I ”visitasreglement for Den norske kirke” heter det at biskopen skal holde et visitasforedrag med inntrykk fra menighetens liv og virksomhet, gi råd for det videre arbeid og inspirasjon til fortsatt innsats. Etter foredraget skal det gis anledning til samtale. Det er mitt håp at denne avsluttende samlingen kan bli til inspirasjon, og at vi i fellesskap kan se en retning for det videre liv i Kampen menighet.
Den siste ordinære visitas her var ved biskop Andreas Aarflot i mars 1985. Men i 1993 foretok han det han kalte en kortvisitas. Det betyr uansett at en visitas ikke er en helt daglig hendelse i menighetens liv.
Ordet "visitas" brukes knapt i noen annen sammenheng enn om biskopens besøk i en menighet. Da det en gang skulle holdes visitas i en landsens menighet, spurte prestens lille sønn sin mor hva en visitas er. Da svarte moren: ”Du vet hva en visitt er, det er når vi besøker farmor. Visitas, det er når farmor kommer til oss.” Den samme prestekona gledet seg nok også til at visitasen skulle være over. For da biskopen tok avskjed med prestefamilien, så den lille gutten opp på sin mor og sa: ”Mor, er det nå vi skal rope: Halleluja?”
Det kan nok være ulike forventninger til en biskop som kommer på besøk. Noen forbinder visitas med kontroll. Men ordet visitas kommer av å se og har med visjon å gjøre.
Det har vært flott å se og oppleve Kampen menighet, og det fascinerende miljøet med småhusbebyggelse og kontakten mellom mennesker som vil overraske mange i en storby som Oslo. Det har vært inspirerende å møte mange som står sentralt i kirke og lokalmiljø. Vi har delt tanker og inntrykk om det som skjer nå, og det som ligger foran. Vi har hatt mulighet til se hverandre, menighetens liv og virke, til å samtale og tenke høyt om vei og visjoner videre.
Kirken på Kampen Når vi ser på historien, er det mange kontraster som trer frem. Bebyggelsen vokste frem i 1860- og 70-årene. Lenge var Kampen en bydel med magre kår, og leveforholdene dårlige. I perioder var dødeligheten blant barn i første leveår oppe i 30 %. I 1880 skriver prosten i Aker om Kampen: ”Befolkningen rommer en stor del av hovedstadens verste elementer, men hvor formørket den enn er, så er aktelsen for presten ingenlunde utdøet iblant dem.” Forholdene var krevende på mer enn én måte, men bidro også til å forme den lokale identitet.
I en beretning fra 20-åra står det ikke bare om fattige kår, men også om kamprop som ble brukt når det brygget opp til strid med omliggende ungdomsgjenger: ”Kampegutta er’ke bange. Døm kan både sloss og stange. En – to. En – to. På Kampen vil jeg bo”.
Arbeiderkulturen har alltid spilt en viktig rolle. Fortsatt har mange sine røtter i den. Men etter hvert har Kampen også blitt preget av kulturpersonligheter som vokste opp eller etablerte seg her. Kampen som Torbjørn Egners hjemsted og selve forbildet for Kardemommeby. Det fargerike Kampen med kunstnere og kulturpersonligheter som har fått prege livet her.
Det er ikke gitt at kirken finner sin plass i et miljø som dette. Men inntrykkene disse dagene har stadfestet at den nettopp gjør det. Det har mange grunner. I det vakre heftet ”Vingespenn i tid og tro” som menigheten utgav til 125-års jubileet, kan vi lese om oppslutning og engasjement i ulike historiske faser. Tradisjonen har sin betydning, ikke minst hvor familier blir boende i generasjoner. Selve kirkebygget gjør også sitt. Det står sentralt plassert som et samlingspunkt på høyden. Men ikke minst skyldes det den innsats som har vært lagt ned her i løpet av de siste tiårene. Det leder meg over til å dele noen
Inntrykk fra dagene Samtalene er viktige i en visitas. Derfor innledet vi visitasen tirsdag morgen med gudstjeneste og samtale med staben. Det første som gjorde inntrykk, var at denne menigheten ikke bare har dyktige og engasjerte medarbeidere, men de setter også stor pris på hverandre. Gode medarbeidere som verdsetter hverandre er av uvurderlig betydning i en menighet. Innledningsvis vil jeg spesielt få fremheve to av dere som ikke alltid er like synlig i det daglige: Karen Kvamsvåg Werner som sørger for at det alltid er rent og Edvard Krogh Christensen som har bidratt stort både som ansatt og frivillig gjennom mange år. Når Kampen kirke fremtrer som vakker og velholdt er det ikke minst på grunn av dere.
