I ”visitasreglement for Den norske kirke” heter det at biskopen skal holde et visitasforedrag med inntrykk fra menighetens liv og virke, og gi råd og inspirasjon til det videre arbeid. Det er mitt håp at denne avsluttende samlingen kan bli til inspirasjon, og at vi i fellesskap kan se en retning for det videre liv i Oppsal menighet.
Det kan være ulike forventninger til en biskop som kommer på besøk. Da det en gang skulle holdes visitas i en landsens menighet, spurte prestens lille sønn sin mor hva en visitas er. Da svarte moren: ”Du vet hva en visitt er, det er når vi besøker farmor. Visitas, det er når farmor kommer til oss.” Den samme prestekona gledet seg nok også til at visitasen skulle være over. For da biskopen tok avskjed med prestefamilien, så den lille gutten opp på sin mor og sa: ”Mor, er det nå vi skal rope: Halleluja?”
Ordet visitas kommer av å se og har med visjon å gjøre. Visitasen gir oss mulighet til å se hverandre, til å se menighetens liv og virke, til å samtale og tydeliggjøre felles visjoner for kirkens og menighetenes liv. Vi har hatt innholdsrike og engasjerende dager sammen i Oppsal denne uka. Det er mye å glede seg over her: dyktige medarbeidere, engasjerte frivillige, gode planer, og ikke minst en sterk vilje til å utvikle arbeide videre etter den flotte visjonen for menigheten: For at mennesker skal bli møtt av Jesus.
I dag er det første søndag i advent. Det er en dag i kirkeåret med forventning til det som kommer. Til hvordan Guds rike kommer og skaper det nye og uventede. Det er et godt utgangspunkt også når vi skal oppsummere inntrykkene etter visitasen i Oppsal. Tider skal komme 40-50 år er ikke en lang historie når vi tenker på kirkens eller dette områdets historie. Arkeologene kan fortelle om bosettinger rundt Østensjøvannet siden steinalderen. Fra 1100-tallet og fram til reformasjonen lå områdene her under Cistensienserklosteret på Hovedøya først, og senere Nonneseter kloster. I nesten 1000 år har kristen tro og tradisjon preget livet for menneskene som har bodd her. Oppsal prestegjeld ble opprettet i 1959. Oppsal kirke kom i 1961, og Søndre Skøyen kapell i 1980.
Om noen tiår kan synes som en kort tid, merker vi at det sitter historie i veggene i Oppsal kirke og Søndre Skøyen kapell. Kirkene har allerede gjennomlevd noen viktige faser. Mange har vært innom og blitt preget av det de har fått oppleve her. Det har vært perioder med stort arbeid blant barn, unge og voksne, og mange unge har valgt kirkelig tjeneste på heltid etter å ha vært med i fellesskapet her.
Men i likhet med andre menigheter, opplever Oppsal at vilkårene for menighetens liv og arbeid endres. Mange av dem som flytter hit, bor her kortere tid enn før. Velstandsøkningen gjør at folk reiser i helgene. Og ikke minst merker vi kulturelle endringer, tenkemåter endres og nye religioner og livssyn setter sitt preg på samfunnet. Dette reiser spørsmål som vi har drøftet denne uka, og som ligger under i det jeg sier videre i dette foredraget: Hvordan kan vi favne flere og yngre mennesker gjennom gudstjenestefellesskap og andre samlinger? Hvordan skape deltakelse og tilhørighet når mobiliteten er så stor? Hvordan bli en kirke som når ut i bredden – ikke minst i forhold til alle døpte? Hvem skal bære arbeidet hvis økonomi og ressurser i kirken ikke blir bedre? Inntrykk fra dagene Møte med de ansatte Et av de første punktene i en visitas er samtalene med de ansatte. Oppsal menighet har en fargerik og flott stab. De er forskjellige som personer, men står sammen om oppgaver og profilvalg. De dagene jeg har vært her, har jeg opplevd en vilje til samhold og gjensidig støtte som gjør inntrykk. Dere tar stort ansvar og gir mye til menighetens liv. Derfor vil jeg benytte anledningen til å takke dere for den store innsatsen dere legger ned.
