Visitasforedrag i Døvekirken i Stavanger/det Sør-Vestenfjeldske distrikt 27. januar 2008

Innledning

I ”visitasreglement for Den norske kirke”
heter det: Under visitasen skal biskopen holde et visitasforedrag. I dette skal
biskopen formidle sine inntrykk fra menighetens liv og virksomhet, gi råd for
det videre arbeid og inspirere til fortsatt innsats. I tillegg heter det også
at: Etter foredraget gis anledning til samtale. På denne måten håper jeg at
denne avsluttende samlingen kan bli til inspirasjon, og at vi i fellesskap kan
se en retning for det videre liv i Døvekirken i Stavanger og i det
Sør-Vestenfjeldske distrikt.

Da det en gang skulle holdes visitas i en
landsens menighet, spurte prestens lille sønn sin mor hva en visitas er.
Da svarte moren: ”Du vet hva en visitt er, det er når vi besøker farmor.
Visitas, det er når farmor kommer til oss.” Den samme prestekona
gledet seg nok også til at visitasen skulle være over. For da biskopen tok
avskjed med prestefamilien, så den lille gutten opp på sin mor og sa: ”Mor, er
det nå vi skal rope: Halleluja?”

Ordet visitas kommer av å se og
har med visjon å gjøre. Visitasen gir oss mulighet til å se
hverandre, til å se menighetens liv og virke, til å drøfte felles visjoner for
menighetenes liv.

Visitasen her i Stavanger og Sør-Vestenfeldske
distrikt, er min første i Døvekirken. Jeg har fått møte dere som har stått
sentralt i arbeidet: menighetsutvalget i Kristiansand, og menighetsrådet i
Stavanger, og dere som er ansatte i menighet og distrikt. Dere er mange gode og
dyktige medarbeidere, både blant ansatte og frivillige. Det har vært lærerikt og
flott å møte dere!


Tegn og språk

Flere ganger
disse dagene har vi stilt spørsmålet: Hva skulle vi gjort om vi ikke hadde hatt
Døvekirken? Hvordan ville det vært om ikke noen tok vare på tegnspråket og
fellesskapet her? Historien gir oss noen tankevekkende bilder. Vi skal ikke mer
enn to hundre år tilbake før døve ble holdt utenfor det kristne fellesskap.
Hadde man ikke språk, kunne man ikke få konfirmasjonsundervisning. Og var man
ikke konfirmert, kunne man heller ikke få tilgang til nattverden. I mai 1799
gikk det ut en offentlig kunngjøring fra kanselliet (departementet) i København
til biskopen i Kristiansand stift (bispedømme) – om at en ung kvinne som het S.
Larsdatter som var døv og stum – kunne få gå til alters uten å være
konfirmert. Foreldrene hadde gitt henne kristendomsopplæring ved "Tegn og
Mimik Sprog". Og hun hadde hatt slik "Attrå efter Deeltagelse i denne hellige
Handling". På denne bakgrunnen hadde biskopen hadde gått inn for dette. I årene
etter vet vi det ble etablert døveskoler først i København, noen tiår senere i
Trondheim, og etter hvert i flere andre norske byer. Tegnspråket og døvemiljøet
var under utvikling.

I kirken snakker vi mye om ordet, og om hva
ordet betyr for oss. I Johannesevangeliets første setning står det: I
begynnelsen var Ordet, Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Det handler om at
Gud kommer direkte til oss gjennom ordene i Bibelen. Ordene skaper tro. Vi
hørende snakker ofte om ordet som noe vi hører. Men i Bibelen
betyr ordet mye mer enn det! I Johannesevangeliet i det første kapittelet
står det at ordet ble menneske og tok bolig i blant oss, og vi så hans
herlighet. Bibelen og evangeliene er fulle av fortellinger og bilder. De
viser ikke minst hva disiplene fikk oppleve og se. I Johannesevangeliet står det
også at Jesus gjorde mange tegn. Når han helbredet, gjorde vann til vin,
eller vekket opp døde – så var det tegn som får oss til å tenke på hvem
Jesus egentlig er. Filosofene i dag snakker om at alle språk og alle ord
egentlig er tegn. Enten vi bruker lyder og hører, eller bruker hendene og
ser, så lager vi tegn som får oss til å tenke på noe spesielt. Ord er tegn, og
fortellinger er tegn. Sånn virker alle språk. I begynnelsen var ordet, står det.
Men vi kunne like gjerne si: I begynnelsen var tegnet!

