Visitasforedrag i Lilleborg menighet 15. februar 2009

Innledning
I ”visitasreglement for Den norske kirke” heter det at
biskopen skal holde et foredrag med inntrykk fra menighetens liv og virke, gi
råd for videre arbeid og inspirasjon til fortsatt innsats. Etter foredraget skal
det gis anledning til samtale. Det er mitt håp at denne avsluttende samlingen
kan bidra til inspirasjon, og at vi sammen kan se en retning for det videre liv
i Lilleborg menighet.

Noen spør hva visitas egentlig er. Da det
skulle holdes visitas i en landsens menighet, spurte prestens lille sønn sin mor
hva en visitas er. Da svarte moren: ”Du vet hva en visitt er, det er når
vi besøker farmor. Visitas, det er når farmor kommer til
oss.” Den samme prestekona gledet seg nok også til at visitasen var over.
For da biskopen tok avskjed, så gutten opp på sin mor og sa: ”Mor, er det nå vi
skal rope: Halleluja?”

Det er nok ulike forventninger til en biskop som
kommer på besøk. Noen forbinder visitas med kontroll. Men ordet visitas kommer
av å se og har med visjon å gjøre. Visitasen gir oss
mulighet til å se hverandre, til å se menighetens liv og virke, og drøfte
visjoner for kirkens videre liv. Det har vært inspirerende å komme hit og møte
dere som står midt i arbeidet, å følge dere på vandringer i lokalsamfunnet, og
ikke minst å oppleve gudstjenestelivet, fellesskapet og de visjonene dere har
for kirkens liv.

Skatten i teglstein
Lilleborg menighet har
en rik historie. For mer enn 100 år siden møttes lokalbefolkningen i
Festiviteten i Holtsgt til varieté-teater, dans og vekkelsesmøter. Etter hvert
ble lokalene overtatt av Oslo indremisjon, bygningen fikk navnet Emmaus, og i
1917 ble Lilleborg opprettet som en av flere ”småkirkemenigheter”. Visjonen var
ikke at kirkebyggene skulle være små, men at fellesskapene skulle være ”små og
menneskenære”. De skulle fange opp engasjement og avhjelpe nød hos dem som
flyttet til byen, mer enn de store kirkene klarte. I 1966 sto nye Lilleborg
kirke ferdig. Gjennom menighetens historie har det vært perioder med
foreningsliv og søndagsskole, ungdomsarbeid og trilletreff, barnesang og et rikt
musikk- og gudstjenesteliv og mye mer.

I en visitasuke nå – 101 år etter
at Fesitiviteten ble til Emmaus, og 43 år etter at Lilleborg kirke sto ferdig –
er det fascinerende å merke hvordan engasjement og kvaliteter fra tidligere
tider fortsatt preger menigheten. Ingen som ser bygget fra utsiden, vil påstå at
Lilleborg er en prangende kirke. Men på innsiden åpner det seg en storhet. Den
gir seg til kjenne gjennom kirkerommet og den praktfulle altertavlen Kristus
og verden som skinner i mot oss når vi kommer inn. Den merkes i
gudstjenestene og måten de blir feiret på. Og mange av dere har gjennom denne
uken fortalt om en storhet i dette fellesskapet som handler om måten mennesker
blir møtt på. Kirken har ting i vente for dem som finner veien inn. Men dere har
også stilt spørsmålet om hvorfor ikke flere oppdager hva som finnes her? Dette
huset rommer en skatt vi ønsker flere kan oppdage. Her ligger det både
utfordringer og muligheter i tiden som kommer.

Inntrykk fra
dagene
Gudstjenesteliv
Det er mye å glede seg over i
Lilleborg. Det gjelder ikke minst arbeidet med gudstjenesten, slik vi har merket
det i dag. Gudstjenesten har vært tema i mange sammenhenger denne uken, blant
annet under det åpne møtet onsdag kveld med foredrag og diskusjon om den nye
gudstjenestereformen. Lilleborg menighet har allerede virkeliggjort mange av
visjonene for det pågående arbeidet med vekt på større valgfrihet,
større mulighet for lokale tilpasninger, og økt lek deltakelse.
Samtidig var det flere hos dere som hadde motforestillinger mot noen av de
foreslåtte endringene og variasjonsmulighetene.

