Visitasforedrag i Ljan og Nordstrand menigheter 15. oktober 2006

I ”visitasreglement for Den norske kirke” heter det at biskopen skal holde et
visitasforedrag med inntrykk fra menighetens liv og virksomhet, gi råd for det
videre arbeid og inspirasjon til fortsatt innsats. Etter foredraget skal det gis
anledning til samtale. Det er mitt håp at denne avsluttende samlingen kan bli
til inspirasjon, og at vi i fellesskap kan se en retning for det videre liv i
Ljan og Nordstrand menigheter.

Den siste ordinære visitas her var ved
biskop Andreas Aarflot i oktober 1985. Men i 1996 fortok han det han kalte en
kortvisitas. Det betyr uansett at en visitas ikke er en helt daglig
hendelse i menighetens liv.

Ordet "visitas" brukes knapt i noen annen
sammenheng enn om biskopens besøk i en menighet. Da det en gang skulle holdes
visitas i en landsens menighet, spurte prestens lille sønn sin mor hva en
visitas er. Da svarte moren: ”Du vet hva en visitt er, det er når vi
besøker farmor. Visitas, det er når farmor kommer til oss.” Den
samme prestekona gledet seg nok også til at visitasen skulle være over. For da
biskopen tok avskjed med prestefamilien, så den lille gutten opp på sin mor og
sa: ”Mor, er det nå vi skal rope: Halleluja?”

Det kan nok være ulike
forventninger til en biskop som kommer på besøk. Noen forbinder visitas med
kontroll. Men ordet visitas kommer av å se og har med visjon å
gjøre. Visitasen gir oss mulighet til å se hverandre, til å se
menighetens liv og virke, til å samtale og tenke høyt om veien videre.


Det har vært flott å komme til Ljan og Nordstrand og se det arbeidet som
drives, møte mennesker i menigheter og lokalsamfunn og delta i samtaler om
kirkens fremtid. Vi har drøftet mange store tema, og ett spørsmål som har gått
igjen er:

Hva er kirken, og hva skal den være?
Da vi møttes
første kvelden til kirkekaffe i Ljan menighetshus, var det én som stilte
spørsmålet: ”I tredje trosartikkel bekjenner vi troen på en hellig og
alminnelig kirke – men hva er denne kirkenog hvem er
det? Er det vi som sitter her som er denne kirken her på Ljan?” Temaet ble
utfoldet videre i samtalemøtet for begge menigheter i Nordstrand torsdag kveld.
Hva betyr menighet og kirke for oss, hva ønsker vi kirken skal være? Er den et
fellesskap av mennesker, og i tilfelle hvilke mennesker utgjør denne kirken? En
organisasjon? En verdi- og symbolbærer i samfunnet? Eller er den først og fremst
et sted der den enkelte kan søke tilflukt når hun eller han trenger det? Vi
opplever mange endringer i tiden, også i måten folk betrakter kirken. 


Menighetene på Ljan og Nordstrand har sine stolte historier. Dere ser
tilbake på perioder da kirke og organisasjonsliv samlet store grupper. Med
Nordstrandsplanen som ble gjennomført på 60- og 70-tallet, ble det utviklet
visjoner som har satt dype spor, og som dere fortsatt høster frukter av. Mens
menighetenes første tid var preget av stor innflytting og sosial endring, hører
dagens befolkning til de mest stabile i byen, og vi møter andre utviklingstrekk:
de økonomiske rammene for kirken blir trangere, og folk endres i tenkemåte,
levemåte og religiøse behov. I Oslo bispedømme har vi et utviklingsprosjekt som
heter Gud i storby ­– hvor vi ser på endringer i samfunnet og spør hva vi
må gjøre i dag for å kunne være en levende, nær og tilgjengelig kirke for
mennesker i morgen. Valgene vi nå gjør skal danne grunnlaget for vekst de neste
10 til 20 år. I dag vil jeg stille noen av disse spørsmålene for Ljan og
Nordstrand menigheter: hva er kirken her, og hvordan vil vi den skal være i
tiårene som kommer?


