble Kirken innviet på nytt, etter omfattende gjenoppbygging.

Historien
om da kirken brant lever og vil bli fortalt til nye generasjoner. Å se den reise
seg igjen fra asken og bli det stolte kirkebygget det er, gjorde noe med
bevisstheten til beboerne på Vålerengen. Da soknepresten ble spurt hva han satte
pris på ved Vålerengen menighet, sa han: ”Her er det en fantastisks velvilje og
flotte mennesker som vil kirken det beste. Her må du ikke kjempe deg frem! Du
blir tatt imot og nærmest båret!”

Vålerengen kirke fikk himmelen som tak
den dagen i september, men opp av asken reiste det seg nytt liv. Gjennom årene
har prester og medarbeidere lagt vekt på lokalt miljø og kultur, og båndene
mellom kirke og folk er sterke. I møte med staben ble det sagt at det fra
ruinene vokste frem en perle. Jeg liker å si at en visitas skal gi muligheten
til å blankpusse det gode i menigheten og i lokalsamfunnet. Dere har en vakker
perle å pusse og en kirke som har ”himmel`n sjøl til tak”.

Inntrykk
fra dagene
Møte med stab og
menighetsråd
Viktige punkt i en visitas er møtene med menighetsrådet
og de ansatte. Det har vært gode og perspektivrike samtaler. Godt felleskap og
samarbeid er viktig i en menighet.

Samtalen med staben var preget av
rausheten dere har til hverandre og i menigheten, og en vilje til å arbeide
videre med å styrke fellesskapet – i staben, blant frivillige og i menigheten og
lokalsamfunnet. Dere har gått et stykke vei sammen og har lært å sette pris på
forskjellene heller enn å problematisere dem. Dere er stolte av kirken og stolte
av hverandre og har satt deres preg på et lokalsamfunn der man vil hverandre det
beste.

”Samarbeid” var et stikkord i samtalen med menighetsrådet. Møtet
ble holdt i den staselige konfirmasjonssalen i prestegården. Rådet la vekt på
betydningen av at menigheten er synlig i lokalsamfunnet, og det er god kontakt
med lokalavisene for å få fokus på kirkens arbeid. Det store antall
barnefamilier i Vålerengen og bydelen stod også i fokus i vår samtale. Her
drøftet vi med Kirkevergen og hennes medarbeidere muligheten av å prioritere
personalressurser og utvikle frivillighet i et samarbeid til beste for barn og
unge i bydelen.

I denne samtalen i menighetsrådet kom vi derfor også inn
på samarbeidsmodellen for kirkene i Gamle Oslo. Menighetene Kampen, Grønland,
Vålerengen og Gamlebyen har siden 2003 hatt felles administrasjonskontor på
Tøyen. Samarbeidet innebærer også konfirmantundervisning, menighetsblad og andre
initiativ. Høsten 2007 dette ble samarbeidet mellom Kirkene i Gamle Oslo
evaluert, og tilbakemeldingene har vært gode. 
 
Jeg vil benytte
anledningen til å si takk til hver enkelt i stab og menighetsråd, for det dere
betyr for Vålerengen menighet. En varm takk til menighetsrådsleder Ronny
Fagereng og de øvrige rådsmedlemmer, og en særskilt takk til Einar, Margareth,
Vibeke, Åse, Ragnar og Lise. Et møte med dere er et møte med varme, store
hjerter og en gjestfrihet og glede som smitter.

Kirke i
lokalsamfunnet – kirke og skole
Vålerengen kirke er en kirke som
vender seg ut mot lokalsamfunnet og som ber lokalsamfunnet inn til seg.
Historielaget har fått egne lokaler i tårnet og VIF har mer enn én gang fylt
kirkerommet både til gudstjenester og møtevirksomhet. Kirken skal være en del av
det lokale miljø, og Vålerengen er en folkekirkemenighet i ordets rette
forstand.

Tett opp til parken og kirken ligger Vålerengen skole. Skolen
og kirken ligger dør mot dør – noe som ble gjort bevisst da kirken ble bygget,
for å synliggjøre nærhet mellom kirke og skole. De to naboene har lange og gode
samarbeidsrelasjoner, med årlige skolebesøk og skolegudstjenester.
 