Fordelen med ordingene
som er under utvikling, er at fleksibiliteten blir stor også i den forstand at
menighetsrådet kan velge en grunnordning som ivaretar de verdiene dere setter
pris på. Og midt i mangfoldet vil det også være punkter i liturgien med færre
valgmuligheter og hvor alle må forholde seg til fastlagte alternativer.
Gudstjenesten er og blir et pulsslag i kirkens liv, og dere har med rette løftet
dette frem som hovedsak for dere. Jeg vil oppfordre dere til å fortsette i de
gode sporene. Trekk inn frivillige medarbeidere, kor, orkestre og andre
samarbeidsparter, og la flere bli klar over det som skjer hos
dere!

Kunst, kultur og kirke
Gjennom de siste årene er
kirkelig kulturarbeid satt i søkelyset gjennom kirkens egen kulturmelding
Kunsten å være kirke ogopprettelsen av KULT, senter for kunst,
kultur og kirke i Oslo. I samspillet mellom kirke og kultur er Lilleborg
menighet langt fremme. Gjennom en årrekke har fremstående kirkemusikere satt
sitt preg på gudstjenesteliv og lokalmiljø, slik vi har opplevd det denne uken i
gudstjenester og Musikk før natten under kantor Vegar Sandholts ledelse.
Gjennom lokalhistoriske artikler har sokneprest Signe Fyhn vært med å
tydeliggjøre kirken som en del av lokal historie og tradisjon. Og sammen med
Grethe Ryen har dere utviklet en spesiell teatertradisjon i kirken hvor dere med
tekster fra Oskar Braaten og andre forfattere fanger inn nye sider av livet i
byen.

Visjonen for en kirkelig kultursatsing er ikke bare å nå lenger ut
blant mennesker med kirkens kulturskatter, men også å la nye kunstuttrykk vokse
frem i samspillet mellom kirke og kulturliv. Slik kan vi åpne for en kreativitet
som fanger inn nye dimensjoner i liv og tro. Det er et stort og krevende arbeid
dere legger ned, og jeg håper dere kan videreføre dette også i årene som kommer.


Kirken og lokalsamfunnet
Med det som nå
er sagt, har vi allerede vært inne på kirkens forankring i lokalmiljøet. Gjennom
dagene har vi vært innom Marcus Thranes hus som er et akutt- og lavterskeltilbud
for rusmisbrukere. Det var flott å få inntrykk av det arbeidet som legges ned og
de menneskelige ressursene blant ansatte og beboere der. Onsdag var vi på besøk
hos Aksept, støttesenter for alle som er berørt av HIV og møtte ledelsen for
institusjon og Bymisjon sammen med medarbeidere og brukere av stedet. Nye
medisiner har heldigvis forbedret situasjonen radikalt for mennesker med HIV,
men det ligger stadig utfordringer blant annet knyttet til stigmatisering, ikke
minst i mange innvandrermiljø. Det er godt slike steder finnes! Ved besøkene i
Marcus Thranes hus og Aksept har vi fått stadfestet den gjensidige betydningen
av menighetens kontakt med disse stedene.

Torsdag møtte vi ledelsen på
Lilleborg sykehjem og områdedirektøren for sykehjemsetaten i Oslo kommune. Vi
fikk en inspirerende innføring i arbeidsmåter og verdier i sykehjemstjenesten.
Det har lenge vært samarbeid mellom kirken og sykehjemmet, men det siste året
har er det gjort lovende erfaringer med å ha en sykehjems-diakon. Det var
spennende å høre hva som kan skje når én person i miljøet kan vie tid og
oppmerksomhet til den enkelte. En stor takk både til ledelsen på sykehjemmet og
til diakonimedarbeider Åsta Hoftun Caspari for det dere har fått til. Vi ser
frem til fortsettelsen.

