Visitasforedrag i Stovner menighet 14. oktober 2007

I ”visitasreglement for Den norske kirke” heter det at biskopen skal holde et
visitasforedrag med inntrykk fra menighetens liv og virke, gi råd og inspirasjon
til fortsatt innsats. Etter foredraget skal det gis anledning til samtale. Det
er mitt håp at denne samlingen kan bli til inspirasjon, og at vi sammen kan se
en retning for det videre liv Stovner menighet.

Ordet "visitas" brukes
knapt i annen sammenheng enn om biskopens besøk i en menighet. Da det skulle
holdes visitas i en landsens menighet, spurte prestens lille sønn sin mor hva
en visitas er. Da svarte moren: ”Du vet hva en visitt er, det er når
vi besøker farmor. Visitas, det er når farmor kommer til
oss.” Den samme prestekona gledet seg nok også til at visitasen skulle
være over. For da biskopen tok avskjed med familien, så gutten opp på sin mor og
sa: ”Mor, er det nå vi skal rope: Halleluja?”

Det kan nok være ulike
forventninger til en biskop som kommer på besøk. Noen forbinder visitas med
kontroll. Men ordet visitas kommer av å se og har med visjon å
gjøre. Visitasen gir oss mulighet til å se hverandre, til å se
menighetens liv og virke, til å samtale og tydeliggjøre felles visjoner for
kirkens og menighetenes liv.

Vi har hatt noen vakre høstdager sammen
denne uken. Solen har varmet, himmelen har vært klar og blå, og trærne har
gledet med sine gule farger. Vi har hatt inspirerende møter i menighet og
lokalsamfunn. Det er mye å glede seg over i Stovner: trofaste medarbeidere av
frivillige og ansatte, planmessig arbeid i menigheten gjennom tiår, og samarbeid
med gode krefter i lokalsamfunnet. Vi har fått innblikk i det gode som skjer,
men også hvordan tidene skifter og endringene utfordrer oss som kirke.


Fra bondeland til blokkbebyggelse – kirke i nye tider
Få
områder i vårt land har opplevd så store forandringer gjennom det siste hundreår
som Stovner og Groruddalen. Før lå det gårder her, og fra middelalderen gikk det
en allfarvei fra Oslo mot Trondheim gjennom Stovner – ”Kongeveien” eller
”Oldtidsveien” som den kalles her øverst i dalen. Kirker var det få av: Fram til
Grorud kirke sto ferdig i 1902, og Høybråten i 1932, var Østre Aker nærmeste
kirke. Avstanden mellom folk og kirke ble stor i mer enn én forstand. På slutten
av 1800-tallet gikk det vekkelser over landet, og misjonsforeninger og bedehus
kom også til Stovner. De vokste frem side om side med arbeiderkulturen og satte
sitt preg på nærmiljøet.

Men de største endringene kom senere, med
utbyggingen av drabantbyene på 50 og 60-tallet. Folk flyttet til fra fjern og
nær. Stovner ble egen menighet, skilt ut fra Høybråten 1. juni 1972. Og i 1979
sto denne vakre arbeidskirken ferdig, med rom for gudstjenesteliv og et mangfold
av aktiviteter. Etter dette fulgte noen rike tiår i menighetens liv. Store
grupper av barn, unge og voksne har funnet veien hit. Her ble de møtt av et
varmt og inkluderende fellesskap og sentral forkynnelse og ble styrket i tro og
tjeneste. Selv om mentalitet og tenkemåter har vært i endring i samfunnet rundt,
har Stovner menighet holdt på sin egenart og hatt mange engasjerte deltakere
helt frem til i dag.