I samtalene med staben kom vi også inn på samarbeidsmodellen for kirkene i Gamle Oslo som blant annet innebærer at daglig leder sitter i kontorfellesskapet på Tøyen. Når tilskuddene til kirken blir knappere, må vi finne løsninger hvor ressursene utnyttes best mulig. Av den grunn er det vesentlig at Kampen deltar i de samarbeidsløsningene som er utviklet. Samtidig er det praktiske utfordringer med å ha en stab lokalisert på flere steder, uten daglig kontakt ansikt til ansikt med den fortløpende informasjonsutveksling det innebærer. Jeg ser frem til at det arbeides videre med å finne gode løsninger på denne utfordring.
Men vi har ikke bare hatt samtaler med staben. Vi har vært innom ulike aktiviteter i menighetens regi, og sammen har vi besøkt samarbeidspartnere i lokalmiljøet. Det har vært en flott opplevelse, både å se de gode tiltak som er på gang, og å møte et levende lokalmiljø. Vi har fått være med på babysang, barnesang, barnekor og Åpent hus i kirken – nydelige møtepunkter for de yngste og eldste. Slik bygges fellesskap og tilhørighet til menigheten. En spesiell takk til Mariane Cecilie Stensby og Hildegunn Hovde som er i gang med lovende aktiviteter for de minste.
I lokalmiljøet fikk vi et frodig møte med Kampen økologiske barnebondegård, med engasjerte ledere, og med et nesten bibelsk utvalg av dyr midt i storbyen: med hvite og sorte får, hester og esel.
Gjennom prestene og kantor Torbjørn har menigheten god kontakt også med Kampen skole. Her ble vi tatt i mot av rektor, elevrepresentanter, og 6. – 7. klassene. I slike stunder er det gjerne biskopen som må stå til rette og svare på spørsmål: Hvorfor ble jeg biskop, hva gjør en prest, om homofili, rusproblemene i Oslo, hvilken brikke jeg liker best i sjakk, og ”hvilken skole jeg gikk på da jeg danset meg gjennom ungdommen!”
Ellers er det ikke til å stikke under en stol at både elevene her og konfirmantene var særlig opptatt av hvilket fotballag jeg holder med. Og det var som regel applaus når jeg fortalte at begge sønnene mine er medlem av Klanen, og så var det buing når jeg fortalte om mine røtter på Rosenborg i Trondheim. Men når jeg i tillegg sa at jeg måtte være litt solidarisk med Lyn også, var det en konfirmant som utbrøt: ”Han holder jo med hele tippeligaen.”
Ensjø bo og servicesenter på Malerhaugen blir drevet av Frelsesarmeen. Da er alt som det skal når biskop og følge blir møtt i døren med et høylytt: Halleluja, Velkommen til Ensjøsenteret! Prestene holder regelmessig gudstjenester på senteret, og dere har kontakt med Kampen og Vålerengen Seniorsenter og med Frivillighetssentralen. Dette er viktige samarbeidspartnere i lokalmiljøet.
I gudstjenesten i dag har vi også fått oppleve litt av det økumeniske fellesskapet. I tillegg til den Eritreisk-koptiske menighet som leier og holder til i menighetshuset, har menigheten kontakt med St Hallvard katolske menighet og Hl Nikolai ortodokse menighet på Helsfyr. Det økumeniske fellesskapet er viktig nasjonalt og lokalt, og det er verdifullt at dere ivaretar det også her på Kampen.
