Visitasforedrag i Høybråten menighet 17. februar 2008

I ”visitasreglement for Den norske kirke” heter det at biskopen skal holde et
visitasforedrag med inntrykk fra menighetens liv og virksomhet, gi råd for det
videre arbeid og inspirasjon til fortsatt innsats. Etter foredraget skal det gis
anledning til samtale. Det er mitt håp at denne avsluttende samlingen kan bli
til inspirasjon, og at vi i fellesskap kan se en retning for det videre liv
Høybråten menighet.

Det er en stor innsats som legges ned både i
forberedelse og gjennomføring av en visitas. Det merkes nok ikke i bare blant
dem som direkte hører til stab og menighetsråd, men også i familiene hos dem som
er engasjert. Da det en gang skulle holdes visitas i en landsens menighet, var
det en prestekone som nok gledet seg til at visitasen skulle være over. Og da
biskopen tok avskjed med prestefamilien, var det en liten gutt som så opp på sin
mor og sa: ”Mor, er det nå vi skal rope: Halleluja?”

Mange forbinder
ordet visitas med kontroll, men opprinnelig kommer det av å se og
har med visjon å gjøre. Visitasen skal gi oss mulighet til å se
hverandre, til å se menighetens liv og virke, til å samtale og tydeliggjøre
felles visjoner for kirkens og menighetenes liv.

Det har vært flott å
komme til Høybråten. Vi har hatt innholdsrike dager og inspirerte samtaler. Det
er mye å glede seg over: dyktige medarbeidere, engasjerte tillitsvalgte og
frivillige og en optimisme og vilje til å utvikle arbeidet videre. Et av
medlemmene i menighetsrådet sa det slik i samtalene vi hadde: ”Vi kan få til det
vi vil”. Det er et løfterikt perspektiv. Utfordringer er det her, som andre
steder. Men engasjementet og mulighetene her gir håp for tiden som kommer.


En annerledes bygd i byen
Man skal ikke besøke
Høybråten mange timene før man merker at dette er et særpreget sted, med en
spesiell og stolt historie. Ved forrige århundreskrifte kjøpte og utparsellerte
eiendomsmegler Anton Tschudi tomter på vilkår som gjorde at folk som ellers ikke
hadde god råd, fikk muligheten til å bygge og bo i området. Helt siden den gang
har viljen til å skape et livskraftig samfunn preget folket her. Ikke alle var
like positive til nybyggingen og initiativene som kom, verken av de sentrale
myndigheter i Oslo og Aker, eller av konservative kritikere lenger nede i
Groruddalen. Høybråten møtte motstand mot bygging av alt fra jernbanestasjon,
skole og til kirke. I jubileumsskriftet som ble utgitt ved 75-årsfeiringen av
kirken i fjor, er det gjengitt avisinnlegg som harselerte over planene om ny
kirke. Kirkegård og gravkapell var greit nok. Men når man ønsket kirke, svarte
man syrlig at det neppe var flere kirkegjengere å oppdrive på Høybråten enn at
behovet kunne løses med en sjuseters transport til Grorud. Mot dette svarte den
visjonære kirke- og samfunnsbyggeren Karl Andersen, fra arbeiderbevegelsen her
oppe, med de berømte ordene: Når man sørger for de døde, må man også ha lov
til å sørge for de levende. 

Som vi vet, ble det kirke i 1932, om
enn en langt mindre enn den som opprinnelig var foreslått. Og siden den gang har
kirken stått her, liten – ja, alt for liten, men ikke desto mindre vakker, med
en klassisk form og et spir som strekker seg mot himmelen. Høybråten har blitt
en elsket kirke som mange gjerne søker til gjennom året og ved viktige øyeblikk
i livet. Men kirken står her også som et symbol på den ukuelige viljen til å ha
kirken som en selvsagt del av et utbygd lokalsamfunn. Gjennom 75 år har det vært
en nær forbindelse mellom kirke, arbeiderbevegelse og lokalsamfunn - takket være
pionerene på Høybråten som fikk kirken reist, men også takket være medarbeidere
i ulike leirer som har båret visjonene og fellesskapet frem til i dag.


Derfor er det med glede vi har merket at den samme ånden lever videre.
Pågangsmotet og fellesskapet i lokalmiljøet har også blitt synlig denne uken,
blant annet gjennom fellesmøtet mellom menigheeten, Normisjon og
Arbeidersamfunnet på torsdag kveld. Her er det verdifulle spor som bærer
fremtiden i seg.