I senere år har en ny stor endring gjort seg
gjeldende. Mens Groruddalen tidligere fikk innflyttere fra hele landet, preges
dalen nå av innflyttere fra hele verden. Nye språk, kulturer og religioner
setter sitt preg på hverdagen. Bare litt over halvparten av innbyggerne i
Stovner er medlemmer av Den norske kirke. Et stort antall hører til muslimske,
hinduistiske eller andre trossamfunn. Holdningen til tro og verdispørsmål er i
endring, også i den etnisk norske befolkningen. I samtalene har noen av dere
vært bekymret over at ikke like mange slutter seg til menigheten som før. Det er
vanskeligere å samle barn og ungdom enn det én gang var. ”Vi har fisket hele
natten og ikke fått fisk,” sa én av dere – med henvisning til fortellingen hvor
disiplene svarte oppgitt da Jesus bad dem om å kaste noten på nytt.

Det
er lett å forstå uroen – ikke minst på bakgrunn av de høye målene for arbeidet
og de gode tradisjonene som er her. I en menighet som Stovner skulle alle pilene
peke oppover og ingen nedover. Desto viktigere er det at vi våger å stille
spørsmålene. Hva vil det si å være kirke her i tiden som kommer? Hvor skal vi
være om 10, 20 eller 30 år? Det er spørsmål vi har båret med oss gjennom
visitasen.

Inntrykk fra dagene
Frivillighet

Det er mye som imponerer i møte med Stovner. Gjennom år har dere
bygget fellesskap med omsorg og varme. Mange aktiviteter engasjerer et stort
antall frivillige. Noen deltar med gjennomføring av gudstjenesten, andre i
menighetsråd, omdeling av menighetsblad, misjonskomiteer, dåpsarbeid,
søndagsskole, familiearbeid, ungdomsarbeid. Ved presentasjonen av frivillige
medarbeidere tirsdag kveld var over 20 komiteer og aktiviteter representert!
Uten dere ville virkeligheten her vært en ganske annen. Det er stort å få høre
til i en sammenheng der det ikke handler om mindre enn å være en del av Jesu
eget nærvær i denne verden. Paulus sier: Dere er Kristi kropp, og hver enkelt
er dere hans lemmer. Derfor skal vi se stort på det, selv om vi ikke alltid
ser rekkevidden av det vi holder på med.

Ansatte
Det
nye testamentet beskriver kirkefellesskapet som en kropp. Vi har ulike
oppgaver, men det er en gjensidighet i forholdet oss imellom: Mellom ansatte og
frivillige, og mellom de ulike tjenester. Det forhindrer ikke at de
ansatteer avgjørende for menighetens liv:  

Jeg tenker på
kirketjener Mehmet og Kurt Elias som tar vare på huset og legger til rette, på
Natalia som er organist og leder kor, på Ida Helene og Håvard som arbeider blant
ungdom, på Lillian med diakoni, besøkstjeneste og arbeid blant barn og familier.
Jeg tenker på Torill som er sekretær og holder kontakten med et stort antall
frivillige, på Øyvind som er vikarierende kapellan og arbeider med konfirmanter,
på daglig leder Trond som holder i trådene og er sekretær for menighetsrådet, og
ikke minst på Anders som har vært prest her i mer enn 30 år, og som har gitt en
trygg ledelse og vært med å bygge denne menigheten.

Det betyr mye at
dere fyller oppgavene, trekker sammen og leder på en god måte. Takk for den
store innsatsen dere legger ned. Sammen med alle andre i denne menigheten bærer
dere et mangfoldig arbeid – og andre menigheter kan lære mye av det dere gjør. 


Internasjonalt engasjement og misjon.
Få
menigheter har et så bredt og levende engasjement knyttet til internasjonalt
samarbeid og misjon. Dere har misjonsringer og misjonskomité, dere holder dere
informert, ber, samler inn penger, og holder nær kontakt med
samarbeidsmenigheten Dole-Kekava utenfor Riga i Latvia og med bibelarbeidet i
Azerbadjan – til gjensidig inspirasjon. Dere ser muligheter i det internasjonale
fellesskapet, ikke bare ved å se ut over landets grenser. Dere har
internasjonale gudstjenester hvert halvår, dere huser en internasjonal
kvinnegruppe og stiller kirken til disposisjon for en metodistisk Ghanesisk
menighet hver søndag ettermiddag. Stovner er en menighet som går foran, både i
engasjementet ut over landets grenser og ved å åpne dørene for det fargerike
fellesskapet i eget nærmiljø!