Vi
fikk et flott møte med elevene i klasse 4.2 på skolen. Klassen speilet
mangfoldet her på Vålerengen. Her ble det behersket urdu, tamilsk, persisk,
kroatisk, fransk og russisk, og elevene hadde forberedt en rekke spørsmål gode
spørsmål. Blant annet ble jeg spurt om hvor mange ganger om dagen jeg bad. Jeg
fortalte at det gjorde jeg morgen og kveld. Da var det en liten kar som ivret
veldig etter å få sagt noe, og da han endelig slapp til fortalte han med
glødende øyne at ”Jeg har regnet ut at biskopen ber 730 ganger i året.”  Det er
godt at noen av og til setter ting i perspektiv!

Samarbeidet med
Jordal ungdomsskole er godt, og det har de to siste årene blitt arrangert
skolegudstjenester før jul for skolens elever og lærere. Jeg fikk oppleve mange
reflekterte spørsmål fra elever i niende klasse, og da halvannen time var omme
hadde jeg fått svare på hva en biskop er, ”hva synes du om Islamsk religion?”,
Hvorfor tror du på Gud?” og ”Hva tror du skjer etter døden?” Det var
utfordrende og direkte spørsmål fra en gruppe ungdommer med mangfoldig
bakgrunn.

Det er spennende å komme rundt på skolene, ikke minst i lys av
at forholdet mellom kirke og skole har vært i endring med det nye faget for
religion og livssyn. Det nye planverket betyr ikke at samarbeidet må eller bør
trappes ned. Kirke og skole har felles oppgaver i å gi unge kunnskap om kristen
kultur og tradisjon, og det er lagt opp til at lokalsamfunnet skal involveres i
opplæringen på en meningsfylt måte.

Torsdag fikk jeg gleden av å møte
noen av lederne for VIF på Valle Hovin. Der fikk vi høre om Vålerengen
idrettsforenings historie og deres brede arbeid blant barn og unge: med
Vålerenga United for psykisk utviklingshemmede, med blindefotball, med
integreringsarbeid blant barn og foreldre med minoritetsspråklig bakgrunn og med
omsorg for unges fremtid i arbeidslivet. De understreket betydningen av
samarbeidet med kirken og sokneprest Einar Gelius.  Han har våget å være synlig
og har gitt Vålerengen idrettsforening en plass under kirketaket!  Så sterk er
kirkens historie at Klanen synger sangen ”Vålerenga Kjerke” som fast innslag på
VIFs hjemmekamper. Jeg må si meg enig med soknepresten: ”Finnes det andre
supportere som står og synger for kjerka si? Jeg tror ikke
det.”

Trosopplæring, barn og unge
Oppgaven med
trosopplæring for nye generasjoner er stor. Endringene i skolen gjør at
kjennskapen til kirkens tro og tradisjoner er mindre enn tidligere. I et velment
ønske om å vise toleranse og nøytralitet, har mange foreldre også valgt å
ikke gi sine barn for noen form for religiøs opplæring eller påvirkning. I
realiteten har man på den måten valgt den kristne tradisjonen bort på vegne av
barna. Enhver skal selvsagt stå fritt til å velge tro, men dersom ungdom velger
bort kristen tro og tradisjon uten et minimum av kjennskap til den, har vi i
realiteten fratatt dem muligheten til å velge selv. I møte med andre religioner
trenger vi også å kjenne vår egen, på samme måte som vi trenger å kjenne vårt
eget språk som et fundament når vi skal lære andre språk.

Et viktig
punkt i Vålerengen menighets satsningsområder framover er barne– og
ungdomsarbeidet. Både stab og menighetsråd ser utfordringen som ligger i økning
i antall barnefamilier i menigheten og den ressurs som ligger der. Trosopplæring
er en stor satsing i Den norske kirke. Visjonen for Trosopplæringen er å være
”en raus og tydelig kirke hvor barn og unge får hjelp til å leve i tro, håp og
kjærlighet.”