Inntrykk fra dagene
Møte med menighetsråd
og ansatte
Noen av hovedpunktene i en bispevisitas, er møtene med
menighetsrådet og de ansatte. I forrige uke hadde jeg samtaler med de ansatte
enkeltvis, og denne uken har vi hatt møter med staben og med menighetsrådet. Det
har vært inspirerende og perspektivrike samtaler. Gode samarbeidsforhold er av
stor verdi for en menighet. Sammen har vi opplevd raushet, humør og vilje til
handling. Men dere har også vist en ydmyk holdning og vilje til å lytte til Gud
og mennesker når retningen videre skal stakes ut. Med et slikt utgangspunkt kan
mye spennende skje! Jeg vil benytte anledningen til å si takk til hver enkelt av
dere for det dere betyr i denne sammenhengen, og en særlig takk til dere som
står i ledelsen; menighetsrådsleder, daglig leder og sokneprest.


Kirken i lokalsamfunnet
I visitasberetningen dere sendte inn
på forhånd, fortalte dere om tette og gode bånd til lokalmiljøet. Det har vi
fått stadfestet gjennom disse dagene. Som en i bygda kommenterte etter å ha sett
programmet denne uken: Her mangler bare Kiwi’n og Holmsens magasin, så har
dere vært ved alle institusjoner som betyr noe på Høybråten.

Et av
de første stoppestedene på vår vandring, var barnehagen i Normisjons lokaler på
bedehuset. Her fikk vi flott mottagelse av ansatte som skaper et trygt og godt
fellesskap for barn med ulik religiøs og kulturell bakgrunn. Det var nok flere
som verken hadde sett bispeskjorte eller bispekors før, så da måtte vi svare på
flere spørsmål – blant annet ett som lød: hva slags kryss er det du
har, der på magen?

Den flerkulturelle virkeligheten preger både
barnehage og skole. I løpet av få tiår er dalen og bydelen forandret fra å være
homogen etnisk norsk, til å være sammensatt av mennesker fra et stort antall
kulturer og religioner. Selv om mye av Høybråten stadig er preget av etnisk
norske som bor i eneboliger, oppleves den nye virkeligheten også her, både på
Høybråten skole, og i enda større grad på Haugen. På Haugen er det nå 73 %
minoritetsspråklige elever. Vi vet at det er mange som er urolig over
utviklingen mot større mangfold. Hva skjer med de norske tradisjoner og verdier?
Hva skjer med kristendommens plass i samfunnet?

Den nye situasjonen gir
utfordringer og muligheter som jeg vil kommentere nærmere senere i foredraget. I
denne omgang vil jeg peke på den rollen skolen spiller. I en tid da
skoledebatten går høyt, må vi ikke glemme den kompetanse og den rolle skolen har
fått på vegne av oss alle: Her skapes trygge rom hvor elever får lære, utvikle
seg som mennesker og ikke minst bygge fellesskap på tvers av kulturelle
skillelinjer. Jeg er imponert over den innsats og kompetanse som finnes i
skolen, og som vi har fått et bilde av på Haugen og Høybråten denne uka. Skolens
integrerende og samfunnsbyggende rolle i den flerkulturelle situasjonen ikke kan
vurderes høyt nok.

Men utviklingen mot større kulturelt mangfold reiser
også spørsmål om kristendommens plass i formålsparagrafer og opplegg for skolens
undervisning. Det er bred enighet om at Den norske kirke ikke lenger kan ha
monopol på livssyn i det norske samfunnet, slik den en gang hadde. Samtidig
registrerer jeg en bred enighet om at religionene ikke bare bør henvises til den
private sfære, men må ha en plass i det offentlige liv.  Religionene må være en
ressurs når identitet og verdier skal formes, også i skolen. Og når skolen skal
gjøre elevene kjent med kultur- og verdibærere i lokalmiljøet, er kirken stadig
en viktig og sentral institusjon. Derfor gleder vi oss over en utbredt vilje til
samarbeid med kirken blant skolene i vårt bispedømme, slik vi også opplever på
skolene her.