Kirkemøtet satte i 2005 en misjonerende
kirke på sin dagsorden. Behandlingen gav grobunn for en fornyet forståelse
av misjon i vår tid. Idealer om menneskeverd og gjensidig respekt stiller nye
krav – også til hvordan vi deler evangeliet ute og hjemme. Misjon og
kommunikasjon er to sider av samme sak. Vi skal ikke misbruke posisjoner og
situasjoner i evangeliets navn. Vi skal være medvandrere under overskriften:
dialog, deling og nærvær. Kirkemøtetpekte også på at misjon
dreier seg om en holdning som må kjennetegne hele kirken, og ikke bare en
aktivitet for noen få. På dette punktet har dere mye å bygge på i Stovner
menighet. Jeg vil oppmuntre dere til å ta utgangspunkt i de gode tradisjonene
dere har, se på ansatsene fra Kirkemøtet 2005, og videreutvikle engasjementet
for misjon i samspill med viktige verdier i vår tid.

Diakoni

Kirken har et evangelium og en misjon som uttrykkes med ord. Men
kirkens misjon handler også om å være til stede – for andre mennesker. En misjon
som handler om å la ordene tre tilbake og spørre som Jesus gjorde: Hva kan jeg
gjøre for deg? Eller noen ganger rett og slett: Hva kan vi gjøre sammen og for
hverandre?

Stovner menighet har en diakonal tjeneste som berører alt fra
småbarnsfamilier til sorggrupper, hyggetreff og besøkstjeneste blant eldre.
Diakonien er evangeliets kroppsspråk og et satsingsområde i vår kirke.
Diakonien utgjør på samme måten som misjonen ikke noe avgrenset felt i
menighetens liv – den skal være med i alt vi gjør – i gudstjenesteliv,
trosopplæring, misjon, i kampen for miljø og rettferd, i vår måte å møte
medmennesker. Mange steder er diakonien med og fornyer kirkens liv, den fører
oss inn i nye oppgaver og relasjoner.

På Frivillighetssentralen på
Haugenstua opplevde vi kirken i samarbeid bydel Stovner om nye oppgaver knyttet
til Groruddalssatsingen. Det var inspirerende å se mulighetene i samspillet
mellom ulike innvandregrupper og etnisk norske – nettopp med tanke å gjøre
Groruddalen til et enda bedre sted! Det kristne menneskesynet lærer oss å se på
hverandre ikke bare som mennesker som trenger Guds tilgivelse og hjelp, vi er
også skapt av Gud med kunnskap og handlekraft. Et slikt verdisyn gir en viktig
plattform for samarbeid med bydelen. Diakoni handler om å se, lytte og svare på
utfordringer fra medmennesker og deres livssituasjon. Også her har dere mye å
bygge på her i Stovner.

Trosopplæring, barn og
unge
Trosopplæring er et annet satsingsområde i vår kirke.
Folkekirkens fremtid vil i stor grad bli avgjort av dette arbeidet. Endringene i
skolen gjør at barns kjennskap til Bibelens fortellinger og kirkens tradisjoner
er mindre enn tidligere. Desto større blir menighetens oppgave med å bidra til
at nye generasjoner får grunnleggende kjennskap til kristen tro. Ikke alle
menigheter kan bli forsøksmenigheter og få økte ressurser til denne satsingen.
Men alle kan sette trosopplæringen høyt på dagsorden og hente ideer og lærdom
fra andre.