Ljan og Nordstrand - noen
hovedtrekk
Ljan menighet er den yngste. Den fikk sin
selvstendig soknestatus med innføringen av ny kirkelov i 1996. Befolkningsmessig
er Ljan langt mindre enn Nordstrand, men det gjør også forholdene mer
oversiktlige. Kirken er en perle. Den ble innviet i 1932, har en rik symbolikk
og et tidløst preg som gjør den verdsatt i lokalbefolkningen. I disse dager
pusses kirken opp, og om kort tid vil den fremstå enda renere og vakrere
innvendig. Det er ikke alltid de store antall som finner veien til
gudstjenestene i Ljan. Men når fremmøtet regnes i forhold til innbyggertallet,
er den prostentvise deltakelsen fullt på høyde med Nordstrand.

Ljan har
i mange år satset på en åpen og folkelig profil, og har nær kontakt med sitt
lokalmiljø. Menigheten har tradisjon for å invitere til loppemarkeder og
olabil-løp, den har et godt kirke-skole samarbeid og deltar aktivt i
Ljan-dagene. Når menigheten nylig skulle samle inn til oppussing av kirken, gikk
det enklere å få inn de 250.000 enn ventet. Dette sier noe om kontakt og
oppslutning i lokalmiljøet som det er grunn til å glede seg over. Jeg vil
oppmuntre dere til å føre denne profilen videre og gi beboerne gode påskudd for
å finne veien til kirken!

Menighetens soknestatus har vært berørt i
samtalene i Ljan. Utviklingen generelt ser ut til å gå mot større enheter, også
i kirken. Med knappere offentlige tildelinger må også vi se på vår organisasjon
og ressursutnyttelse. Dette vil være tema for et arbeid med
organisasjonsutvikling som bispedømmeråd og kirkelig fellesråd har tatt
initiativ til. Målet er å få til én arbeidsgiverlinje og mest mulig egnete
prosti- og sokneinndelinger. Det innebærer at flere menigheter kan bli berørt av
organisatoriske endringer, men det betyr ikke at Ljan skal svekkes som en
levende og særpreget menighet i sitt lokalmiljø. Tvert imot ser jeg for meg at
gudstjenestehyppighet skal holdes på dagens nivå, og jeg vil tilrå at de 
tilgjengelige ressurser utnyttes slik at den daglige lederfunksjonen og
muligheten til stabsfellesskap i Ljan blir styrket.


Nordstrand er modermenigheten, ikke bare for Ljan men for
mange av de andre menighetene i prostiet. Nordstrand har en historie som
menighet med høy deltakelse, stort engasjement og mennesker med høy kompetanse
på mange områder. Om en slik medalje også kan ha sine baksider, må vi
understreke de mange gledelige sidene ved menighetslivet. I løpet av
visitasdagene har vi opplevd et flott og frodig kirkemusikalsk liv for alle
aldersgrupper. Her viderefører dere gode tradisjoner og er kreative. Vi har møtt
et levende ungdomsmiljø. Gudstjenestedeltakelsen er høy, og dere har en
givertjeneste som overgår noen annen i vårt bispedømme. 

Nordstrand
menighet har lenge arbeidet for en utvidelse av kirken og for et nytt orgel,
begge deler med meget god grunn. Kirken er alt for liten for et sokn med
innbyggertall og deltakelse som her. Den er nedslitt, den har utilfredsstillende
sanitærforhold og mangler tilgjengelighet for rullestolbrukere. Hovedorgelet på
galleriet kan knapt brukes, og dere har levd med det midlertidige orgelet fremme
i kirken i lang tid. Vi vet dere samarbeider godt med fellesrådet om dette, og
håpet er å få gjennomslag hos kommunen for øremerkete midler til å gjøre noe med
situasjonen. Dere har min fulle støtte i dette. Samtidig vil jeg oppfordre dere
til å være tålmodige, om ikke planen lar seg realisere neste år. Da biskop
Aarflot var her på kortvisitas i 96 understreket han det langsiktige perspektiv
og oppfordret også til å søke finansiering gjennom frivillig innsats.


Ulike satsingsområder:
Trosopplæring, barn og unge

Møtet med barna er alltid en fargerik del av visitasen. Både gjennom
Nordstrand Barne og Ungdomskantori og i møte med barnehagene, fikk vi oppleve
livsglede og trosformidling som gjør inntrykk. Selv om ikke alle vet hva en
biskop er, synes ikke forventningene å være mindre av den grunn. Da vi kom til
menighetens barnehage på Ljan, var det en som kom løpende i mot meg og spurte:
Er det du som er bis-kokken?