Det er mange aktører som legger ned stor innsats for at
Høybråten skal bli et godt sted for alle som bor her. På Høybråten fritidsklubb
har de et engasjement og en innsikt om arbeid blant unge som imponerte oss. På
frivillighetssentralen traff vi en gruppe oppgående pensjonister med kompetanse
på alt fra lokalhistorie, skiløping og til alle slags hjelpetjenester i
lokalmiljøet. Og ikke minst fikk vi flott mottagelse hos bydel Stovner under
ledelse av BU-leder Karl P. Olsen og bydelsdirektør Maria Brattebakke. Her fikk
vi innføring i tall, analyser og satsingsområder for bydelen. Samarbeidet mellom
kirke og bydel er godt. Kirken blir invitert med som medspiller, og selv om
kommunen sitter på helt andre økonomiske ressurser enn kirken, har det betydning
at vi står sammen om de oppgavene som skal løses til beste for mennesker i
lokalsamfunnet. 

Diakoni
Når kirken skal sette ord på sin
tjeneste i lokalmiljøet, blir diakonien en viktig del. Den diakonale tjeneste
blir ofte betegnet som evangeliets kroppsspråk, og den er et
satsingsområde i vår kirke. På kirkemøtet i november ble det vedtatt en Plan
for diakoni i Den norske kirke som vil være en viktig ressurs for hele vår
kirke i årene som kommer. Den handler om tjenesten for nesten både i et lokalt
og globalt perspektiv. Den definerer diakoni som kyrkja si omsorgsteneste.
Den er evangeliet i handling og blir uttrykt gjennom nestekjærleik, inkluderande
fellesskap, vern om skaparverket og kampen for rettferd.

Besøket
denne uken har stadfestet inntrykket av Høybråten som en diakonal menighet. Dere
har en diakon med en utadrettet tjeneste, stor kontaktflate og mange frivillige.
Gjennom samlinger denne uka har vi fått oppleve varme og inkluderende fellesskap
som dere legger til rette for. Dere er bevisst på miljøutfordringen og arbeider
for at Høybråten skal være det vi kaller for en grønn menighet. Samtalen
i menighetsrådet viste at det diakonale engasjementet står sterkt også her. Dere
er glade for det gode som skjer, men vil samtidig videre. Som en levende kirke
som følger i Jesu fotspor, må vi stadig spørre oss selv: Hvor ville Jesus gått
her på Høybråten? Hvor er de menneskene han ville oppsøkt spesielt? Hvor er de
som kjenner seg som fremmede, ensomme eller utsatte? Det er spørsmål som vil
være viktige for menigheten også i tiden som kommer.

Trosopplæring,
barn og unge
Et av temaene som fikk mest oppmerksomhet i møte med
menighetsrådet, var utfordringen med å gi trosopplæring til barn og unge som
vokser opp. Trosopplæring er et stort satsingsområde i Den norske kirke. Vi
kommer ikke utenom at folkekirkens fremtid i Norge i stor grad vil bli avgjort
av arbeidet med dette. Endringene i skolen gjør at barns kjennskap til Bibelens
fortellinger og kirkens tradisjoner er mindre enn tidligere. Desto større blir
oppgaven med å gi nye generasjoner grunnleggende kjennskap til kristen tro på
andre arenaer.

Høybråten er en menighet med mange ressurser og store
muligheter. I samarbeid med Høybråten Normisjon har dere familiekor, og et
10-13-arbeid med stor oppslutning. Menigheten har utviklet arbeidet blant
konfirmanter, og er en menighet som samler en god andel av de 14-åringer som
vokser opp her. Denne uka fikk vi stifte bekjentskap Høybråtenrevyen, og en
strålende gjeng av ungdom og ledere knyttet til konfirmantarbeidet og KFUK-KFUM
speiderne.

Når dere skal legger planer videre, kan dere bygge på det
gode dere har. Styrk konfirmantarbeidet, gjerne med vekt på leir og opplæring av
flere unge ledere.  Gjør bruk av de redskaper og ressurser som finnes med
minilederkurs eller andre tilbud i regi av de kristne barne- og
ungdomsorganisasjonene. Og om dere ikke nå har kapasitet til å ha fullskala
tilbud til alle aldersgrupper fra 0-18 år, slik trosopplæringsreformen legger
opp til, så sats på enkle og kortvarige breddetiltak i enkelte aldersgrupper. På
den måten kan de døpte som vokser opp, få jevnlig kontakt med kirken.


Mange gode ideer og redskaper er utviklet i regi av det nasjonale
trosopplæringsprosjektet. Jeg vil oppfordre hele menigheten til å se sitt ansvar
for arbeidet med trosopplæring. For tiden er menigheten så heldige å ha en flott
barne- og ungdomsarbeider i 60 % stilling. Vurder om dere med innsamlede midler
kan ha en slik stilling også i fremtiden. Ansatte medarbeidere betyr mye. De
store målene for trosopplæringen kan likevel ikke nås om ikke dette er noe
menigheten kjenner ansvar for som helhet. Mulighetene er mange. Jeg er spent på
hvor dere er kommet i dette om noen år!