Stovner menighet har prioritert dåpsfasen gjennom mange år, i
et opplegg hvor ansatte og frivillige sammen møter dåpsforeldrene. Også her har
Stovner vært forut for sin tid. Samtidig har dere vært tydelige, både i det dere
har sagt og skrevet, at trosopplæring, barne- og ungdomsarbeid utgjør en av de
største utfordringene for menigheten i dag. Det har vært flott å møte
ungdomslederne og høre deres tanker. Et samspill mellom konfirmant- og
ungdomsarbeid gir muligheter som bør utnyttes på nytt i Stovner. Ikke desto
mindre deler Stovner utfordringen med andre menigheter om å nå ut i bredden med
tilbud for mange ulike aldersgrupper. Dette aktualiserer spørsmålet om…

 
Stillingsrammer og ressurser
Betalt
innsats er viktig når rammene for arbeidet skal legges. Vi merker at muligheter
åpnes eller begrenses, avhengig av om vi har ansatte som kan bidra eller ikke.
Derfor er det naturlig at stillingsrammer kommer opp som tema i samtalene med
stab og menighetsråd – ikke minst gjelder dette for kapellanstillingen. Vi
forstår ønsket om en hel kapellanstilling og om snarlig avklaring på saken. Både
biskop og fellesråd har en utfordring til å fordele ressurser som er for knappe.
For å få jevn fordeling av ressurser og arbeidsbyrder, har vi utviklet
fordelingskriterier som det har vært enighet om. På prestesiden handler det
blant annet om kirkemedlemmer, antall konfirmanter, kirkelige handlinger osv. Ut
fra slike regnestykker har ikke Stovner spesielt lav bemanning på prestesiden.
Derfor har jeg ikke kunnet gi noe løfte om full kapellanstilling til Stovner.
Men jeg har lovet at vi skal sørge for at spørsmålet om stillingsstørrelse og
utlysning blir avklart, og at vi vil gjøre vårt for å få økte bevilgninger til
kirken i Oslo generelt.

Dette aktualiserer to poeng som er viktige både
i Stovner og i Oslo-kirken generelt: Uansett hvordan vi snur og vender på det,
vil arbeidet med innsamling og givertjeneste stå sentralt i årene som kommer. Vi
kan håpe på og arbeide for høyere bevilgninger. Men for å møte utfordringene, er
vi avhengige av innsamlete midler. Det at menighetene kan gå inn i
samarbeidsrelasjoner med egenfinansiering og frivillig innsats, kan igjen utløse
ressurser på annet hold. Det kan være i samarbeid med misjonsorganisasjoner,
myndigheter eller andre samarbeidsparter.

For det andre må vi som kirke
snu og vende på brikkene for å se hvordan vi kan utnytte ressursene best mulig.
Verken innenfor diakoni, trosopplæring eller ungdomsarbeid har vi mulighet til å
nå målene uten  mer omfattende samarbeid mellom menigheter. For tiden pågår det
et samarbeid mellom Oslo biskop, bispedømmeråd og Kirkelig fellesråd i Oslo i
det som kalles ”Osloprosjektet”. Her settes søkelyset på ressursbruk, samarbeid
og koordinering av ledelsesstrukturer. Vi vet enda ikke hvilke konkrete
løsninger det går mot, men vi har en forventning om at dette skal munne ut en
styrket lokalkirke.

Veien videre
Det er mange forhold
som vil påvirke kirkens fremtid. Noe handler om ressurser, og konkrete veivalg.
Men det handler også om tro og holdninger som preger oss på et mer overordnet
plan, og det er slike mer overordnete overveielser som ligger til grunn når jeg
trekker frem tre utfordringer til menighetens videre liv:

1. Gled
dere over alt som er gjort!
Stovner menighet har oppnådd mye og
setter seg stadig høye mål. Høye ambisjoner og mål inspirerer og driver oss
fremover. Men iblant kan de også forsterke følelsen av å komme til kort. Det som
gjør oss mest slitne er ofte ikke det vi gjør, men det vi ikke får
gjort. I samtalene har dere flere ganger pekt på målene dere ikke har nådd,
eller på arbeidet som gikk lettere før, men som nå går tyngre og kanskje til og
med må legges ned. Det er en tid for alt – også for å dele hjertesukk. Derfor er
jeg glad for at dere har våget å ta denne siden fram under visitasen.