I møtet med barnehagene og de ansatte
der fikk jeg oppleve et bevisst evangelisk og menighetsorientert arbeid som ikke
kan verdsettes høyt nok. I samtale med lederne drøftet vi også de utfordringer
som ligger i de nåværende lokaliteter, særlig for Kirkebakken og Tyslevveien
barnehager. Dette er et spørsmål som det er viktig det arbeides videre med.


Trosopplæring er et satsingsområde i Den norske kirke. Ikke noe vil være
så avgjørende for folkekirkens fremtid som arbeidet med dette. Endringene i
skolen gjør at kjennskapen til Bibelens fortellinger og kirkens tradisjoner er
lagt mindre enn tidligere. Desto større er oppgaven med å gi nye generasjoner
grunnleggende kjennskap til kristen tro.

Både Ljan og Nordstrand har
gode tradisjoner for arbeid blant barn. Dere har det vi kaller for
”kontinuerlige aktiviteter”, dvs. ukentlige eller regelmessige samlinger.
Aktivitetsnivå og tidsklemme for barnefamiliene har generelt gjort det
vanskeligere å nå de mange på denne måten. Derimot kan de tidsavgrensete tiltak
være mer overkommelige, både for menighetene som arrangerer, og for familiene
som skal delta. Begge menigheter når bredt ut med utdeling av 4-årsbok, og dere
har tilsvarende satsinger i eldre aldersgrupper. Fortsett med en prioritering av
dette, og likeså av samtalene med dåpsforeldrene. Jeg vil også støtte dere i
planene om søndagsskole i tilknytning til gudstjenestene. Dette tilbudet er ikke
bare viktig for barna, den gir også småbarnsforeldrene mulighet til deltagelse
med stor betydning i det fellesskapsbyggende arbeid i menighetene.

I
konfirmant- og ungdomsarbeidet samarbeider Ljan og Nordstrand. Det synes å være
en fornuftig løsning, og på denne sektoren har dere kommet langt. Dere har høye
deltakertall i konfirmantarbeidet og driver et gjennomtenkt arbeid med
ledertrening. Det har vært en stor glede å møte ungdomsarbeidet gjennom denne
uken. Jeg vil oppmuntre dere til føre arbeidet videre, og samtidig til å styrke
kontakten med ungdom i andre sammenhenger slik at fellesskapet i enda større
grad kan oppleves som åpent.

Målet i trosopplæringen om å nå bredt ut i
alle faser fra 0 til 18 år, kan synes høyt. Det finnes bare én måte å komme
nærmere målet på: Ved å ta ett skritt av gangen, og ved at trosopplæringen blir
en oppgave for hele menigheten.  

Besøk i skoler, institusjoner
og bydel
En visitasuke gir også mulighet til møte med samarbeidspartnere
i lokalmiljøet, deriblant lærere og elever på flere av skolene. I tidligere
tider førte biskopene tilsyn med også med skolene, og spurte da elevene ut om
deres kunnskap. Gjennom denne uken har jeg måttet svare elevene på
nærgående spørsmål om alt fra homofili, stat-kirkespørsmålet og andre
religioner, til om jeg kan Bibelen ut og inn, om jeg kommer fra en veldig
kristen familie og om jeg går i kirken hver søndag. Det er i slike stunder
man kan spørre hvem det er som visiterer hvem under en visitas.

Gjennom
barnehagene og de gode relasjonene mellom kirke og skole, holder Ljan og
Nordstrand en viktig kontakt med grupper i lokalsamfunnet. Ikke minst er
relasjonene blitt styrket gjennom innsatsen menigheten de siste årene har lagt
ned i spesielle sorg- og krisesituasjoner. I møtene kom vi også inn på de
muligheter som ligger i kirke-skolesamarbeidet, blant annet med gudstjenester og
besøk knyttet til de kirkelige høytider.

Med besøkene på Nordseter- og
Midtåsenhjemmet, har vi også fått bekreftet gode relasjoner. Her har spørsmålet
om videre finansiering av sykehjemsprester stått på dagsorden. Behovet for
kirkelig nærvær har økt de senere år ved at de som nå får plass på
institusjonene stadig blir sykere og eldre. Dette innebærer også at oppgavene er
for store til at de kan løses alene gjennom menighetsprestenes, diakonenes og
frivilliges innsats. Jeg ser derfor frem til at sykehjem og menighet finner
løsninger sammen, hvor egne stillingsressurser kan avsettes og det kirkelige
nærvær videreføres.