Gudstjenesten 

Gudstjenesten er menighetens hovedsamling og har vært et pulsslag i
kirkens liv gjennom århundrer. I Høybråten gjøres det et godt arbeid med
gudstjenesten, fra prester, kantor og andre som deltar – slik vi har fått
oppleve det også i dag. I løpet av året fylles kirken ved en rekke anledninger,
men det er også søndager dere gjerne skulle sett flere. Vi ser tendensen i mange
Oslo-menigheter at det totale og gjennomsnittlige antall fremmøtte holder seg
stabilt, men at kjernen av dem som stiller jevnlig til gudstjeneste blir mindre.
Det betyr at variasjonene fra søndag til søndag er blitt større enn før.
Kirkemøtet for Den norske kirke har satt i gang et arbeid med fornyelse av
gudstjenesten. I 2010 vil det komme gudstjenestebøker som gir større valgfrihet
og mulighet til lokale tilpasninger. Samtidig vil man legge til rette for at
leke menighetslemmer kan delta med oppgaver i gudstjenesten i større grad en
tidligere.

Det har vært spennende å møte engasjementet for gudstjenesten
denne uka – ikke minst blant de unge. De utfordrer oss både på forkynnelse, form
og med ønske om å få være med og delta og prege gudstjenesten. Det er en flott
invitasjon, og jeg vet den tas imot med åpne armer hos prester og kantor. Med
økt ansvar følger økt engasjement. Derfor vil jeg oppfordre dere til å arbeide
videre med gudstjenesten. Slipp barn og unge til. Prøv gjerne ut gudstjeneste på
andre tidspunkt hvis dere tror det gjør at nye kommer til. Og så spesielt både
til unge og gamle her i Høybråten: Hvis dere ønsker at gudstjenesten skal være
et sted for hele menigheten, så møt opp på hverandres gudstjenester! Og
når det blir visitas igjen her noen år, vil vi gjerne høre dere klage mer over
at kirken er så liten. Så får vi tenke mer på planer for utvidelse av kirken da.


Menighet i en vid verden
Verden er kommet nær oss. Det
gjelder på mange plan i samfunnet. Kirken har lenge sett seg som en del av et
verdensvidt misjons- og kirkefellesskap. Kirkemøtet i 2005 satte en
misjonerende kirke på sin dagsorden. Behandlingen gav grobunn for en fornyet
forståelse av misjon i vår tid. Misjon handler ikke om enveiskommunikasjon eller
om å påføre andre vestlige levemåter og idealer. Kirkens misjons handler i dag
om at vi er medvandrere for hverandre under overskriftene: dialog, deling og
nærvær. I Høybråten har dere gode tradisjoner for dette. Dere har et
internasjonalt utvalg som bidrar til å rette blikket ut over egne grenser. Dere
har inngått avtale om å støtte et misjonsprosjekt i Thailand gjennom NMS. Og
gjennom mange år har dere hatt en vennskapsmenighet i Nablus på Vestbredden som
dere holder kontakten med og støtter økonomisk. Dette er verdifulle forbindelser
også i årene som kommer.

Bredere ut og dypere inn – noen
oppsummerende utfordringer…
Være brobyggere
I innledningen av
mitt foredrag var jeg inne på kirkens plass i lokalmiljøet, og møtet med
utfordringer som finnes her. Denne uken har vi fått høre at kirken har et godt
ord her på bygda. Dere når ut på mange vis; gjennom prestenes møter med folk i
det daglige, gjennom barne- og ungdomsarbeid, gjennom en utadrettet diakoni,
gjennom den kirkemusikalske virksomheten, gjennom et menighetsblad som
kommuniserer bredt, gjennom årelangt samarbeid med arbeidersamfunn og bedehus.
Samtidig vil jeg utfordre dere til å tenke enda bredere i årene som
kommer. I løpet av dagene har vi også fått høre om en usynlig vegg som deler den
etablerte delen av Høybråten fra andre områder. Vi har hørt om områder med
lavere status, om etnisk norske som er utrygge i møte innvandrere. Vi har
oppdaget en fritidsklubb som ligger hundre meter fra kirken med et spennende
arbeid vi ikke visste om. Og vi er minnet om ønskene fra bydelen om at kirken
skal være med og bygge broer mellom mennesker av ulik kultur og med ulik
religion. Hvor ville Jesus gått? Hvordan skal menigheten (Jesu kropp) se ut her
– om 10 eller 20 år? Jeg ser for meg en modig kirke, som stadig er på vei ut,
som bygger broer, som inviterer til gjestebud med mennesker fra fjern og nær,
som er med og gir verdighet til andre, og som er viktig kraft i et stort og
raust lokalsamfunn.