Med utgangspunkt i dette vil jeg si til dere som har stått i arbeidet
gjennom årtier og ”båret dagens byrde og hete”: Gled dere over alt som er gjort,
over alt dere har fått være med på, over alt denne menigheten har fått bety. I
skapelsesfortellingen står det om Gud som skapte himmel og jord på seks dager,
at han hvilte på den syvende. Han så på det han hadde gjort, og så at det
var godt. Til og med Gud hviler, og ser på det han har skapt. Da
skal det også være en dag hvor vi skal få gjøre det samme: Senke skuldrene,
puste dypt og legge alle målsettinger i Guds hender.

Det er godt å se på
seg selv som en Jesu etterfølger og stå i forpliktende tjeneste. Men viktigere
enn det vi gjør for Gud, er det han gjør for oss. Viktigere enn
vår forpliktelse overfor Gud, er den forpliktelsen han har påtatt
seg for oss. Det er ikke vi som bygger Guds rike, det er det Gud selv som gjør.
Derfor er ikke uten grunn at Den nye testamentet oppfordrer oss til ikke å være
bekymret. Det finnes en hellig bekymringsløshet som er frukten av at Gud har
berørt oss med sin nåde.

2. Den åpne kirke
Det hører
til kirkens vesen å være i bevegelse – å ha blikket rettet ut over seg selv, mot
Gud og andre mennesker. Da kirken fikk sitt oppdrag, var det ikke med budet å
”gå inn” i kirken, tempelet eller noe annet sted. Kirken fikk sitt mandat
gjennom ordene ”gå ut”. Derfor skal menigheten stadig være på vei utover. Ikke
minst er dette viktig for oss som folkekirke i våre lokalsamfunn. Kirkelig
nærvær handler om kirkebygg som betyr noe for folk. Om kirkeklokker. Det handler
om en kirke som møter mennesker i sorg og glede. Det handler også om et nærvær
ved at vi går ut, besøker, lytter, lærer, samarbeider, ved at vi tar menneskers
tilhørighet til kirken på alvor og møter andre med åpen raushet.

Stovner
menighet har gode kontaktpunkter til omgivelsene. Det har vi fått merke i møter
med skoler, institusjoner og bydel. Samtidig har flere av dere etterlyst en
sterkere kommunikasjon med lokalsamfunnet. Sammen med bydelsledelsen drøftet vi
Groruddalssatsingen og oppgavene med gjøre dette til et bedre sted å bo og vokse
opp. Satsingen innebærer blant annet å utvikle gode relasjoner mellom religioner
og kulturer. På dette området kan kirken spille en viktig rolle, og jeg er glad
for at dere har ivret for opprettelsen av et flerreligiøst råd i bydelen. Sammen
med bydel, frivillighetssenter, skoler og KRL-lærere kan dere bidra til
utviklingen i dalen.

Åpen kirke – det kan handle om å gå ut, men også om
å slippe nye mennesker til. Stovner menighet har et varmt og inkluderende
fellesskap av aktive, og mange har opplevd det lett å bli en del av dette. Men
deltakelse og engasjement skapes i dag på andre premisser enn tidligere. Folk
vil i større grad selv være med å utvikle tilbudet de er en del av. Det gjelder
blant ungdom og unge voksne, kanskje også blant mange eldre?

I møte med
pensjonistene i ”Gå-gjengen” på Liastua fikk vi en spennende samtale om
gudstjenesten, om hva som gjør den kjedelig, og hva som gir den liv. Hvem vet om
noen av disse ville være med og prege gudstjenestene så den i enda sterkere grad
blir ”hellig og alminnelig” slik vi snakket om. Dere har allerede gitt rom for
andre nasjonaliteter i kirke og gudstjenesteliv. Det er også en fruktbar vei
fremover. Skulle ikke det fargerike fellesskapet på Stovner sette sitt preg på
livet i denne kirken? Nye dører åpner seg når vi satser på nye mennesker, folk
som ikke hører til kjernen. I møtet med staben snakket vi om at kreativitet
alltid utfolder seg i et rom som ligger mellom kaos og kontroll. Hvor Herrens
ånd her, der er frihet sier Paulus. Og i dette rommet av Ånd og frihet, der
kan nye og uventede ting skje.

