Innledning
Det har vært godt å være sammen med dere denne uken, og jeg
er glad for å se dere i dag. Dere har tatt imot oss med raushet, og det er flott
å oppleve hvordan dere gir rom for hverandre. Samhørighet på tvers av
tradisjoner og meningsforskjeller er noe jeg har verdsatt i møte med dere disse
dagene.
Så skjer det som de fleste har fått med seg i nyhetene: Torsdag
kveld etter diakonikvelden her, ringte Vårt Land og informerte om en planlagt
partnerskapsinngåelse iKampen kirke. Vi drøftet saken internt og var
enige om en nøktern reaksjon for at dette ikke skulle ende i en mediemessig
farse. Jeg tok én telefon til Domprosten torsdag kveld og bad ham kontakte
soknepresten. Jeg bad om å få klarhet i hva som var planlagt, og at han samtidig
skulle gjøre det klart at kirkens ordninger skulle følges, at det ikke er rom
for å inngå partnerskap i kirken, og at en forbønnshandling gjennomføres under
sokneprestens ansvar.
Men så startet medienes dramatisering. I Vårt
Land og en rekke andre medier ble dette fremstilt som at biskopen setter
i gang en masse tiltak og gjør alt som står i hans makt for å stanse
handlingen. Få medier reflekterte hva dette faktisk handlet om, og hva som
ble sagt og gjort.
Så blir plutselig dette en del av rammen også om
vårt samvær. Av den grunn har jeg følt trang til å sette ord på det som har
skjedd som en presisering av bildet fra min side. Det er ulike syn på
homofilispørsmålet i kirken, i Oslo bispedømme og også her i menigheten. Mitt
ønske er at vi må leve med meningsforskjellene slik at vi både kan stå for våre
respektive syn, og samtidig ha rom for hverandre. Det søkte Kirkemøtet å gjøre
med sine vedtak siste år, og det krever at vi viser respekt for de felles
ordninger i vår kirke. At det byr på utfordringer har vi merket denne helgen.
Etter denne korte orientering, går jeg nå over til den ordinære delen av dette
foredraget.
***
I ”visitasreglement for Den norske kirke” heter
det at biskopen skal holde et visitasforedrag med inntrykk fra menighetens liv
og virksomhet, gi råd for det videre arbeid og inspirasjon til fortsatt innsats.
Etter foredraget skal det gis anledning til samtale. Det er mitt håp at denne
avsluttende samlingen kan bli til inspirasjon, og at vi i fellesskap kan se en
retning for det videre liv Torshov menighet.
Forrige ordinære visitas i
Torshov var med Andreas Aarflot i januar 1983, senere hadde han en kortvisitas
1995, og det hadde også Gunnar Stålsett i 2004. En visitas er dermed ikke noen
daglig hendelse i en menighet. Noen spør hva en visitas egentlig er. Da
det en gang skulle holdes visitas i en landsens menighet, spurte prestens lille
sønn sin mor hva en visitas er. Da svarte moren: ”Du vet hva en visitt
er, det er når vi besøker farmor. Visitas, det er når farmor
kommer til oss.” Den samme prestekona gledet seg nok også til at
visitasen skulle være over. For da biskopen tok avskjed med prestefamilien, så
den lille gutten opp på sin mor og sa: ”Mor, er det nå vi skal rope:
Halleluja?”
Det er nok ulike forventninger til en biskop som kommer på
besøk. Noen forbinder visitas med kontroll. Men ordet visitas kommer av å
se og har med visjon å gjøre. Visitasen gir oss mulighet til å
se hverandre, til å se menighetens liv og virke, og drøfte visjoner for kirkens
videre liv. Det er mye å glede seg over i Torshov. Her er dyktige medarbeidere
av ansatte og frivillige. Dere fører sterke tradisjoner videre, både innenfor
kirkemusikk, diakoni, gudstjenesteliv og misjon. Samtidig er Torshov et område
som er i sterk endring. Det gir utfordringer og muligheter som vi har snakket
sammen om denne uken. Blant annet har vi fått høre om dåpstall, gudstjeneste- og
nattverd-deltakelse i sterk vekst, og om nytt liv for søndagsskolen. Her er det
mye som gir håp for fremtiden.