På Familiesenteret og i lunsjmøte med ledelsen i
Nordstrand bydel fikk vi innblikk i noen av bydelens satsinger i nærområdet.
Møtet munnet ut i en uttalt vilje til styrket samarbeid. Dette ønsket er
gjensidig, og vi ser frem til at kontakten utvikles gjennom et samarbeidsutvalg
med møtepunkter på ledernivå, og videre kontakt innen de enkelte fagområder.


Gudstjenesteliv
Gudstjenesten er menighetens hovedsamling.
Slik er det også for Nordstrand og Ljan, og korene og den kirkemusikalske
virksomhet er viktig for et frodig gudstjenesteliv i begge menigheter. Jeg har
også hørt beretninger om hvordan kirkebakken på 17.mai nærmest blir en liten
Peters-plass, med en feiring som også synliggjør kirkehusets og menighetens
betydning i lokalsamfunnet.

I visitasberetning og samtaler har dere satt
søkelys på den videre utvikling av gudstjenestelivet. Kirkemøtet har satt i gang
et arbeid med fornyelse i vårt gudstjenesteliv, og i bispedømmet inviterer vi
menighetene til å være med i denne fornyelse gjennom lokale forsøk. Det kan
dreie seg om en mer variert og allsidig bruk av kirkerommet, arbeid med
forkynnelsen, med sang- og musikkuttrykkene, med bønn og tilbedelse og
gudstjenestens kroppsspråk.

Ønsker vi bredere oppslutning om
gudstjenesten, bør vi også invitere flere til å delta i forberedelse og
gjennomføring. Det kan være med musikere, kor eller korps fra lokalmiljøet,
eller ved at noen også bidrar i forberedelse eller gjennomføring av preken.
Benytt den muligheten dere har til å la unge slippe til med sine uttrykk også i
høymessetid. La flere stemmer slippe til, ikke bare dem som behersker kodene
best fra før. Kanskje kan samarbeidet med Tro og Lys-fellesskapet og de psykisk
utviklingshemmede styrke gudstjenestefeiringen med en dimensjon av upolerthet
slik mange lengter etter? 

Diakoni og
kommunikasjon
Ljan og Nordstrand driver diakonalt arbeid ikke minst
gjennom sine ansatte medarbeidere. Dere er engasjert i arbeid blant unge og
eldre. Diakonien blir ofte betegnet som evangeliets kroppsspråk. Det er
et satsingsområde i vår kirke, og avgjørende for kirkens plass i lokalmiljøet.
Derfor vil diakonien være en vesentlig del av menighetens fremtid også her.
Kirken må til enhver tid stille spørsmålet hvor nøden er størst. Slike spørsmål
vil føre oss inn i stadig nye sammenhenger. Mye gjøres av de ansatte. Men på
samme måten som for trosopplæringen, kan kirkens diakoni ikke videreføres og
utvikles uten at diakonien oppfattes som hele menighetens diakoni. Dette
handler både om forbønn, finansiering og frivillig engasjement.

Diakoni
er kirkens kroppsspråk og et hovedelement i kommunikasjonen med mennesker i
lokalsamfunnet. Menighetsbladet er også et viktig instrument i kommunikasjonen
med lokalsamfunnet. Jeg har flere ganger hørt at dette er et blad som leses av
alle. Det betyr også at menighetsbladet er bindeledd og lim i lokalsamfunnet og
mellom menighet og mennesker på Ljan og Nordstrand. Det er mye godt å si om
format, formgivning og innhold for dette bladet. Jeg ønsker dere lykke til
videre med denne viktige kommunikasjonen.

Misjon og
bedehus
Misjonsorganisasjonene og misjonsforeninger har tradisjonelt hatt
et sterkt rotfeste på Nordstrand. Menighetene har også sine misjonsprosjekter,
og i fjor ble ett av disse prosjekter løftet frem i samarbeid med Munkerud
skole. Det vitner om kreativitet og synliggjør både menighetens og misjonens
globale engasjement. Bedehuset i Tyslevveien har også vært et kraftsenter for
kristenlivet på Nordstrand. I dag er folket på bedehuset opptatt av videre
rekruttering. Misjonsorganisasjonene og bedehusene har vært og er en viktig
ressurs og livsnerve i vår kirke, og det er god grunn til å ta dette med i bønn
til Gud og i felles strategisk drøfting. 