Som en av dere sa i menighetsrådet: Kampen kan iblant oppleves som en Kardemommeby i forhold til medmenneskelighet, forståelse og varme. Mange har fortalt om tilhørighet til Kampen kirke og menighet: Her møter dere en kirke med takhøyde og rom, et sted man kan være ”med hele seg”. Dette er sterke og gode vitnesbyrd. Kampen menighet har noen kvaliteter som det er avgjørende å ta vare på også i tiden som kommer. Samtidig står vi i byen og kirken i Oslo overfor flere nye utfordringer – alt dette må vi ta med når jeg i andre delen av dette fordraget retter oppmerksomheten mot det som ligger foran:
Veien videre
- Folkekirke, tros- og tradisjonsformidling
Den folkekirkelige forankringen på Kampen har ikke kommet av seg selv. Den bygger på en vekselvirkning mellom den spesielle innsatsen som har vært lagt ned lokalt, og den alminnelige kjennskap og tilhørighet til kirken i befolkningen. I samarbeid med de andre menighetene i Gamle Oslo nedlegger dere et godt arbeid på konfirmantsektoren, noe vi blant annet fikk et inntrykk av i en konfirmanttime på onsdag.
Oppgaven med trosopplæring for nye generasjoner er stor. Endringene i skolen gjør at kjennskapen til kirkens tro og tradisjoner er mindre enn tidligere. I et velment ønske om å vise toleranse og nøytralitet, har mange foreldre også valgt å ikke gi sine barn for noen form for religiøs opplæring eller påvirkning. I realiteten har man på den måten valgt den kristne tradisjonen bort på vegne av barna. En undersøkelse som nylig ble offentliggjort av NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring), viste at andelen ungdom i Oslo som ser seg selv som kristne, har falt markert i løpet av de siste ti årene. Enhver skal selvsagt stå fritt til å velge tro, men dersom ungdom velger bort kristen tro og tradisjon uten et minimum av kjennskap til den, har vi i realiteten fratatt dem muligheten til å velge selv.
Med dette som bakteppe blir satsingen på trosopplæring desto viktigere. I Norge kan vi glede oss over at både kirke og Storting har gjort vedtak som innebærer at det avsettes ressurser til trosopplæring – til Den norske kirke, så vel som til andre tros- og livssynssamfunn. Ikke noe vil være så avgjørende for folkekirkens fremtid som denne satsingen.
For Kampen menighet vil arbeidet blant konfirmanter være viktig i tiden som kommer. I tillegg kan vi glede oss over satsingen på babysang, barnesang og barnekor som er i en startfase. Fortsett med å bruke ressurser på dette! Befolkningsmønsteret er i endring, også på Kampen. I løpet av noen år vil det komme store utbygginger på Ensjø, trolig med innflytting av et stort antall barnefamilier. Da vil satsingen på trosopplæring, familier, barn og unge bli enda viktigere. Jeg vil be menighetsråd og ansatte om å tenke langsiktig for å møte disse utfordringene. Oppgavene kan synes store. En del kan gjøres av ansatte, men ikke alt. Fremtidens kirke kan ikke fylle sine oppgaver uten et sterkere samspill mellom ansatte og frivillige enn i dag, og heller ikke uten samarbeid mellom menighetene.
- Samarbeid mellom kirkene i Gamle Oslo
Fredag formiddag hadde vi et møte med bydelsadministrasjonen for bydel Gamle Oslo. Det var et trivelig og engasjerende møte hvor bydel og kirke fikk presentert ulike oppgaver og prioriteringer. Vi fikk også drøftet det videre arbeid innenfor det nye kontaktutvalget mellom kirke og bydel i Gamle Oslo. Kirke og bydel har mange felles oppgaver: i møte med sosiale utfordringer, med å skape kontakt mellom ulike kulturer og religioner, og ikke minst i møte med den oppvoksende slekt. Samtidig har hver enkelt menighet ikke ressurser til å møte alle oppgaver alene. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Derfor må vi legge opp til en oppgavefordeling og spesialisering som innebærer at vi kan møte utfordringene i fellesskap.