Mangfold og forandring på
Torshov
Torshov er et sted er preget av mangfold og rike tradisjoner. Vi
forbinder stedet med industrihistorie, arbeidermiljø og et rikt kulturliv, og i
nyere tid også en kamp for å hindre at personer som trenger kommunale boliger,
blir satt på gata. Som sitt motto har bydelen formulert: ”En mangfoldig bydel
med omtanke for alle” – et flott motto. Det er fascinerende å komme rundt i
menigheter og bydeler og merke hvordan mange steder har utviklet sin identitet.
Dette gjelder ikke minst her på Torshov.
Når vi har truffet unge og
gamle, enten det er i skole, på Ragna Rindal dagsenter eller i bydelsledelse,
har de pekt på det samme: Torshov er et sted med mangfold og raushet. Her bor
det mennesker med ulike utgangspunkt og forskjellige historier i bagasjen, men
her er det rom for alle! Og vi kan godt bruke de samme karakteristikkene når vi
skal beskrive denne menigheten. I Torshov kirke har mennesker møtt et
åpent og frodig fellesskap. Kirken har hatt en bred kontaktflate, blant annet
gjennom en utstrakt diakoni, gjennom sitt kulturarbeid og sin kontakt med
mennesker i det daglige. Dette tenker jeg er en flott identitet å få bære med
seg videre: en mangfoldig menighet med omtanke for alle!
Med en
slik arv er det spennende å se fremover. I løpet av de siste årene har vi merket
store endringer i lokalsamfunnet på Torshov. Det snakkes om en ny ”demografi” –
et nytt befolkningsmønster. Nye og store boliger er kommet til, og med dem
innrykk av en velstående befolkning. Familier med barn velger å bo her
lenger enn man gjorde bare for noen år tilbake. Dette er endringer som
visst byr på utfordringer, men framfor alt gir muligheter for kirken i tiden som
kommer.
Inntrykk fra
dagene
Trosopplæring, barn og unge
Det
bor mange familier med barn på Torshov, og flere vil komme i årene fremover.
Gjennom uken har vi besøkt flere aktiviteter for de unge i menigheten: På
tirsdag møtte vi en herlig gjeng i menighetens barnehage, på onsdag var vi innom
et nydelig barnekor; og før gudstjenesten i dag møtte vi søndagsskolen som er
inne i en spennende vekstfase. I tillegg har dere utdeling av 4-årsbok, og
opplegg for konfirmanter sammen med andre menigheter.
Trosopplæring er
et satsingsområde i Den norske kirke og utgjør en stor utfordring for hele vår
kirke. Endringene i skolen gjør at kjennskapen til Bibelens fortellinger og
kirkens tradisjoner er mindre enn tidligere. Desto større er oppgaven med å gi
nye generasjoner grunnleggende kjennskap til kristen tro. Særlig ligger det en
utfordring i å utvikle tiltak som når mest mulig ut til bredden av barn og unge.
Slik skal flertallet av døpte nås med opplæringstilbud flere ganger gjennom
oppveksten.
I konfirmantarbeidet er vi godt på vei. Selv om antallet
konfirmanter i Torshov ikke er høyt, utgjør det likevel halvparten av årskullet
av kirkemedlemmer og innebærer et potensiale for vekst. Gjennom dåpssamtalene
når dere bredt ut. I tiden som kommer gjelder det å utvikle flere slike
kontaktpunkter med dåpsbarn og dåpsforeldre. Ikke noe vil være så avgjørende for
folkekirkens fremtid som innsatsen med dette. Før sommeren mottok vi nyheten om
at Nordre Aker og deriblant Torshov menighet, er blitt med på en opptrapping
innenfor trosopplæringsreformen. Det innebærer at det vil tilføres
stillingsressurser som skal deles mellom menighetene i området. Dette er
gledelig og gir muligheter til økt satsing og samarbeid mellom menighetene.
Men selv om dere har gode ansatte medarbeidere, er trosopplæringen en
oppgave vi ikke kan løse uten at hele menigheten er med. Jeg vil oppfordre alle
til å ta del i det felles ansvar vi har, både med å tydeliggjøre tro og
tradisjon i hjemmene, og med å delta i menighetens satsing. Med et godt samspill
mellom menighetsråd, ansatte og frivillige kan mye skje!