Noen av de
opplevelsene som har gjort inntrykk på oss disse dagene var elevene på Auglend
skole som sang av full hals med stemmer og tegnspråk. Og så var det når en av
dem stilte meg spørsmålet i spørretimen: Var Jesus døv? Da skjønte jeg at
for den lille gutten handler ikke døvheten om noen begrensning – men om å være
en del av et fellesskap, av hans fellesskap. Jesus  brukte tegn!
 Og på samme måte som han møter mennesker gjennom bokmål, nynorsk, engelsk
eller gassisk – så møter han mennesker gjennom tegnspråket. Jesus er til stede,
midt i blant dere – i fellesskapet og i tegnene!

Inntrykk fra dagene


Kristiansand - integrering
Samtaler er viktige i en
visitas, enten det er med barn eller voksne. Første dagen av visitasen var vi i
Kristiansand: Vi var i Møllestua barnehage, vi møtte medarbeidere på
bispedømmekontoret og menighetsutvalget på Døvesenteret i Kristiansand. Her
hadde vi også gudstjeneste sammen i Døvesenteret ute på Dvergsnestangen.
 

Situasjonen i Kristiansand er på mange måter forskjellig fra Stavanger.
De døve barna bor spredt og er integrert i vanlig skole. Dette er en tendens vi
har sett mange steder de senere årene. Stadig flere får operert inn Cocklea
Implantat, og mange foreldre velger å ha barna i den lokale skolen. Dette
stiller døvekirken og døvefellesskapet overfor spesielle utfordringer: Det blir
mye vanskeligere å samle barn og unge. Ingen vet hvor utviklingen vil føre oss.
På Auglend fikk vi høre at tendensen har snudd den siste tiden, og at de merker
at eldre barn og ungdommer kommer tilbake til skolen etter de første årene på
hjemmeskolen. På Møllestua kunne de fortelle hvordan både de tunghørte, døve og
CI-barna slappet av når de fikk komme tilbake til det tegnspråklige miljøet.
Døveklassene og de sentrale tilbudene vil bli viktige også i fremtiden. Men
uansett hvilken vei utviklingen vil gå, må vi som kirke være forberedt på å møte
det som kommer. Det har vært flott å høre om den undersøkelsen dere er i gang
med hvor dere vil spørre foreldre i Kristiansand hvordan man best kan komme i
kontakt med de døve barna. Dette er en fremtidsrettet og offensiv måte å arbeide
på. Vi gleder oss til å høre hva dere finner ut med tanke på hva vi i fellesskap
skal gjøre.

Trosopplæring, barn og unge
Trosopplæring er et
satsingsområde i Den norske kirke. Endringene i skolen gjør at barns kjennskap
til kristen tro er mindre enn tidligere. I likhet med resten av kirken, har
Døvekirken store oppgaver med å gi opplæring til barn og unge som vokser opp i
dag. Derfor er det flott å se hvordan dere møter utfordringene gjennom
prosjektet Skattejakten under Gunn Heidi’s ledelse. Hånd i hånd med
sanser og synsinntrykk får barna bli kjent med fortellinger i Bibelen. Dette er
et arbeid som kan få betydning, ikke bare i Døvekirken, men også mange andre
steder. I dag har dere gode medarbeidere i Gunn Heidi og Jarl Åge som tar ansvar
for trosopplæringen. De ser sammenhengen mellom konfirmantarbeid, ledertrening
og ungdomsarbeid, og nedlegger et viktig arbeid for døvemenighetens fremtid. Til
alle de hørende menighetene pleier jeg å si at oppgaven med trosopplæring er så
stor og viktig at den ikke bare kan være de ansattes ansvar. Vi har alle en
oppgave med å gi troen videre – både i hjemmene og i menigheten. Derfor vil jeg
oppfordre dere tenke på hvordan dere kan stå sammen og utfylle hverandre i dette
arbeidet fremover.