Gi av dere selv
Det er mye tale om
struktur og organisasjon i Oslo-kirken i dag. Gjennom Oslo-prosjektet vil
biskop, bispedømmeråd og fellesråd se om vi kan utnytte ressursene og styrke
menighetslivet rundt den enkelte kirke enda bedre enn vi gjør i dag. De konkrete
forslagene som er til høring, har ikke vært noe tema i samtalene vi har hatt, og
skal heller ikke være det i mitt foredrag nå. Ingen av oss vet enda hva slags
løsninger som vil bli valgt. Fordelingen av ressurser er vesentlig, det vet
denne menigheten fra perioder når viktige funksjoner ikke har vært på plass.


Men når vi tenker fremover, er det et spørsmål som er enda viktigere:
Hvordan kan vi som enkeltmennesker forstå vårt medlemskap og vår tilhørighet til
kirken. Kirkens vekst i det nye årtusen, vil ikke komme på grunn av økte
bevilgninger eller endrete strukturer. Den vil komme fra kirkemedlemmer som er
villige til å gi av seg selv til fellesskapet. Den vil komme fra mennesker som
vil sette av tid, krefter og ressurser til tjenesten i Guds rike. Høybråten
menighet har en givertjeneste som har vært større, og kan bli større enn den er
i dag. Mulighetene er mange. Dersom flere gir faste bidrag til kirkens arbeid,
kan nye planer settes ut i livet.

Samtalen om tro
De to
punktene jeg har nevnt, handler om en bevegelse utover. Men bevegelsen utover
skal også balanseres av en bevegelse innover: i stillheten, bønnen
gudstjenesten, fellesskapet og i samtalen. Et menighetsrådsmedlem jeg møtte en
gang stilte spørsmålet: Hvor i denne bygda er det rom for samtalen om troen,
livet og de store spørsmålene? Jeg tror vi trenger rom for de gode samtaler.
Ikke hvor den ene skal belære den andre, ikke hvor den ene inntar rollen som
svak og den andre som sterk, men likeverdige samtaler hvor vi kan dele fra
livet, erfaringene og troen.

Deling, dialog og nærvær snakket vi
om som overskrift for misjonen i vår tid. Det kan også gjelde for de møter vi
har oss imellom. Sørg for at takhøyden og romvidden blir så stor at det blir
plass for oss, med all vår forskjellighet, med tro og tvil! Slik legger vi
grunnen for en levende og mangfoldig folkekirke – en kirke like mangfoldig,
jordnær og fargerik som den tilhengerskaren som fulgte Jesus.

Jeg vil
avslutte med to salmevers jeg vet betyr mye for menigheten på Høybråten, og som
sier noe om en levende kirke, midt i det livet som leves:

Midt i vår
verden, her hvor vi bor,
Står et bygg som er tegn på vår tro.
Lyset og
mørket, himmel og jord,
Møtes her i en levende bro.

Midt i vår verden,
her hvor vi bor,
Finnes et vern for en utmattet sjel.
Muren og tårnet, her
er en borg
Og en levende kraft som gjør hel.

Med disse ordene vil jeg
få takke for fellesskapet denne uken. Dere har lagt ned et stort arbeid både i
forberedelsen og gjennomføringen av visitasen. Takk til menighetsråd og ansatte
som har fulgt oss. Takk til kirketjenere og dere som ser til alle de mange
praktiske detaljene både nå, og i det daglige. Takk til alle som har tatt
vennlig imot oss og tenkt sammen med oss, fra bydelsledelse til barnehage. Takk
til prost, kirkeverge og medarbeidere fra fellesråd, proste- og
bispedømmekontor. Sist men ikke minst, takk til dere som har vært med i
gudstjenesten i dag og gjort den til en stor opplevelse, og til dere som har
forberedt denne kirkekaffen. Det er godt å være sammen med dere. Jeg ønsker Guds
velsignelse over Høybråten menighet!