I samtalene satte dere ord på alt dere opplever som gledelig, men dere var også tydelige på frustrasjonene – særlig behovet for mer ressurser. Det er ikke tvil om at dere arbeider mye, til tider alt for mye. I blant har dere også måttet bruke tid og krefter på oppgaver som ikke ligger til deres stillinger og går ut over det dere er satt til å gjøre. Vi forstår ønskene om stabilitet og flere ressurser, ikke minst når det gjelder praktisk arbeid knyttet til kirkehuset og organistenes arbeid. Det som er kommet frem, vil bli tatt med i det videre planarbeid i bispedømmet og fellesrådet.
Lite tyder på at kirken vil få større overføringer fra det offentlige i tiden som kommer. Derfor har biskop, bispedømmeråd og fellesråd gått i gang med et prosjekt som kalles Oslo-prosjektet med ambisjon om å få til en bedre samhandling og ressursutnyttelse enn vi har i dag. Vi vet ennå ikke hvilke løsninger som vil bli valgt, men vi har et håp om at arbeidet vil føre oss i riktig retning.
Kirkebygg – kirke og kultur Oppsal menighet har et høyreist og flott kirkebygg, med noen av de største glassmalerier i landet, utført av Victor Sparre. Det er godt å oppleve bygget med det myldrende livet vi har sett denne uka. Samtidig merker vi oss de fysiske mangler, med et orgel i dårlig forfatning, slitte karmer rundt glassmaleriene, og en fasade som trenger oppussing. Jeg vet dere har satt mye inn på få deler av dette utbedret, uten at dette er kommet i mål. Vi har nettopp fått høre at Kirkevergen har satt av 500.000 kr til de høyest prioriterte formål for Oppsal kirke. Det er godt, og samtidig vet vi at det bare rekker et stykke på vei. Vi vet også at det er et stort etterslep på vedlikehold av skoler og kirker i Oslo, og at det ikke lar seg rette opp i en håndvending. Men når nærmiljøet reagerer, bygningen forfaller og menigheten lider, må vi understreke at dette haster.
Søndre Skøyen kapell eies av et sameie mellom Normisjon og Oppsal menighet. Menigheten nedlegger et stort arbeid i vedlikehold og drift, og jeg er imponert over det velholdte kapellet og alt dere får til. Med høy aktivitet gjennom snart tretti år, har dere stadfestet at det er behov for et kirkebygg i denne delen av soknet. I menighetskomiteen kom det frem bekymringer over manglende rekruttering fra de yngre generasjoner. Som svar på dette vil jeg først av alt si: Gled dere over det dere har! Ikke bare har dere et stort og flott fellesskap, slik vi fikk oppleve det under gudstjenesten og formiddagstreffet denne uken, men vi registrer at det har skjedd en vekst blant de eldre etter som årene går! Når vi snakker om barne- og ungdomskirker andre steder, hvorfor ikke snakke frimodig om en eldrekirke med fremtiden foran seg på Søndre Skøyen! Det trenger ikke stå i motsetning til satsing også på andre aldersgrupper slik det nå faktisk skjer.
Kirkebyggene er også utgangspunkt for et godt samarbeid mellom kirke og kultur. Kirkebyggene er i seg selv viktige kulturbygg i lokalsamfunnet, og de gir rom for konserter og forskjellige kultur-arrangement både på Oppsal og Søndre Skøyen. Ikke minst kirkemusikken har de senere år trukket mange inn i Guds hus. I sangen og musikken formidles et levende møte med Jesus Kristus, og jeg vil ønske dere lykke til i det videre arbeid med kor for forskjellige aldersgrupper. Også menighetsbladet, Oppsal-posten, er en viktig kulturinstitusjon som formidler evangeliet og samhold i lokalsamfunnet.