Diakoni
Det diakonale arbeidet har stått
sentralt i Torshov gjennom mange år. Dere har besøkstjeneste, Åpent hus, Åpen
kirke og en rekke tiltak for eldre. Gjennom 15 år var ”Pustehullet” et fargerikt
fellesskap her i kirken, men er nå nedlagt. Menighetens barnehage er på mange
måter også et diakonalt tiltak, i godt samarbeid med bydelen. Dere har brydd
dere om enkeltmennesker i det daglige og har engasjert dere politisk, for
eksempel i saken omkring ”Kvartal
6”. Det står respekt av dette engasjementet.
Diakonien blir ofte betegnet som evangeliets kroppsspråk og den
er et annet viktig satsingsområde vår kirke nå. På kirkemøtet i fjor ble det
vedtatt en Plan for diakoni i Den norske kirke som vil være en viktig
ressurs for menighetene i årene som kommer. Den sier om diakonien at den er
evangeliet i handling og blir uttrykt gjennom nestekjærlighet, inkluderende
fellesskap, vern om skaperverket og kampen for rettferd.
I
tjenesten for Gud og andre mennesker er vi alltid underveis. Til enhver tid må
vi stille spørsmålet om hvor menneskene er som trenger vår oppmerksomhet og vårt
nærvær? I tiden som kommer vil forskjellene øke på Torshov. Nye grupper flytter
inn – mange familier – men også svært mange vil bo alene. Mange med dårlig
økonomi og vanskelige leveforhold vil fortsatt bo her. Hva skal det bety for
diakonien i tiden som kommer?
I menighetsrådet nevnte noen av dere
muligheten for å åpne dørene til et varmt måltid ”Rett i kirken”, hvor både
barnefamilier, pensjonister og andre kan stikke innom til en enkel middag og
prat? Hva med å legge middag, kor trosopplæringstiltak og kveldsgudstjeneste til
samme dag? Hvordan kan vi bygge fellesskap som inkluderer enslige mellom 30 og
50 som bor her, kan dere gjøre noe sammen med andre menigheter i området?
Ensomhet regnes stadig som det største helseproblemet i vår by – kanskje
besøkstjenesten skal få økt oppmerksomhet?
Jeg vil oppmuntre dere til å
finne arbeidsformer som er tilpasset behovene i dag, og til å la diakonien være
utadrettet og handlingsrettet. Og selv om dere har flotte ansatte som er med og
bærer det diakonale arbeidet, så må vi si igjen: Menigheten er ikke diakonal
uten at hele menigheten er med på å åpne fellesskapet, vende blikket mot
andre og sørge for at dette også i fremtiden kan være en mangfoldig og raus
menighet med omtanke for alle! Samspillet med lokalsamfunnet er her også
viktig, og det er grunn til å følge opp viljen til samarbeid fra bydelens side.
I det verdensvide fellesskapet
Verden er kommet nær
oss. Det gjelder på mange plan i samfunnet. Det globale perspektivet har alltid
stått sentralt i kirken, ikke minst gjennom misjonen og det internasjonale
kirkefellesskapet. Forståelsen av og premissene for misjonens arbeid er i stadig
utvikling. Kirkemøtet i 2005 satte en misjonerende kirke på sin
dagsorden. Behandlingen gav grobunn for en fornyet forståelse av misjon i vår
tid. Misjon handler ikke om enveiskommunikasjon eller om å påføre andre vestlige
levemåter og idealer. Kirkens misjons handler i dag om at vi er medvandrere
under overskriften: dialog, deling og nærvær – både lokalt og
globalt.
Torshov menighet har hatt et levende engasjement for
misjon helt sien 30-tallet (og noen av dere som var med den gangen, var her også
nå – applaus!) I dag har dere offer til misjon i gudstjenesten 6 ganger i året,
og dere har samarbeid med flere misjonsorganisasjoner. Fortsett med å sette
saken på dagsorden, slik at engasjementet for misjon kan forankres bredt i
menighetens felleskap.
Gjennom de siste årene har verden kommet tett inn
på oss, også gjennom den globale miljø- og klimautfordringen. Vi kan ikke være
opptatt av verdier uten å bry oss om livsvilkår og overlevelsesmulighet for
fremtidens generasjoner – ikke minst i de fattigste landene. Utfordringene må
møtes med holdning og handling på mange plan. For menighetene i Den norske kirke
ligger det en utfordring i å bli grønne menigheter. Det vil si at
menighetene tar grep for å forbedre miljøprofilen og sette saken på sin egen
dagsorden. Det har vært flott å merke engasjementet for miljø her i menigheten.