I løpet av visitasuken har vi også fått
omvisning på nybyggområdet rundt nye Ringen kino, sammen med utbygningsleder og
senterleder for kinoen. Vi prøvde skinnstoler og fikk noen minutters filmvisning
i Sal 3. Og for å si det som det er: vi sank så dypt og deilig ned i setene at
om jeg ikke hadde sett mitt lederansvar der og da, hadde vi antagelig sittet der
fortsatt.

En av de siste postene på programmet var et møte med
bydelsledelsen for Sagene og Grünerløkka. De pekte på utviklingstrekk med færre
eldre og flere barnefamilier i begge bydeler, og vi fikk presentasjon av
tjenester som settes inn. Fra kirkens side gjorde vi rede for utfordringer og
satsingsområder. Kontakten med bydelene er viktig, og samarbeidet er nært, ikke
minst på kultursiden. Jeg håper forbindelsene kan utvikles videre, blant annet
gjennom møter i samarbeidsutvalg mellom bydeler og menigheter.


Kirke og skole
I løpet av uken besøkte vi
elever og skoleledelse ved Sagene skole. I møte med elever i en av klassene fikk
biskopen spørsmål: Om jeg støtter israelerne eller palestinerne, eller om det er
spesielle moralske regler en biskop må følge - for eksempel om det er noen
”nettsamfunn” han ikke kan være medlem av, eller om jeg noen gang hadde fått
tegn fra Gud! Det er i slike stunder man spør seg hvem det er som visiterer
hvem.

Kontakten mellom kirke og skole har historisk sett vært viktig i
vårt land – både for kirken og skolen. Samtidig fører endringer i samfunnet til
at kontakten ikke skjer på samme premisser som før. Desto mer nyttig var det med
besøket på Sagene skole som særlig har merket endringene, blant annet ved å ha
foreldregruppen av humanetikere som anket KRL-faget inn for
menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Det er enighet i dag om at
formidlingen i skolen skal være preget av respekt for ulike religioner og
livssyn. Skolen skal verken gi muslimer eller humanetikere noen kristen
oppdragelse. Men skolen kan heller aldri bli ”nøytral” i den forstand at
formidling av kunnskap og verdier skjer i et historisk og kulturelt, enn si
religiøst vakuum.

Vi har forståelse for balansegangen skolen må mestre –
mellom hensynet til livssynsminoriteters behov og ønsket om å gi felles
undervisning til alle. Men i denne balansegangen kan hensynet til den historie
og de tradisjoner som har preget vårt samfunn, lett bli en salderingspost. Som
bærer både av lokal historie og tradisjon har kirken fortsatt mye å tilføre i
samarbeid med skolen. Jeg vil takke for de konstruktive samtalene med skolens
ledelse, og ser frem til et godt samarbeid også i tiden som kommer.


Verdensvidt fellesskap
For tre år siden
satte Kirkemøtet en misjonerende kirke på dagsorden og gav viktige bidrag
til en fornyet forståelse av misjon i vår tid. Misjon handler ikke om
enveiskommunikasjon eller om å påføre andre vestlige levemåter og idealer, men
om en formidling av evangeliet om Jesus Kristus under overskriften: dialog,
deling og nærvær.

Lilleborg har hatt aktive misjonsforeninger
gjennom generasjoner og støtter for tiden et misjonsprosjekt i Brasil gjennom
NMS. I tillegg har dere lagt ned stor innsats i kontakt med en vennskapsmenighet
i Sudan. Det er gjennomført besøk begge veier, dere utveksler informasjon og
husker hverandre i forbønn. I samtalene denne uken har dere understreket hvordan
denne kontakten har gitt dere perspektiver og inspirasjon. Også på dette området
er Lilleborg en foregangsmenighet.

Diakoni
Flere ganger
denne uken har vi sitert de kjente ordene fra ungjenta Thoralfa i Den store
barnedåpen av Oskar Braaten: Det å tale over grava vår, er det eneste kjerka
bryr seg om å gjøra for vårs! Da er vi gode, og da er vi hellige! Men å gjør
kjerka for vårs mens vi lever? … Det er mens vi lever vi kunne ha løst til å
høre et par gode ord.