Trosopplæring, barn og unge Opplæring av barn, unge og vokse står høyt på dagsorden i hele vår kirke. Det er særlig endringene i skolen som gjør at barns kjennskap til kirkens tro og tradisjon er mindre enn tidligere. Ikke noe vil være mer avgjørende for folkekirkens framtid i Norge enn denne satsingen. Det er flott å se at dere har gått løs på oppgavene og utviklet en offensiv og helhetlig plan for trosopplæring for de ulike aldersfaser. Målsettingene er høye, og på mange punkter er dere bare i begynnelsen, som dere selv sier.
Dere peker klokelig på betydningen av å utvikle noen kortvarige tiltak som når bredt ut til de ulike aldersfasene – det gjør det lettere både for menigheten å gjennomføre og for familiene å delta. Videre er det avgjørende at vi tenker gjennom språk og samværsformer slik at mangfoldet av kirkemedlemmer kan kjenne seg hjemme.
Her opplever jeg at dere er på gode spor. Gjennom denne uken har vi fått oppleve gode tiltak med lave terskler – middag med barnefamilier, barnegospel og Oppsang her i kirken som vitner om et frodig arbeid i vekst. Dere har fortalt om søndagsskole og barnegudstjenester som er godt besøkt. Dere har mye å bygge videre på.
Ungdomsarbeidet har vært en utfordring gjennom noen år. På fredag kveld møtte vi en fin gruppe ungdom og ledere i fredagsklubben på Søndre Skøyen i tradisjonsrik samling om bordtennis, biljard, vafler og andakt. På mandag fikk vi høre om konfirmanter og konfirmantledere i ”Conf Crew”, ”Dream Team” og med mye entusiasme blant dem som deltok. Et bevisst arbeid med rekruttering og utvikling av lokale ledere kan gi et nytt og viktig fundament for ungdomsarbeidet.
Mye tyder på at den prosentvise deltakelsen i den kirkelige konfirmasjonen er i økning. Samspillet dere har fått til mellom konfirmantarbeid og lederarbeid er løfterikt. Sats på dette, og utnytt tilbudene om ledertrening som finnes hos de kirkelige ungdomsorganisasjonene. Samtidig vil jeg oppfordre hele menigheten til å se sitt ansvar for arbeidet med trosopplæring. Målene kan aldri nås om ikke trosopplæringen er noe hele menigheten kjenner ansvar for.
Diakoni Oppsal menighet har en utfordrende plan for diakoni. Den favner alt fra forbønnstjeneste, samlivskurs og sorggrupper, til kirkekaffe og parkeringsvakter. Det er imponerende å se hva dere gjør. Jeg merker meg også planene om en engelskspråklig husgruppe – det er en utfordring flere menigheter i byen kunne ta opp. Jeg vil også takke for at kirken stilles til disposisjon for AA som noen av oss fikk lov til å besøke denne uka. Diakoni vil ofte handle om å åpne dørene for mennesker som har et livsviktig anliggende og kommer på sine egne premisser.
Diakonien blir ofte betegnet som evangeliets kroppsspråk, og den er et satsingsområde i vår kirke. På kirkemøtet for to uker siden ble det vedtatt en Plan for diakoni i Den norske kirke som vil være et viktig ressursdokument også for dere. Den sier: Diakoni er kyrkja si omsorgsteneste. Den er evangeliet i handling og blir uttrykt gjennom nestekjærleik, inkluderande fellesskap, vern om skaparverket og kampen for rettferd. Besøket denne uken har styrket inntrykket av Oppsal som en diakonal menighet med stor romslighet og syn for det enkelte menneske.
Ut fra alt dere gjør og har satt dere fore, ligger det ikke nær å foreslå nye ting. Likevel kan menigheten hente inspirasjonen fra Kirkemøtets diakoniplan. Ta den inn i utviklingen av menighetens diakoni, la den prege menighetens liv som helhet, og ta den frem når dere kommer til punkter der dere må og kan gjøre valg. Og hvis dere en dag ser at dere har muligheten til å velge mellom drømmen om kafé innenfor disse veggene, og en styrket tjeneste i samspill med gode krefter utenfor, vil jeg utfordre dere spesielt på bevegelsen utover mot mennesker som av en eller annen grunn ikke velger å gå til kirken, men som allikevel trenger å merke Guds og menneskers omsorg.