Ikke i noen visitasberetning har vi fått en så engasjert og detaljert
redegjørelse på dette punktet! Fortsett med det, så ser jeg frem til å
undertegne diplomet når dere en dag kan dokumentere kravene for å bli en
grønn menighet.
Gudstjenesteliv
Det er
flott å oppleve gudstjenestefellesskapet i Torshov som her i dag. Her er det
dyktige medarbeidere som arbeider seriøst med gudstjenesten. Det er også
gledelig å høre hvordan tall for dåp og deltakelse i gudstjenestene har økt, og
at deltakelsen i nattverden er bortimot tredoblet de senere år. Gudstjenesten er
menighetens hovedsamling og pulsslaget i kirkens liv, og dere gjør rett i å vie
den oppmerksomhet.
Nå i høst vil det gjennomføres en bred høring på ny
høymesseliturgi, tekstbok og salmebok for Den norske kirke. I 2010 vil den nye
gudstjenesteboken komme og gi en større valgfrihet og muligheter for lokale
tilpasninger. Da vil menighetsrådet vil få en rolle med å vedta hvilke
alternativer som skal brukes her, og man vil legge til rette for at leke
menighetslemmer skal kunne delta med oppgaver i gudstjenesten i langt større
grad enn før. Samtidig vil prest og kantor forstsatt bære hovedansvar for
planlegging og gjennomføring.
Det vil alltid være ulike meninger når
innarbeidete liturgier skal endres. Her i Torshov har dere noen utfordringer med
å forene hensynene til kirkevante menighetslemmer på den ene siden, den nye
tilstrømningen av barn og familier, og det mangfoldige Torshov på den andre
siden. Kanskje kan ikke alle behov møtes like mye i hver gudstjeneste, kanskje
vil det liturgiske preget variere noe fra gang til gang. Men sørg for at
gudstjenestelivet samlet sett gir rom for mangfoldet på Torshov! Kom hverandre i
møte, la rausheten prege arbeidet, sørg for at de som møter til gudstjeneste her
kan merke at de er del av et mangfoldig fellesskap med rom for mange.
Kirken i lokalmiljøet
Torshov er en menighet med mange
relasjoner i lokalsamfunnet. Det har vi fått bekreftet denne uken. Første dagen
fikk vi et nydelig møte med menighetsbarnehagen, med trygge og engasjerte
ansatte. Barna har bakgrunn fra mange ulike kulturer, og vi snakket om hvor
foreldrene deres kom fra. Så måtte jeg måtte svare på hvor mange land jeg har
bodd i, hvor lang tid det tar å bygge en kirke, og hvor mange frukttrær jeg har
i hagen. Og så til slutt fikk jeg overrakt tegninger, blant annet et kjempefint
et av biskopen med krone!
Onsdag besøkte vi Lilleborg skole, fikk
omvisning og hadde et møte med rektor og undervisningsinspektør, og deretter en
sjuendeklasse på skolen. Fra elevene fikk jeg spørsmål som: Hvorfor og
hvordan jeg ble biskop? Hvor mye må du tro på Gud for å bli telt som kristen? Om
jeg har møtt paven, og om det er andre ”regler” for meg som biskop enn for
andre? (Det er i slike stunder man spør seg, hvem det er som visiterer
hvem).
Senere gikk veien til Ragna Ringdals dagssenter for mennesker med
psykisk utviklingshemning. Her nedlegges et arbeid som det står stor respekt av.
Frem til i dag er det særlig bispedømmets integreringsprest som har ivaretatt
samarbeidet med denne institusjonen, men det er nå mulig å utvikle dette
samarbeidet med prestene og diakonen i Torshov.
Menigheten har også et
velutviklet samarbeid med bydel Sagene. I møtet med bydelsleder Per Overrein,
bydelsdirektør Knut Egger og kulturkonsulent Øyvind Hartmann hadde vi nyttige
samtaler om utviklingen i bydelen og kontakten mellom kirke og bydel. På den
diakonale siden ligger det stadig uutnyttede muligheter i samarbeidet, og vi er
glade for at bydelsdirektøren vil ta initiativ til et møte med diakonene i
bydelen, blant annet om arbeidet med besøkstjenesten.