Kirkemøtet i fjor vedtok en Plan for
diakoni i Den norske kirke som vil være viktig for menighetene i årene som
kommer. Den sier om diakonien at den er evangeliet i handling og blir uttrykt
gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kampen
for rettferd.

Verden er kommet tett inn på oss. Det gjelder også
gjennom de miljø- og klimautfordringene som særlig berører de fattigste landene.
For våre menigheter ligger det en oppgave i å forbedre miljøprofilen og bli
grønne menigheter. Diakoni handler om konkrete tiltak vi setter i gang.
Men enda mer skal diakonien prege menighetens liv som helhet. Ved at én har
sin fulle oppmerksomhet vendt mot den enkelte, skjer det noe med miljøet og
stedet som helhet. Det var én av erfaringene de hentet på sykehjemmet etter
tiden med diakon i staben. Dette sier også noe om livet i en menighet.

I
visitasberetningen løfter dere frem diakonien - at den preger helheten i
arbeidet, ikke minst ved at respekten for det enkelte menneske står i sentrum.
Det har vi fått bekreftet gjennom vitnesbyrd om hvordan man blir tatt imot i
Lilleborg menighet. Diakonvikar Liv Øyen Strind gjør en fin innsats med besøk på
institusjoner og samarbeid på en rekke områder. Diakonien utfordrer oss til å
spørre: Hvor er menneskene som trenger vår oppmerksomhet, vårt nærvær eller
besøk? Ikke gi opp etter første forsøk dersom dere ikke når noen dere gjerne
skulle vært i kontakt med. I tjenesten for Gud og mennesker er vi alltid
underveis.

Trosopplæring, barn og unge
Trosopplæring er
et satsingsområde i hele kirken, og for tiden arbeides det intenst med utvikling
av planer i dette prostiet og i vår kirke for øvrig. I Lilleborg har dere
utviklet Kirke for de minste med babysang, barnesang, mor-barn sang, barn
og gudstjeneste, søndagsskole og ung kirkekunst. I tillegg har dere over flere
år samarbeidet med nabomenigheter om konfirmantarbeid og Ten Sing. Kapellan Tore
Laukvik står sentralt i arbeidet sammen prosjektleder Marianne Jørgensen, og det
har vært flott å følge dere denne uken, under babysangen hvor kirken ble fylt
opp av barnevogner, 60 barn og like mange voksne og i et flott møte med en
herlig gjeng med konfirmanter som gjenspeiler det kulturelle mangfold i
menighetene denne delen av Nordre Aker prosti.

Endringene i skolen gjør
at kjennskapen til kirkens tro og tradisjon er mindre enn tidligere. Nå står vi
overfor en historisk oppgave med å gi nye generasjoner kristen basiskunnskap, og
det er en utfordring å nå ut til bredden, slik at flertallet av døpte får
kjennskap til kristne fortellinger, tekster og tradisjonsgods. I fjor ble
Lilleborg med på en opptrapping i rammen av hele Nordre Aker prosti. Menighetene
er ulike, ikke minst i et demografisk perspektiv. Derfor er det ikke noe mål at
alle menigheter skal ha samme tilbud. Målet om et helhetlig tilbud for barn og
unge fra 0-18 kan ikke nås uten samarbeid i prostiet. Derfor gleder det meg at
dere er godt i gang, og at samarbeidet fungerer. En takk også til prost Ingar
Seierstad og kirkeforvalter Frank Aage Fjellbekk som har lagt mye arbeid ned i
dette.

Trosopplæringen er en stor oppgave som heller ikke kan løses uten
samarbeid mellom ansatte og frivillige. Frivillighet er en særlig utfordring i
dette området hvor mange bare bor en kort tid. Derfor vil jeg oppfordre hver og
én til å ta del i det felles ansvar med å tydeliggjøre tro og tradisjon i
hjemmene, som faddere og ved å slutte opp om menighetens satsing. På den måten
kan vi nærme oss målene, skritt for skritt.