Her er Vålerengen en menighet med mange muligheter og
utfordringer. Noen av mulighetene fikk vi møte gjennom speiderne, søndagsskolen
og Vålerengen barnegospel. Sistnevnte minnet oss på, med grenseløs sangglede, at
vi ikke måtte ”bli så store at vi ikke ser de små.” Det er en viktig visjon å ta
med seg når dere blankpusser det gode i Vålerengen menighet. Bygg videre på det
gode dere har i disse små. Sammen med hele vår kirke har menigheten et
kollektivt fadderansvar for alle døpte barn. Inviter dåpsfamiliene til
familiegudstjenester! Feir barnas første skritt eller be inn alle dem som snart
skal begynne på skolen til egen messe. Og hva med å gi miniklanen en egen
invitasjon til å delta?

Dere har denne uken pekt på at det ikke finnes
noe fullverdig tilbud fra 11 år og frem til konfirmasjonsalder. Mange går ut av
barnegospel uten noe sted å gå. Her er det også naturlig å tenke på samarbeid
med nabomenighetene, slik dere har når det gjelder konfirmantarbeidet. Tenk
langsiktig og sett dere som mål at om fem år har dere en knippe ungdommer med
fellesskap i Vålerengen menighet og som kan utvikle seg videre som
ungdomsledere.

I januar 2008 hadde BURGO – sitt første møte. Dette
samarbeidsorganet for barne- og ungdomsarbeidet i de fire menighetene er et
viktig arbeidsredskap i møte med den økte veksten av barnefamilier i Gamle Oslo.
BURGO vil i sitt arbeid blant annet sette fokus på frivilligheten. Uten
frivillige stopper våre menigheter opp. Sammen med de andre menighetene kan dere
utvikle gode strategier for å ta vare på frivillige og rekruttere nye
medarbeidere til barne- og ungdomsarbeidet og se på løsninger som hjelper dere
til å ”bære sammen” der det er
tungt.

Gudstjenesteliv
Gudstjenesten er menighetens
hovedsamling og pulsslaget i kirkens liv. Her i Vålerengen arbeides det bevisst
med gudstjenestefeiringen, og deltakelsen i gudstjenesten har vært økende de
siste år, ikke minst ved familiegudstjenestene. Det har vært en gledelig tendens
at kirkerommet fylles av dåpsfamilier, og oppfølgingen av dåpsbarna og deres
familier er en utfordring for menighetens fremtid. Samtidig har det også vokst
frem et behov for kveldsmesser der man kan kjenne på ro og stillhet, og som kan
gi mulighet til fordypning i kristen tro og kristent fellesskap. Jeg vil
oppmuntre dere til å bygge videre på det fellesskap som skapes gjennom disse
gudstjenestene.

Høsten 2008 vil det bli en bred høring på ny
høymesseliturgi, tekstbok og salmebok for Den norske kirke. I 2010 vil den nye
gudstjenesteboken komme og gi en større valgfrihet og muligheter for lokale
tilpasninger. Samtidig vil man legge til rette for at leke menighetslemmer skal
kunne delta med oppgaver i gudstjenesten i langt større grad. Se de frivillige!
Slipp dem til og la dem være med å prege gudstjenestefellesskapet. I menigheten
her er dere godt i gang med forberedelsene.


Kirkemusikk
Et annet satsningsområde
menighetsrådet nevner i visitasberetningen er sang – og musikklivet i
menigheten. Kantor Lise Farmen beriker menigheten med orgelspill fra et av byens
beste instrumenter og har i mange år drevet Vålerenga Vocalis som vi fikk gleden
av å høre i dagens gudstjeneste. Det arrangeres også konserter i kirken i løpet
av året, og dere har uttrykt ønske om at flere bruker kirken til slik
virksomhet. Forholdene ligger til rette for et rikere musikkliv med flere
aktører.