Vi setter også
pris på kontakten som er på kultursiden. Under et møte på kulturslottet Soria
Moria torsdag, fikk vi en presentasjon av det frodige kulturlivet på Torshov,
noe som bekreftet at Sagene i høy grad kan kalle seg en kulturbydel. Også her
fikk vi invitasjoner til videre samarbeid med andre kulturaktører i området, med
kirkerommet og kirkemusikken som ressurs. Jeg vil oppmuntre dere til å utvikle
disse relasjonene videre.
I løpet av få år er Nydalen utviklet som et
stort og vitalt byområde i Oslo. For kirken ligger det en strukturell utfordring
med at ikke mindre enn 5 sokn har deler av Nydalen innenfor sine grenser. I regi
av Gud i storby-prosjektet er det opprettet en arbeidsgruppe som skal bidra til
å utvikle et kirkelig nærvær i området, og soknepresten i Torshov leder gruppen.
Et samarbeid mellom BI og bispedømmet har ført til ansettelse av studentprest på
BI, og i møte bl.a. med studentprest og rektor på BI, fikk vi sterkt
understreket betydningen av kirkens nærvær på institusjonen. Dermed er det
kirkelige nærvær etablert på ett sentralt punkt, og vi ser frem til det utvikles
også på andre måter i Nydalen.
Møte med stab og
menighetsråd
Noen av de viktigste punktene i en visitas er møtene med
menighetsrådet og de ansatte. I forrige uke hadde jeg samtaler med de ansatte
enkeltvis, og denne uken har vi hatt møte med staben og menighetsrådet hver for
seg. Det har vært gode og perspektivrike samtaler.
Torshov menighet har
en stab med flotte medarbeidere, og det gleder meg å se hvordan dere utfyller
hverandre og trekker sammen. Verdien av det gode og humørfylte stabsfellesskap
kan neppe overvurderes. Vi ser at oppgavene i perioder kan være store, og at det
kan bli mye å gjøre for den enkelte. Desto mer gledelig er signalene fra
kirkeforvalter og kirkeverge om at ressursene til kirketjenerstillingen vil økes
noe, og at ansettelse av ny kirketjener vil komme.
I menighetsrådet
hadde vi en lang og spennende samtale om hva vi gleder oss over i denne
menigheten, og hva vi ønsker annerledes. Vi snakket om mangfoldet i menigheten,
om de endringene som skjer i bydelen, og om ulike behov i gudstjenesten. Denne
samtalen vil danne noe av utgangspunktet for de punktene jeg vil trekke frem til
slutt. Men først og jeg vil benytte anledningen til å si takk til hver enkelt av
dere for det dere betyr i denne sammenhengen, og en særlig takk til dere som
står i ledelsen, menighetsrådsleder, daglig leder og sokneprest.
Veien videre – sammenfattende punkter:
Gi
rom for hverandre og for det nye!
Vi har snakket mye om særpreget på
Torshov denne uka, om mangfoldet, og de endringene som holder på å skje i
lokalsamfunnet. Endringer er spennende for de gir nye muligheter. Men de kan
også være smertefulle fordi noe gammelt i blant må vike når noe nytt bryter
frem; når nye tanker, ideer og behov kommer inn i fellesskapet og vil bli hørt.
Jeg tror noe av nøkkelen til fortsatt liv og vekst ligger her; at vi tillater
det nye å vokse frem. Her hos dere handler det helt sikkert om å gi plass for
barna og barnefamiliene. La dem få sin del – i menighet og gudstjenesteliv. Løft
dem opp i planene deres. Men å gi rom for det nye kan også handle om å gi
tillit, oppgaver og spillerom til mennesker som ikke har hatt så mye av det fra
før. Spør noen som ikke trodde de hadde noe å bidra med, og hør hva de tenker.
Dette betyr ikke at alt gammelt skal hives på båten – tvert imot, en umistelig
kvalitet i denne menigheten er hvordan dere klarer å ta vare på mangfoldet. Her
er det rom for ulike teologiske syn og flere forskjellige kirkelige tradisjoner.