I disse tider innleder Kirkelig fellesråd i Oslo, Oslo bispedømmeråd og Oslo biskop et samarbeid vi har kalt for Oslo-prosjektet. Det handler om å forenkle strukturen med å etablere én arbeidsgiverlinje på prostinivå, vi vil se på prosti- og menighetsgrenser blant annet i forhold til de nye bydelsgrensene, vi vil tilstrebe en mer fleksibel bruk av kirkene med mulighet til større grad av arbeidsdeling og spesialisering, og vi vil se om vi på denne måten kan utnytte ressursene bedre. Domprostiet er utpekt som stedet for et pilotprosjekt som går i gang nå, noen måneder før de andre prostiene.
Det er i lys av dette vi må se samarbeidsutfordringene i forholdet mellom Kampen og de andre menighetene i Gamle Oslo. Et samarbeid kan bety merarbeid ved at noen skal utføre nye oppgaver sammen, men det skal også bety mindre arbeidsbelastning ved at man deler oppgaver mellom seg. Et samarbeid må ofte gå seg til. Konfirmantsatsingen er et godt eksempel på det. Men når løsninger er prøvd og justeringer gjort, kan utfallet bli godt. Målet er ikke å trekke prester eller andre kirkelige medarbeidere bort fra lokalmiljøet. Tvert imot ønsker vi at egenart og kompetanse i den enkelte menighet kan komme enda bedre til sin rett.
- Kulturkirken på Kampen
Gjennom mangeårig innsats har sokneprest Kirsti og residerende kapellan Aud bidratt til å gjøre Kampen kirke til noe spesielt, ikke bare i Oslo, men i hele Norge. I lang tid har dere invitert lyrikere og skuespillere til å medvirke både under gudstjenester og kulturarrangementer i kirken. Kunstnere som Per Lorentz Dahl og Knut Steen har fått sette sitt preg på kirken, den ene med glassmalerier, korsveibilder og kirketekstiler, den andre med Maria-skikkelsen i våpenhuset som gir Jesusbarnet til verden. Under visitasen nå har vi også fått oppleve hvordan denne kulturprofilen er beriket av kantor Torbjørns bidrag, og vi ser frem til konserten som holdes her i kirken i kveld, og som inngår som en del av visitasen.
De siste to årene er forholdet mellom kirke og kultur satt i søkelyset gjennom kirkens egen kulturmelding Kunsten å være kirke, og ved behandlingen av den på Kirkemøtet i 2005. Oslo bispedømmeråd fått i oppgave å etablere et koordinerende senter for kirke, kunst og kultur, i samarbeid med Norske Kirkeakademier og Kirkelig kulturverksted. Visjonen er at det kirkelige kulturarbeidet må utvikles i et samspill hvor kirkens kunst- og kulturskatt bringes ut til flere, og samtidig at kunstnere og kulturarbeidere fra andre sammenhenger kan bidra til utvikling av kunst- og kulturuttrykk i kirken. Dette er visjoner som har vært realisert gjennom flere tiår i Kampen.
Det var ikke tilfeldig at nettopp sokneprest Kirsti ble valgt ut som en av 4 til å skrive et innledende kapittel til kulturmeldingen Kunsten å være kirke. Her gis et kortfattet og teologisk fundament for den profilen dere har utviklet: vi finner et oppgjør med det som kalles en gnostisk dualisme som vil skille det åndelige fra det menneskelige. Og med henvisning til skapelsesteologien, kirkefaderen Ireneus og den danske teolog og salmedikter Grundtvig beredes grunnen for å forstå kunsten som et møtested med det hellige: Fordi vi bærer Gudsbildet i oss, vil erindringen om det hellige aldri viskes ut. Dette er viktige byggesteiner i en teologi for vår tid.
Vi trenger en kulturkirke på Kampen! For de menneskene som bor her, og som er blitt knyttet til denne kirken. Men vi trenger den også som en ressurs for det fornyelsesarbeidet som stadig må pågå i vår kirke. Derfor må vi sammen ta sikte på at dette arbeidet skal videreføres. Mye har vært avhengig av dere som nå arbeider her. Med tanke på fremtiden blir det viktig at kunnskap og engasjement blir forankret hos enda flere.