Diakoni
Diakoni er en annet satsingsområde
i Den norske kirke i dag. I november i fjor vedtok Kirkemøtet for Den norske
kirke en plan for diakoni. Den utfordrer menighetene til å fornye det diakonale
arbeidet ut fra de fire stikkordene: Nestekjærlighet, inkluderende
fellesskap, vern om skaperverket og kampen for rettferd. Døvekirken vet mye
om diakoni. Her har dere vært flinke til å vise omsorg og ta vare på hverandre.
Mange spredtboende døve er ensomme, og har ikke noen hos seg som kan tegnspråk.
Det er behov for sorggrupper, og mennesker som kan besøke andre. Gjennom dagene
har dere snakket mye om behovet for en diakon i 100 % stilling. Det er lett å
forstå det ønsket, og vi vil ta innspillene med oss. Likevel vet vi ikke om det
vil bli noen full diakonstilling med det første. Og om dere en dag vil få
en diakon i full stilling, vil dere helt sikkert merke at alle oppgavene uansett
ikke kan løses av en ansatt. En menighet blir ikke nødvendigvis diakonal av å ha
en diakon. Den blir diakonal når de som er med viser omsorg for andre. Derfor
vil jeg oppfordre dere til å tenke på hvordan frivillige og ansatte kan stå
sammen og utfylle hverandre, også i det diakonale arbeidet.


Gudstjenesteliv
Det har skjedd mye spennende med
gudstjenesten i Døvekirken i løpet av de siste 15 årene. I 1995 fikk dere ny
tegnspråkliturgi. De siste årene har tegnspråkpoesien vært med og utviklet
gudstjenesten. På Kirkemøtet i fjor fikk alle oppleve tegnspråkpoesi under
åpningsgudstjenesten. Mange hørende har fortalt etterpå hvordan dette gjorde
sterkt inntrykk på dem. De siste årenes arbeid med døvegudstjenestene har båret
frukt på flere måter: det har skapt større nærhet til tegnspråket. Men det har
også gjort døvekirken synlig og gitt viktige impulser også til den hørende
kirken. Jeg tror vi er i en fruktbar utvikling om miljøet blant døve og hørende
åpner seg mer for hverandre! Det vil både døve og hørende vinne på. For eksempel
kan dere døve kan bidra til en mer visuell gudstjeneste også for oss hørende!


I hele vår kirke pågår det et arbeid med å fornye gudstjenesten og
liturgiene. Her har man lagt vekt på å finne et mer livsnært og poetisk språk.
Men man har også lagt vekt på involvering – dvs. at flere fra menigheten kan
delta i gjennomføringen av gudstjenesten. Her i Stavanger har Arnstein hatt
oppgaver i gudstjenesten i flere år. Sammen med prest Jarl Åge og organist
Petter legger dere til rette for flotte gudstjenesteopplevelser, slik vi har
fått merke det i dag. Her er dere på gode spor som dere kan gå videre på i tiden
som kommer.

Kirkebygg
Døvemenigheten i Stavanger har en vakker
kirke. Det var en stor begivenhet da dere fikk kirken i 1997, og gleden over den
har dere delt med oss også denne uken. Nå er ti år gått. Vaktmester og
kirketjener Bjørn nedlegger en stort arbeid for å holde Døvekirken i orden, men
forteller at tilstanden ikke er god. Det trengs penger til utbedring både
utvendig og inni. Kirkedepartementet har ansvar for å avsette penger til
vedlikehold av døvekirkene. Det viser seg at det er stort etterslep på
vedlikehold flere av dem. Men rett før jul fikk Døvekirkenes fellesråd melding
om at departementet nå vil sette av penger til vedlikehold på døvekirkene i
årene som kommer. Dette vil også komme døvekirken i Stavanger til gode. Om ikke
alle utbedringer kan tas med en gang, er det likevel et håp om at situasjonen
vil løses etter hvert.

Ansatte – ressurser
Ønsket om
ressurser til flere stillinger har vært sterkt fremme i samtalene denne uken. I
dag fyller Gunvor oppgavene både som daglig leder og diakon. Vi er takknemlige
for innsatsen hun har lagt ned, men samtidig er mange spent på hva som vil skje
når hun går av med pensjon til sommeren. Det er mange oppgaver som skal løses,
med daglig ledelse og diakoni, men også på andre områder. Det er behov for flere
gudstjenester i distriktene, og det er store oppgaver med trosopplæring for barn
og unge. Spørsmålet om ressurser møter vi ofte i visitasene, og det er ikke
alltid lett å se løsninger. Både biskop, prost og fellesråd vil ta alle gode
argumenter med i arbeidet med å få tilført mer fra staten. Samtidig vil vi gjøre
hva vi kan for at ressurser forvaltes slik at flest mulig døve kan få et godt
kirkelig tilbud på sitt eget språk.