Møte med stab
og menighetsråd
Stab og menighetsråd er sentrale for alt som skjer i
en menighet. Gjennom dagene har vi sett hvordan dere går inn i oppgavene med
engasjement. Mange har pekt på det gode fellesskapet dere imellom. Det skal alle
ha ære av, men spesielt vil jeg takke dere som har lederansvaret:
menighetsrådsleder Kari Jordheim, sokneprest Signe Fyhn og menighetsforvalter
Hannah Chetwynd. Dere utfører et arbeid som ikke alltid er like synlig. Likedan
en takk til Owi Nnoli som er kirketjener og har sørget for det praktiske gjennom
mange år.

Det har vært inspirerende å møte stab og menighetsråd. I
møtene har vi snakket om gudstjenestelivet og andre satsingsområder. Men vi har
også vært inne på bekymringene over den økonomiske situasjonen som blant annet
ble slått opp i gårsdagens Vårt Land. Siden det kan prege forståelsen av
situasjonen også her, vil jeg presisere to ting til det oppslaget: For det
første fremstilles det som om bispedømmerådet ikke har hatt oversikt, og at
situasjonen har kommet utventet på. Det er ikke presist. Siden 2005 har vi visst
at det totale antallet prester har vært for høyt, vi har forsøkt å finne
løsninger sammen med prostene, men ikke kommet i mål. Nå er vi inne i en
avgjørende fase med å gjennomføre nødvendige tiltak. For det andre – situasjonen
er krevende, ja – men vi tror vi skal klare å løse dette gjennom å
omdisponere ressurser, ikke ved at prester blir sagt opp. For Lilleborg
vil vi søke løsninger som verken handler om å redusere antall gudstjenester
eller å si opp medarbeidere. Men vi må se på om vi kan løse noen oppgaver sammen
med omliggende menigheter, slik vi allerede gjør med trosopplæringen i prostiet.


Så må vi samtidig arbeide langsiktig for å se hvordan vi kan få mest
mulig kirke ut av midlene som står til disposisjon. Det er målsettingen for
Osloprosjektet som vi gjennomfører sammen med Kirkelig fellesråd i Oslo. Vi skal
se på modeller for bemanning, hvordan vi kan få til best mulig samarbeid, og hva
slags prosti og menighetsgrenser som samlet tjener menighetene best.

Med
dette som utgangspunkt vil jeg så til slutt trekke frem noen punkter med tanke
på utviklingen videre her i Lilleborg. Nå vil dere kanskje spørre om vi kan se
fremover når økonomien er vanskelig på kort sikt. Til det vil jeg si: Nettopp da
er det avgjørende at vi holder blikket høyt. Jeg har ikke tenkt å foreslå nye
oppgaver i en tid da vi spør hvordan vi kan løse de vi allerede har. Men jeg vil
peke på noen langsiktige perspektiv for det dere allerede gjør: 


Veien videre – sammenfattende
punkter:

Løft frem skattene!
Flere
ganger har jeg sagt: Her er Lilleborg allerede langt fremme, og stadig vi
kan si: ”Look to Lilleborg”. Mange har mye å lære av dere. Samtidig har
dere selv spurt hvorfor ikke flere får øye på det dere har. Da vil jeg
for det første si: Fest blikket på muligheten og det gode framfor det dere
frykter eller synes dere mangler. Det du gir din oppmerksomhet,
gir du også din kraft, heter det i et ordtak. Det gjelder også bekymringene.
Sant nok, den som sitter med noe godt kan noen ganger bli redd for å miste det.
Men bekymringen skaper ikke alltid de beste strategier for veien videre. Gi
kraften til det gode, til håpet og mulighetene dere har! Derfor er mitt første
ønske at flere kan få øye på skattene i Lilleborg.

Dere har en
oppdatert hjemmeside og et godt menighetsblad. Og ved noen anledninger fyller
dere kirka til randen. Kunne informasjon og profilering være noe menighetsrådet
tar spesielt tak i? Og hva med kirkens ytre? Hvem kan fra bussholdeplassen se
hvilket liv som rører seg på innsiden? Dere har snakket om en informasjonstavle,
– det tror jeg er et riktig spor, men nøy dere ikke med det! I gjennomgangen av
kirkebygget drømte vi ikke bare om nytt tak som tetter, men også et nytt
inngangsparti med glasstak over atriet og et innbydende torg! Hvordan kan en
oppgradering av kirken også bidra til at kirken ser mer innbydende ut, og at
folk på gatene får en anelse om hva som skjer der inne? Dere kommer ikke i mål
med dette verken i år eller til neste år, men gode planer begynner ofte med gode
drømmer.