Stabene og de
frivillige
Stabene i Ljan og Nordstrand menigheter er ulike. Ljan har
relativt få medarbeidere i små stillingsbrøker. Nordstrand har mange ansatte,
hvorav flere finansieres av innsamlete midler. De ansatte nedlegger et stort og
betydningsfullt arbeid. Jeg vil benytte anledningen til å takke dere for det
engasjement og den innsatsen dere legger ned. Oppgavene er mange og ressursene
knappe. I denne situasjonen blir det desto viktigere at arbeidsfordeling, rammer
og innhold for de enkelte stillingene blir tydeliggjort, slik at kreftene brukes
på best mulig måte og at ingen av medarbeidere blir slitt ut.

Samspillet
mellom ansatte og frivillige er viktig. I Nordstrand har dere tre frivillige som
arbeider på dagtid på kontoret med oppgaver som normalt utføres av ansatte. En
stor takk til Åse Borge, Kari Aargaard og Marit Oppedal som sammen med de mange
andre frivillige  nedlegger en betydelig innsats her!

Det er ingen
selvfølge at en menighet har et stort nettverk av frivillige. Frivillighet er i
dagens samfunn i ferd med å finne nye former, men mange menigheter sliter med å
rekruttere ledere til sentrale oppgaver. En viktig oppgave i tiden som kommer,
er å utvikle samarbeidet mellom frivillige og ansatte. En felles oppgave er å ta
vare på hverandre slik at fellesskapet og tilhørigheten kan styrkes. Samtidig er
det en oppgave å invitere nye med, gjerne utenfor rekken av dem som til vanlig
vanker og deltar i arbeidet. Dette er utfordringer til begge menigheter som jeg
skal komme tilbake til.

En egen form frivillighet gir seg uttrykk i den
imponerende givertjenesten i Nordstrand. Samtidig som vi gleder oss over det som
er, registrerer vi at tyngden av givere hører til de eldre årsklasser. Her vil
jeg utfordre de yngre generasjoner til å se sitt ansvar og lære av dem som har
gått foran. Alle tendenser tyder på at givertjenesten kommer til å bli viktigere
i årene som kommer.


Veien videre – noen hovedutfordringer til
menighetene
1. Vend blikket utover!
Både Ljan og Nordstrand
menigheter har en sterk posisjon i lokalsamfunnene og har viktige
utviklingsmuligheter i det å vende blikket ut og styrke denne kontakten.
Særpreget for Nordstrand er den høye aktiviteten, den store oppslutningen, alle
de som bidrar til fellesskapet med høyt engasjement og stor kompetanse. Men i en
slik styrke møter vi også vår egen svakhet, fordi styrken gjør oss mindre
avhengige av andre. Når vi blir mindre avhengige av andre, kan vi også lett bli
mindre spørrende, lyttende, mindre interessert i andres bidrag.

I
bevegelsen utover ligger en kilde til fornyelse som kan få betydning både
for frivillighet, gudstjenesteliv, ungdomsarbeid og diakoni. Da handler det ikke
bare om å bli flinkere til å invitere og inkludere mennesker i det dere har
fra før, men om å gå ut og invitere mennesker til å være med å prege det som
kan bli en felles fremtid. Still mennesker det spørsmålet vi fikk her på
torsdag: Hva er kirken, hva vil vi den skal bety i fremtiden? Spør alle slags
mennesker, ikke bare de høyt oppe på rangstigen. Vær dristige, som velformannen
i Ljan oppfordret til i samtalemøtet på torsdag: Fei ikke ting under teppet! Nøl
ikke med å ta opp tema som kan være utfordrende også for troen.