Diakoni
Kirkemøtet vedtok i 2007 en ny Plan for
diakoni i Den norske kirke. Her omtales diakoni som kirkens
omsorgstjeneste og evangeliet i handling gjennom inkluderende
fellesskap, nestekjærlighet, kamp for rettferdighet og vern om skaperverket.
Diakoni er hele menighetens liv. Samtidig har Vålerengen menighet en
soknediakon i Margarth Shaw Wilhelmson som sammen med frivillige og gode
hjelpere driver en utadrettet tjeneste og har stor kontaktflate. Med sitt
omfattende omsorgsarbeid blant eldre makter hun også å drive en frodig og flott
”Babysang”.   
Denne uken fikk vi gleden av være med på et historisk møte der
Gubbelaget og Åpent hus ble en skjønn forening – eller som Margareth sa det: ”nå
har vi samlet både gubber og kjerringer!”. Vi fikk også besøke Vålerengen bo- og
servicesenter som eies av Kirkens bymisjon, og som soknediakonen jevnlig
besøker. Der ble vi tatt godt imot av institusjonssjef Torill Havnø,
generalsekretær Sturla Stålsett og sykehjemsprest Hilde Margrethe Voll. Vi fikk
hilse på ansatte, beboere og pårørende og møtte et fellesskap preget av
Bymisjonens skapende profil og åndelige ståsted, i vår felles tro og i vår
egenart som kirke. Det er grunn til å glede seg over samarbeidet mellom
menigheten og institusjonene i bydelen.
Dere er også bevisste den
utfordringen som ligger i at diakoni gjelder vern om skaperverket. Vålerengen
var en av de første grønne menighetene i vårt bispedømme, og har vært en
pådriver til å få flere med.  Menighetsrådet har vedtatt handlingsplan for
menigheten og har et spesielt fokus på miljø i alt de foretar seg. Det skal dere
ha honnør for.

Møte med bydelen
Vårt møte med bydelen
fant sted i Østerdalsgata bo - og aktivitetssenter. Der fikk vi en god samtale
med bydelsutvalgets leder og fungerende bydelsdirektør. Gamle Oslo er den
sterkest voksende bydelen i byen vår med en forventet økning i innbyggertallet
fra 40. til 52.000 i løpet av de neste år. Med sine begrensede personalressurser
er Vålerengen menighet sårbar med tanke på den forventede befolkningsøkningen,
og det blir viktig fremover å bygge gode relasjoner og
samarbeidsformer. 

Kirken og bydelen har mange felles oppgaver: i møte
med sosiale utfordringer, å skape kontakt mellom ulike kulturer og religioner,
og ikke minst i møte med den oppvoksende slekt. Kontaktutvalget for bydelen og
kirkene i Gamle Oslo arbeider for samarbeid om frivillighet, skape møteplasser
og utvise troverdig omsorg – også for andre religiøse grupperinger. Jeg håper
dere vil utvikle dette arbeidet så både menighetene og bydelen sammen kan stå
sterkere i de utfordringene som ligger foran.

Samtalen ble etterfulgt av
en omvisning på dagsenteret for voksne psykisk utviklingshemmede, og vi fikk
møte brukerne og se deres arbeid og kreativitet.

Veien
videre
Hvor går så veien videre for Vålerengen menighet? Kirkens fremste
symbol er korset – Jesu kors. Korsets linjer går i høyden, de går utover i
bredden og de går i dybden. Det gir også oss en retning når vi har blankpusset
det gode og ser fremover:
- til å bygge et fellesskap i bredden, med
”himmel´n sjøl som tak”,
- til å ta vare på trofastheten i tjenesten med
fokus på det nære,
- og til å gi dette fellesskapet en forankring i dybden.


I bredden og høyden – med ”himmel´n sjøl som tak”
Det
er stor bredde i menighetens virksomhet, i kontakten og samspillet med
lokalsamfunnet her på Vålerenga. Dette skal dere ta vare på og utvikle videre –
samarbeidet med skolene og institusjonene i nærmiljøet, samarbeidet og
samspillet med VIF. Men denne bredden handler også om den fortsatte kontakt med
dåpsfamiliene, og en vilje til å tenke dristig og nytt i arbeidet blant barn og
unge. I all kontakt med dem er det vår utfordring å gi dem ”en himmel over deres
liv” – i troen på den Gud som har åpenbart seg for oss i Jesus Kristus.