3. Den åpne
samtale
Men bevegelsen utover skal også balanseres av en bevegelse
innover: i stillheten, gudstjenesten, fellesskapet og samtalen. I møtet med
menighetsrådet stilte jeg spørsmålet: hvordan lever den gode samtalen her i
Stovner – samtalen om Guds gjerning i vår hverdag, om Jesus Kristus og våre liv.
Vi blir lett forlegne når vi stilles overfor slike spørsmål. Vi preges av en
kultur hvor mange føler sjenanse og utilstrekkelighet. Kan hende trenger vi
større ydmykhet i møte med andres tro og livserfaring. Vi må ikke lukke øynene
for den religiøse åpenhet og interesse som faktisk preger vår tid.

Jeg
tror vi trenger rom for gode samtaler. Ikke hvor den ene skal overbevise eller
”selge” et budskap til en annen, men samtaler hvor vi tar utgangspunkt i
hverandres liv og erfaringene: dagliglivets erfaringer, erfaringer med tro eller
mangel på tro. Sørg for at takhøyden og romvidden blir så stor at det blir plass
for oss med all vår forskjellighet! Slik legger vi grunnen for en levende og
mangfoldig folkekirke – en kirke like mangfoldig som tilhengerskaren som fulgte
Jesus, der han var sentrum og bandt dem sammen.

Hvor går veien videre?
Hvordan skal kirkeliv og lokalsamfunn være på Stovner om 10, 20 og 30 år? Det
vet bare Gud. Men i tro og forventning til Ham som skaper og fornyer livet, går
vi fremtiden i møte. Jeg hilser dere med ordet fra Sal 104, 30: Du sender din
Ånd, og det skapes liv, du fornyer jordens ansikt.

Disse ord om
Herrens Ånd som skaper liv og fornyer jordens overflate, lå i min bevissthet
allerede før fredagens offentliggjøring av Nobels fredspris til FNs klimapanel
og Al Gore for deres innsats for jordens klima og miljø. Vår klode er Guds
skaperverk, jorden er Guds gave til oss. Også i vår kirke er vi opptatt av at vi
må ta vare på Guds skaperverk, og det er et hovedtema på høstens kirkemøte om én
måned. Kanskje vil dere huske at visitasen her i Stovner i 2007 fant sted
samtidig med at Nobels fredspris satte søkelyset på jordens klima, og legge vekt
på at også Stovner menighet skal være en ”grønn menighet”. For det ligger et
helhetlig perspektiv på våre liv i troen på Gud Fader, Sønn og Hellig Ånd:
”Du sender din Ånd, og det skapes liv, du fornyer jordens
ansikt.”

Med disse ordene vil jeg takke for fellesskapet denne uken.
Dere har lagt ned et stort arbeid i forberedelse og gjennomføring av visitasen.
Takk til menighetsråd og ansatte som har fulgt oss. Takk for alt dere gjør til
daglig, og for det dere har bidratt med. Takk til dere som sørget for at det nye
gulvet sto ferdig. Takk til bydelsleder og bydelsdirektør, til skoler og lærere,
til Haugenstua trygdebolig og Frivillighetssentralen, til Gå-gjengen på Liastua
og til alle som har tatt vennlig imot oss og tenkt sammen med oss disse dagene.
Takk til fellesrådet for god deltakelse, til prosten og medarbeidere fra proste-
og bispedømmekontor.

Sist men ikke minst, takk til dere som har vært med
i gudstjenesten i dag og gjort den til en stor opplevelse, og til dere som har
forberedt kirkekaffen. Det er godt å være sammen med dere. Jeg ønsker Guds
velsignelse over Stovner menighet.