Kanskje
tar dere initiativet til kultur- eller samtalekvelder i samarbeid med andre
organisasjoner i lokalmiljøet? Kanskje vil samtalene lede inn i nye diakonale
oppgaver, til usnobbet fellesskap med samtale om livet over kaffe og vafler,
eller til middagssamlinger for travle småbarnsfamilier. Kanskje kan vi komme på
talefot med generasjonen mellom 35 og 50 ved å begynne å spørre dem hva de
tenker om kirken? Jeg vil også spørre om ikke fremtiden for orgelsak og
kirkeutvidelse i Nordstrand nettopp ligger i en bred og åpen invitasjon til
engasjement for denne saken i lokalsamfunnet.

2. Rydd vei!
I
løpet av uken har vi snakket om sporene som ligger der fra fortiden. Mange av
dem har vært viktige og vil være det også i fremtiden. Noen ganger må vi si: Det
er en tid for alt. For at noe nytt skal få muligheten til å vokse frem, må man
rydde vei. Nye ideer og tiltak kan ikke alltid legges oppå de oppgavene som
ligger der fra før. Stabene i Ljan og Nordstrand har mange oppgaver. Ofte
opplever de at kreftene ikke strekker til. Men det er ikke alltid veien
videre handler om å gjøre mer, men om å gjøre nye prioriteringer.
Prioriteringer kan være smertefulle. Som regel er det noe som må ofres. Noen
ganger handler det om å slippe nye tanker til. Men jeg vil oppfordre
menighetsråd, daglig ledelse og sokneprest å arbeide for de rette
prioriteringer. Og deretter vil jeg oppfordre menigheten til å slutte opp om de
valg som tas, slik at dere kan stå mest mulig samlet.

3. Å søke
hvilestedet
En av de flotteste stundene vi har hatt denne uken, var da
ungdommene inviterte oss til en stillferdig kveldsavslutning i Nordstrand kirke.
Den ble et pusterom i dagen. Det legges nå også opp til stille kvelder i
Nordstrand kirke, og fra menighetsrådet i Ljan fikk vi også høre om planer for
en stille time med orgelresitasjon i kirken der. I en tid hvor informasjonsflom
og tidsklemme preger livene for mange, blir hvilestedet desto viktigere. Det kan
dreie seg om en stille stund alene, sammen med andre, eller om stillhet og
ordløs bønn i en gudstjeneste. Et sted å senke skuldrene, puste ut og kjenne at
vi er omsluttet av Guds kjærlighet. Stillheten vi søker i dag vil bli vår styrke
i morgen.

Hva er kirken og hva skal den være? Et verdensvidt fellesskap.
Et hus i nærheten der hellige ord og handlinger finner sted. Et stort rom med
takhøyde for alle slags mennesker. Et sted der mennesker finner hvile og møter
en kjærlighet som alltid er større. Et sted der mennesker blir sendt ut i verden
– over sine egne terskler til stadig mye mennesker for å lytte og dele. Som
lutheranere lærer vi at kirken er der hvor mennesker samles om ord og sakrament.
Kirken vil også alltid være der Kristus er – der vi følger ham og han
følger med oss alle dager inn til verdens ende – inn i
gudstjenestefellesskapet og ut i verden.

Min kirkevisjon er korsformet:
det handler om en vertikal linje – en linje som går i dybden i våre liv og
reiser en himmel over liv og fellesskap, og det handler om en horisontal linje –
et fellesskap som går i bredden i våre lokalsamfunn og til jordens ender. Ved
avslutningen av denne visitasen hilser jeg dere derfor med Paulus´ bønn for
menigheten i Efesos – som min bønn for dere: Ef 3,16-19

Med disse ordene
vil jeg få takke for fellesskapet denne uken. Dere har lagt ned et stort arbeid
både i forberedelsen og gjennomføringen av visitasen. Takk til menighetsråd og
ansatte og frivillige som har fulgt oss. Takk for alt dere gjør til daglig, og
for det dere har bidratt med denne uken. Takk til bydel, sykehjem, skoler og
barnehager, til alle som har tatt vennlig imot oss og tenkt sammen med oss disse
dagene. Takk til Kirkevergen og hennes medhjelpere for god deltakelse, til
prosten og medarbeidere fra proste- og bispedømmekontoret. Sist men ikke minst,
takk til dere som har vært med i gudstjenesten i dag og gjort den til en stor
opplevelse, og til dere som har forberedt denne kirkekaffen. Det er godt å være
sammen med dere og se dere alle. Jeg ønsker Guds velsignelse over Ljan og
Nordstrand menigheter.