Menighetslivet ble fattigere om ikke alle var til stede. Det at ulike stemmer
får være til stede i gudstjenesteliv og fellesskap, styrker troverdigheten.
Fortsett som åpen og jordnær kirke!
Torshov bærer arven
som en raus og jordnær kirke. Vi har vært inne på det diakonale arbeidet som har
vært drevet, om besøkstjeneste og dører som står åpne for mennesker. La dette
være kjennetegn for menigheten også i fremtiden. Når nye velstående grupper
flytter inn og setter sitt preg, glem ikke dem som fortsatt bor her og som
kanskje hører til blant de slitne. Vær kreative med å utvikle diakonale
gudstjenester og andre samværsformer hvor mennesker av ulik bakgrunn kan kjenne
seg hjemme. Kanskje skal dere utvikle ”Åpen kirke” videre i samarbeid med andre
som arbeider med liknende ideer andre steder. La mennesker merke at de varme
jordfargene i kirkens interiør fortsatt er tegn på denne kirkens egenart – en
kirke med åpne hjerter, åpne dører og begge beina på jorda!
Gi rom for
samtalen om livet og om Gud
Mye av det jeg har sagt i dette foredraget
handler om en kirke som vender seg ut mot mennesker og lokalsamfunn. Men
bevegelsen utover skal også få balanseres av en bevegelse innover: inn i
stillheten og bønnen, inn i gudstjenesten og i samtalen. Et menighetsrådsmedlem
jeg møtte en gang stilte spørsmålet: Hvor i denne bygda er det rom for samtalen
om troen, livet og de store spørsmålene?
Vi var inne på dette tema også
i menighetsrådet – samtalen om Gud og om våre liv. Jeg tror vi trenger rom for
de gode samtaler. Ikke hvor den ene skal belære den andre, hvor én er svak og en
annen er sterk, men likeverdige samtaler hvor vi kan dele fra livet,
erfaringene og troen. I menighetsrådet ble det også ytret ønske om bibelsamtaler
og bibeltimer. Det er et ønske jeg regner dere tar med fra disse visitas-dagene.
Deling, dialog og nærvær snakket vi om som overskrift for
misjonen i vår tid. Det kan også gjelde for de møter vi har oss imellom. Sørg
for at takhøyden og romvidden blir så stor at det blir plass for oss, med vår
forskjellighet, tro og tvil! Sånn legger vi grunnen for en levende og mangfoldig
folkekirke – en kirke like mangfoldig, jordnær og fargerik som den skaren som
fulgte Jesus.
Min kirkevisjon er korsformet: det handler om en vertikal
linje – en linje som går i dybden i våre liv og reiser en himmel over liv og
fellesskap, og det handler om en horisontal linje – et fellesskap som går i
bredden i våre lokalsamfunn og til jordens ender. Ved avslutningen av denne
visitasen hilser jeg dere derfor med Paulus´ bønn for menigheten i Efesos – som
min bønn for dere: Ef 3,16-19
16 Må han som er så rik på herlighet,
gi deres
indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd.
17 Må Kristus ved troen bo i deres hjerter
og
dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet.
18 Må dere sammen med alle de hellige
bli i stand
til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden,
19 ja,
kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap.
Må dere bli
fylt av hele Guds fylde!
20 Han som virker i oss med sin kraft
og kan
gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår,
21 ham være ære i kirken og i Kristus
Jesus
gjennom alle slekter og evigheter! Amen.
Med disse
ordene vil jeg få takke for fellesskapet denne uken. Dere har lagt ned et stort
arbeid både i forberedelsen og gjennomføringen av visitasen. Takk til
menighetsråd og ansatte som har fulgt oss. Takk til dere som ser til alle de
mange praktiske detaljene både nå, og i det daglige. Takk til alle som har tatt
vennlig imot oss og tenkt sammen med oss, til bydelsledelse, skoler,
institusjoner og til barna i søndagsskolen og barnehagen. Takk til medarbeidere
fra fellesråd, proste- og bispedømmekontor. Sist men ikke minst, takk til dere
som har vært med i gudstjenesten i dag og gjort den til en god opplevelse, og
til dere som har forberedt kirkekaffen. Det er godt å være sammen med dere. Jeg
ønsker Guds velsignelse over Torshov menighet!