Denne bredde handler også om å møte mennesker av annen tro og livssyn
med raushet, med vilje til å lytte til dem og til å dele med dem den tro vi
bekjenner som kristen kirke. Slik skal vi bidra til å bygge både en levende
menighet og bidra til et godt lokalsamfunn på Vålerenga.


Trofasthet i tjenesten – fokus på det nære
I årene som
kommer vil Vålerengen menighet og de andre menighetene i Gamle Oslo stå overfor
store utfordringer med den vekst i befolkningen som vi aner konturene av. Det er
et ansvar både for bispedømmerådet og fellesrådet i Oslo å ta konsekvensene av
denne utvikling, slik en nå blant annet gjør i arbeidet med det såkalte
Oslo-prosjektet. Samtidig bygges morgendagens kirke ved den daglige og ordinære
virksomhet i menighetene.

Her i Vålerengen utviser dere stor trofasthet i
daglig gjerning, og jeg vil be til Gud om at dere får mot og styrke til å holde
frem i trofasthet.  Dere klarer mye med knappe ressurser, og dere vil enda mer.
I denne situasjon har jeg trang til å minne dere om Paulus´ ord til sin yngre
medarbeider Timoteus: ”Gud gav oss ikke en ånd som gjør motløs, men en Ånd som
gir kraft, kjærlighet og sindighet.” Med denne kjærlighet og sindighet vil jeg
også si: Hold fast på de gode valgene dere har tatt når det gjelder satsing på
gudstjenestelivet, på familier, barn og ungdom og på deres miljøengasjement i
lokalsamfunnet.

Et fellesskap med forankring i
dybden
I menighetsrådets innberetning til denne visitasen nevnes også
behovet for å styrke bønnefellesskapet i menigheten og trosopplæring blant unge
voksne. Det er både rett og naturlig at menighetsrådet setter ord på disse
behov. For det er jo nettopp troens kilder som gir liv til fellesskapet,
menigheten og til oss som kristne i vår hverdag: Guds Ord i Bibelen, bønn og
tilbedelse, fellesskapet der samtalen om tro og liv lever, og den felles
feiringen av Herrens måltid. Her vil jeg si: Gi gudstjenesten en rytme som gir
menigheten fellesskap, glede og et hvilested midt i parken her på Vålerengen.
Fortsett med kveldsgudstjenestene, øk gjerne antallet samlinger i måneden, og
drøft med de andre menighetene hvordan dere kan utvikle trosopplæringen blant
unge voksne. Vær trofaste også her og gi det den tiden og den forankring som det
trenger for å vokse og gro.

Vi ønsker at kirken i Oslo skal være
levende, nær og tilgjengelig. I dette er også vitnesbyrdet om Herren Jesus
Kristus sentralt. Vi ønsker å formidle evangeliet slik at det blir tilgjengelig
for alle, livsnært og sant. I møte med menighetsrådet uttalte Ronny Fagereng
viktigheten av å være synlige men også tydelige: Evangeliet om Jesus Kristus og
Guds grenseløse nåde som et tydelig og livsnært budskap til de som lever på
Vålerengen!

I dag hilser jeg derfor Vålerengen menighet med den bønn som
Paulus bad for menigheten i Efesus. I dag er dette min bønn for Vålerengen
menighet:

Efes. 3,14-21.

Med disse ordene vil jeg få takke for
fellesskapet denne uken. Dere har lagt ned et stort arbeid i forberedelsen og
gjennomføringen av visitasen. Takk til menighetsråd og ansatte som har fulgt
oss. Takk til kirketjenere og dere som ser til de mange praktiske detaljene både
nå, og i det daglige. Takk til alle som har tatt vennlig imot oss og tenkt
sammen med oss, fra skoler og institusjoner til bydelsledelse, Historielag og
Gubbelag. Takk til domprost, kirkeverge og medarbeidere fra fellesråd, domprost-
og bispedømmekontor. Sist men ikke minst, takk til dere som har vært med i
gudstjenesten i dag og gjort den til en flott opplevelse, og til dere som har
forberedt denne kirkekaffen. Det er godt å være sammen med dere. Jeg ønsker Guds
velsignelse over Vålerengen menighet!