Kirken i lokalsamfunnet – skoler, institusjoner og bydel En levende folkekirke er fylt med liv og aktiviteter i kirkens egne lokaler, og den beveger seg utover i lokalsamfunnet. Det har vi også gjort denne uken. Vi har besøkt Oppsalhjemmet, vi har møtt bydelsledelse og skoler med elever og lærere.
På Trasop og Godlia skoler fikk vi møte klasser på 4. og 5. trinnet. De imponerte oss med sine forberedte spørsmål, sanger og presentasjoner, og det gjorde inntrykk å oppleve de umiddelbare og åpne ansiktene. Det vitner om trygghet i skolehverdagen når den enkelte elev står frem med seg selv, med evner og personlighet. Og når det gjelder kontakten mellom Oppsal kirke og lokalmiljøet, var det interessant å merke seg elevenes reaksjoner da vi ble presentert. Først ble biskopen og prosten presentert – og det var vel og bra. Men da noen i følget kunne fortelle at de kom fra Oppsal kirke, lyste elevene opp og ropte: Kult! Bedre attest kunne ikke menigheten fått fra den forsamlingen.
Forholdet mellom kirke og skole var tema i møte med lærere fra alle skolene i soknet på Skøyenåsen skole onsdag. Endringer i KRL-faget og utkastet til ny formålsparagraf for skolen gjør at det er viktig med samtaler som klargjør premissene for samarbeidet. Religionene har en plass i det offentlige liv og hører med når skolen arbeider med verdispørsmål. Skolen har ansvar for å støtte den enkelte elev i utvikling av egen identitet – det gjelder også de elevene som har tilhørighet til Den norske kirke eller andre kirkesamfunn. Samtidig har kirke og skole ansvar for fellesskap og trygghet i lokalmiljøet, noe som også handler om åpenhet og respekt for andres tro og livssyn. Samtalen med lærerne var konstruktiv, og det var en stor grad av enighet om skolens og kirkens rolle og praktisk samarbeid.
I møtet med ledelsen for bydel Østensjø fikk vi en presentasjon av utviklingen og utfordringene i bydelen, og en invitasjon til samarbeid på en rekke punkter: fremfor alt om integrering av innvandrere, men også om barnehager, omsorg for mennesker med psykiske problemer, omsorg for eldre, og for mennesker med rusproblemer og til sist: samarbeid om kultur. Om vi ikke klarer å svare på alle utfordringer umiddelbart, verdsetter vi at bydelen viser så stor interesse for kirken som medspiller. En stor takk til bydelsleder, bydelsdirektør og medarbeidere for utfordringer og nyttig møte. Én konkret utfordring etter denne visitasen er samarbeid og fellesskap med innvandrere i bydelen. Oppsal i en vid verden Verden er kommet nærmere. Det gjelder på mange plan i samfunnet. Kirken har lenge sett seg som en del av et verdensvidt misjons- og kirkefellesskap. I dag erfarer vi i tillegg en globalisert verden hvor økonomiske svingninger ett sted kan skape jordskjelv i norske kommuner. Vissheten om at vi lever på en jord skapt av Gud, og at vi alle er mennesker skapt i Guds bilde – gir oss som kirke en særskilt forpliktelse.
Vi skal fortsatt være tro mot det misjonsoppdraget vi har fått, og være medvandrere med kirker og troende i andre land. I Oppsal menighet kommer dette til uttrykk i misjonsforeninger, i menighetens misjonsprosjekt og samarbeid med misjonsorganisasjonene i vår kirke, og dernest også i Kirkens Nødhjelps årlige fasteaksjon.
Men vi skal også se vårt ansvar for miljø og klimaspørsmål. En hovedsak under årets kirkemøte var Truet liv og troens svar - i møtemedutfordringer knyttet til klima, miljø, forbruk og rettferd. Herble det blant annet sagt: Å leve i Jesu etterfølgelse er å se at nestekjærlighet i dag innebærer miljøengasjement. Behandlingen i Kirkemøtet munnet ut i et dokument som er himmelvendt og jordvendt på samme tid. Jeg vil be dere om å ta med denne utfordringen i forkynnelse og trosopplæring, i markering av Skaperverkets dag i kirkeåret og ikke minst i engasjement for Oppsal som en grønn menighet.