Utvikle menigheten i samspill med byen
omkring
I punktet i visitasberetningen som heter utfordringer og
muligheter skriver dere om utfordringer knyttet til demografien, de mange
små leilighetene og det store antall som flytter. Nettopp i et slikt
lokalsamfunn er det viktig at en lokalkirke representerer kontinuitet og
stabilitet. Finnes det møteplasser i tillegg til gudstjeneste og kirkekaffe for
dem som ikke har barn? Hva med alle dem som ikke er medlemmer av kirken, som
tilhører andre religioner eller som er sterkt kritiske til kirken? Dere stiller
viktige spørsmål. Ingen av oss sitter med de ferdige svarene på dem. Derfor vil
jeg heller utfordre dere til ikke å slutte med å stille dem. Bare den som
fortsetter å stille de viktige spørsmålene vil kommer videre. Og etter å ha gått
sammen med dere denne uka, vil jeg si at Lilleborg kanskje er nærmere til å
finne nye spor i dette landskapet enn mange andre.  Fortsett med å være
spørrende og lyttende, og se hvordan dere sammen med nabomenigheter og prosti
kan utvikle dere og finne nye veier i samspill med den byen vi alle er en del
av.

Gi rom for samtalen om de store spørsmål – om
Gud og livet
I visitasene stiller jeg ofte spørsmålet: Hvor i våre
nærmiljø er det rom for samtalen om troen, livet og de store spørsmålene?
Gjennom uka har vi fått en anelse om noen av de samtalene dere fører, i
menighetsrådet, i gudstjenesteforberedelsen, på Marcus Thranes hus og andre
steder. Det er ikke ofte jeg kommer til en menighet hvor det sies så mye
oppmuntrende om gudstjenestelivet, kirkemusikken og prestenes forkynnelse. Dere
har fortalt om en kirke med takhøyde og romvidde. I dag er det en
hovedutfordring for vår kirke å finne fram til språk for tro og for tale om Gud
i vår tid. Vi trenger nye ord og steder hvor det er mulig å snakke om det som
berører oss aller mest. Sørg for at slike rom vil finnes på Lilleborg også i
tiden som kommer!

Min kirkevisjon er korsformet: det handler om en
vertikal linje – en linje som går i dybden i våre liv og reiser en himmel over
vår hverdag, og det handler om en horisontal linje – et fellesskap som går i
bredden i våre lokalsamfunn og til jordens ender. Ved avslutningen av denne
visitasen hilser jeg dere derfor med Paulus´ bønn for menigheten i Efesos – som
min bønn for dere: Ef 3,16-19

    16 Må han som er så rik på
herlighet,
            gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin
Ånd.
    17 Må Kristus ved troen bo i deres
hjerter
            og dere stå rotfestet og grunnfestet i
kjærlighet.
    18 Må dere sammen med alle de
hellige
            bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og
dybden,
    19  ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all
kunnskap.
          Må dere bli fylt av hele Guds fylde!
    20 Han som virker i oss med sin
kraft
            og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og
forstår,
    21 ham være ære i kirken og i Kristus
Jesus
            gjennom alle slekter og evigheter! Amen.

Med disse
ordene takker jeg for fellesskapet denne uken. Dere har lagt ned et stort arbeid
både i forberedelse og gjennomføring. Takk til menighetsråd og ansatte som har
fulgt oss, til alle som har tatt vennlig imot oss og tenkt sammen med oss:
bydelsledelse, skole og institusjoner. Takk til gode medarbeidere fra Kirkelig
fellesråd, og fra proste- og bispedømmekontor. Sist men ikke minst, takk til
dere som har vært med i gudstjenesten i dag og gjort den til en god opplevelse,
og til dere som har forberedt kirkekaffen. Det er godt å være sammen med dere.
Jeg ønsker Guds velsignelse over Lilleborg menighet.