- Troens språk
I Oslo bispedømme har vi gjennom flere år hatt et utviklingsprosjekt som vi kaller for Gud i storby. Det handler om å forstå sosiologi, kultur og trender som påvirker kirke- og samfunnsliv, slik at vi kan være best mulig forberedt på kirkens oppgaver og utviklingen av dens nærvær i vårt samfunn i fremtiden. Gjennom Gud i storby-prosjektet er vi blitt mer oppmerksomme på en endret religiøsitet. Vår tid har en forlegenhet i forhold til store ord, og den enkelte har et større behov for finne sin måte å leve ut troen på – gjerne i en åpen kirke eller i et stille rom. Sammen med menighetsrådet hadde vi en spennende samtale hvor også noe av dette kom til uttrykk. Hvordan kan vi legge til rette for en samtale om Gud og samtidig sørge for at takhøyden og romvidden blir stor nok til å romme oss som mennesker med all vår forskjellighet?
Det er ikke vanskelig å forstå den tilbakeholdenheten som mange har båret med seg. Som forkynnere og prester har vi ofte ikke vist nødvendig lydhørhet for folks livserfaringer og deres ulike opplevelser av kirken og dens tradisjoner. Reaksjonen på en stivbent kristendom har preget norsk kulturliv fra Kielland og Garborg og fram til i dag. Ikke desto mindre trenger vi et fornyet arbeid med troens språk! Blir troen språkløs, har vi mistet noe avgjørende. Også her kan vi hente inspirasjon fra Grundtvig. For ham måtte trosordene bli formulert muntlig og på nytt. Vitnesbyrdet måtte stadig fornyes i et livgivende spenningsfelt mellom ”det faste” og ”det frie”, mellom Bibelordet og Ånden, mellom bekjennelsen til den treenige Gud og det levde liv. I denne spenningen oppstår det levende vitnesbyrdet for Grundtvig, og han ble en mester i å gjenfortelle Bibelens beretninger og bruke de bibelske bilder i en språkdrakt som skapte fornyelse i tro og liv i hans samtid.
Her i Kampen har dere gjort mye, både med de visuelle og musikalske uttrykk for troen, men også med trosordene. Jeg tror dere er i gang med noe betydningsfullt som jeg vil be dere om å gå videre med: Om å holde samtalen om Den hellige nærvær og Guds gjerninger levende, om stadig å fornye det språket som omtaler Gud. I god grundtvigiansk ånd kan dere sammen med resten av kirken være med og videreføre og fornye bekjennelsen til den treenige – Gud som skaper, Jesus som frelser og forsoner, Ånden som livgiver. I dette arbeid tar vi også med oss Grundtvigs begeistring for den bibelske tro og tradisjon uttrykt gjennom folkets eget språk, slik han synger i en av salmene i vår salmebok: Norsk Salmebok nr 551, versene 2, 3 og 5.
Med disse ordene vil jeg få takke for fellesskapet denne uken. Dere har lagt ned et viktig arbeid både i forberedelse og gjennomføring av visitasen. Takk til menighetsrådsleder Elin Aars og menighetsrådet for forberedelser og gode samtaler, til daglig leder Øyvind Bakke Haaland som har vært med i forberedelsene, men som ikke fikk mulighet til å delta i gjennomføringen av visitasen. Takk til menighetsråd og ansatte for det dere gjør i det daglige. Takk til alle dere som har tatt vennlig imot oss og tenkt sammen med oss disse dagene. Takk til kirkevergen, domprosten og deres medhjelpere, og til mine medarbeidere fra bispedømmekontoret. Takk også til fader David fra den Eritreisk-koptiske menighet, til alle dere som var med i gudstjenesten i dag og gjorde den til en god opplevelse, og til dere som har forberedt denne kirkekaffen. Det er godt å være sammen med dere og se dere alle. Jeg ønsker Guds velsignelse over Kampen menighet.