Gudstjenesteliv Spørsmål om gudstjenesteliv og oppslutning stod sentralt i samtalene med menighetskomiteen i Søndre Skøyen og menighetsrådet i Oppsal. Gudstjenestefellesskap handler om hva slags gudstjenester og liturgier vi har, om forkynnelsen – dens språk og innhold, hvem som medvirker, og hvilke grupper vi legger til rette for i våre gudstjenester.
For tiden pågår det et arbeid med fornyelse av gudstjenesteliturgiene i Den norske kirke. Det vil gi valgfrihet og nye muligheter. Men nye liturgier vil ikke uten videre skape fornyelse om vi ikke først stiller spørsmålet: Hvem er menneskene på vårt sted som vi ønsker å ha med? Hva tenker de? Hvilke muligheter har de til å være med og prege det som skjer? Kanskje skal dere i Oppsal og Søndre Skøyen ha et særlig øye og øre for barnefamiliene. Kanskje skal dere om kapasiteten rekker, legge til rette for en gudstjeneste II med en friere form for dem som ønsker det. Legg spørsmålet frem for Gud i bønn, og om dere får visshet for at dette er veien og frivillige medarbeidere melder seg – så gå i gang!
Her må jeg også legge til: Oppsal menighet er en bønnens og tilbedelsens menighet. Det første som møtte meg da jeg kom til Oppsal kirke forrige torsdag for å ha samtaler med de ansatte, var den daglige forbønnsgudstjenesten i kirken som Aud Eriksen har ansvar for. Dere har også innredet et lite sidekapell i kirken, der dere har bønnesamlinger, og der de som ønsker kan komme med sine bønnebegjæringer eller bli bedt for. Om diakonien er evangeliets kroppsspråk, så er gudstjenesten og tjenesten i bønn og tilbedelse en indre livsnerve i en menighet, og det har vært godt å oppleve pulsen i denne livsnerve i Oppsal menighet.
Spørsmålene om gudstjenesteliv og deltakelse berører menighetens liv og virke som helhet. Dette leder meg til noen sammenfattende punkter om: Veien videre Jeg vil her ta opp tre punkter med utgangspunkt i Oppsal menighets visjon og verdier:
- Møte: Vi vil se mennesker som verdifulle, skapt i Guds bilde, og møtt av Jesus Kristus.
Hvordan vi ser og møter andre mennesker, har stor betydning for det som skjer imellom oss: Om vi ser på den andre som sterk eller svak, som en som kan bidra eller en som trenger andres bidrag. Ofte har velment kristen omsorg trådt feil fordi den ble opplevd ovenfra-og-ned av den som skulle ta imot. Oppsal menighets første verdi er visjonær: Den ser noe avgjørende viktig – at hvert menneske er verdifullt. Vi er skapt i Guds bilde – alle bærer noe vesentlig med seg.
Som døpte mennesker er vi allerede møtt av Jesus Kristus. Visst har vi noe å lære av hverandre – men det går begge veier. Derfor vil jeg utfordre dere til å være dristige i måten dere møter andre mennesker på – både de dere møter i kirken og utenfor. Vær lyttende og dristige! Inviter nye stemmer til å si sin mening om det som skjer, om aktiviteter og gudstjenesteliv - mennesker som ikke trodde de hadde noe å si i dette fellesskapet. Nye dører åpner seg når vi slipper nye mennesker til.
- Leve: Vi vil at mennesker skal få erfare Gud i sine liv, ære og tjene Ham i menigheten og nærmiljøet.
Noen av samtalene denne uka har handlet om ressurser, om hvem og hvor mange som skal være med og ta ansvar, om ansatte som behøves for å støtte de frivillige. Disse samtalene er viktige, og noen av oss skal så visst fortsette arbeidet for økte bevilgninger til kirken. Samtidig må vi innse at kirkens vekst i det nye årtusen, ikke vil komme på grunn av økte bevilgninger. Den vil komme gjennom kirkemedlemmer som tenker nytt om sin tilhørighet til sin menighet og sin kirke.
I menighetsrådet delte Asbjørn Holte noen tanker om hvem det er som er de egentlig frivillige i en menighet? Er det de som er bofast og henvist til å være der de er, eller de som kan si opp jobben og flytte hvis de vil? Hvem er det som eier arbeidet? Hvem er der for å hjelpe hvem? Ofte har vi tenkt at det først og fremt var prester og kateketer, diakoner og organister som fikk erfare Gud i sine liv og fikk ære og tjene ham. Jeg tror dette er en av ”statskirkens” største utfordringer – den umyndiggjør sine medlemmer. Vi må tale nytt og stort – både om Guds nærvær og om tjenesten for ham. På den måten kommer nye lemmer og nytt liv – både til vår satsing på gudstjeneste, trosopplæring og diakoni.
- Lære: Vi vil gi mennesker kunnskap i møte med Guds ord slik at troen og gleden kan vokse.
Visst har vi noe å lære av hverandre. Den som har studert skriftene, den som har levd et liv med Guds ord – kort eller langt – har noe å fortelle. Vi trenger kunnskap fra Bibelen og vi trenger vitnesbyrdet om Guds nærvær i våre egne liv. Et menighetsrådsmedlem jeg møtte stilte en gang spørsmålet: Hvor i denne bygda er det rom for samtalen om livet og de store spørsmålene? Spørsmålet har fulgt meg siden, og jeg tror det er viktig for oss som kirke. Hvordan lever den gode samtalen her i Oppsal – samtalen om Guds gjerning i våre liv, om Jesus Kristus og om livet?
Vi blir lett forlegne når vi stilles overfor slike spørsmål. Men det må ikke få oss til å lukke øynene for den religiøse åpenhet og interesse som faktisk preger vår tid. Jeg tror vi trenger rom for gode samtaler, samtaler hvor vi tar utgangspunkt i livet: dagliglivets erfaringer, erfaringer med tro eller mangel på tro. Slik legger vi grunnen for en levende og mangfoldig folkekirke – en kirke like mangfoldig som den tilhengerskaren som fulgte Jesus, der han var sentrum og bandt dem sammen.
Det har vært flott å møte Oppsal menighet disse dagene. Dere er et fellesskap preget av omsorg for mennesker, jordnær åndelighet og sentral forkynnelse. Det gjør at vi har forventninger til tiden som ligger foran dere i Oppsal. I gudstjenesten i dag leste vi Jesu programtale i synagogen i Nasaret, der han sier at Herrens Ånd er over ham, og at han er salvet for å kunngjøre et godt budskap for fattige og for å sette undertrykte fri. I forlengelsen av denne programtalen fra Jesu munn hilser jeg dere til slutt med et ord fra Sal 104, 30, som både er en bønn og et løfte for Oppsal menighet: Herre, du sender din Ånd, og det skapes liv, du fornyer jordens ansikt.
Med disse ordene takker jeg for fellesskapet denne uken. Dere har lagt ned et stort arbeid i forberedelse og gjennomføring av visitasen. Takk til menighetsråd og ansatte som har fulgt oss. Takk for alt dere gjør til daglig, og for det dere har bidratt med. Takk til bydelsleder og bydelsdirektør, skolene, Oppsalhjemmet og til alle som har tatt vennlig imot oss og tenkt sammen med oss. Takk til Adventistkirken som også deltok ved Formiddagstreffet på Søndre Skøyen. Takk til fellesrådet for god deltakelse, til prost og medarbeidere fra proste- og bispedømmekontor. Sist men ikke minst, takk til dere som har vært med i gudstjenesten i dag og gjort den til en stor opplevelse, og til dere som har forberedt kirkekaffen. Det er godt å være sammen med dere. Jeg ønsker Guds velsignelse over Oppsal menighet.