Veien videre


Fellesskap og integrering
Det er en spennende tid
for Døvekirken. Nye strømninger og ny teknologi gjør at fellesskapet omkring
skoler og institusjoner for døve ikke er som før. Det historiske samspillet
mellom døveskoler, døveforening og døvekirke er fortsatt viktig, men møter
utfordringer.
Flere barn går i integrerte skoler, færre oppholder seg over
tid på skoler og kompetansesentra for døve. Dermed er det vanskeligere å nå ut
til døve og tunghørte barn. Hvordan skal vi som kirke møte denne situasjonen?
Kan vi klare å være mer til stede i distriktene og samtidig opprettholde
aktiviteten i kirkene våre?

I årene som kommer må døvekirkene satse på to
spor: Det ene handler om fellesskapet rundt døvekirken og kompetansesentrene for
døve. Har vi ikke fellesskap og kompetanse i byene, blir det vanskelig å gi noe
til dem som bor i distriktene. Derfor vil jeg oppmuntre dere til å satse videre
på fellesskapet i og rundt døvekirken: På gudstjenesteliv, tilbud for ulike
aldersgrupper, og samarbeid med andre. Det var flott å få være med på stormøtet
på fredag å høre om alle som bidrar til fellesskapet for døve her i byen. Turene
hvor dere oppsøker døve andre steder, er et kreativt og strålende eksempel på
samarbeid. Jeg vil særlig oppfordre dere til å holde god kontakt med skolene og
kompetansesentrene for døve – både i Stavanger og Kristiansand. Ta turen innom,
bygg trygge og gode samarbeidsrelasjoner. Disse relasjonene har vært viktige
byggesteiner i arbeidet blant døve i årene som har gått, og vil være det i årene
som kommer.

Døve i distriktene
Døvekirken har aktiviteter
knyttet til døveforeningene i fra Arendal og Kristiansand i øst, til Sandnes og
Haugesund i vest og nord. Det ser ut som stadig flere døve og tunghørte bor
spredt i distriktene. Hvordan skal vi nå disse med regelmessig gudstjenesteliv,
besøkstjeneste og trosopplæring? I morgen kveld vil Oslo bispedømmeråd drøfte
mål og visjoner for det døvekirkelige arbeidet. Ett av forslagene er å sette et
minstemål for hva vi mener er en akseptabel kirkelig betjening for døve i
distriktene. Jeg skal ikke forskuttere behandlingen i rådet. Men forslaget er
spennende, og noen ganger kan slike visjoner utløse både kreativitet og nye
ressurser. 

I den forbindelse vil jeg nevne de konstruktive samtalene vi
hadde med proster og bispedømmekontor i Agder/Telemark og med biskopen og hans
stab her i Stavanger. Det var gledelig å merke interessen for det døvekirkelige
arbeidet. Begge steder ville man ta konkrete skritt for å bidra til å møte døves
behov i distriktene. De pekte blant annet på muligheten av å gi noen av sine
lokale ansatte opplæring og ansvar i oppfølgingen av døve. I Kristiansand
snakket vi også om å finne kirker som kunne brukes fast til gudstjenester for
døve.

Samtalen om tro
Jeg har snakket mye om bevegelsen
utover, om samarbeid og kontakt i ulike retninger. Men bevegelsen utover skal
også balanseres av en bevegelse innover: i gudstjenesten, fellesskapet og i
samtalen. I møtet med menighetsrådet stilte vi spørsmålet: når og hvor har vi
mulighetene til den gode samtalen om troen og livet her i døvemenigheten? Ofte
bruker vi så mye tid på de praktiske og økonomiske spørsmålene at vi ikke får
tid til det viktigste: Å dele fortellinger om det som er viktig i troen og i
livet, å gi Gud rom i samtalen mellom oss. Om mennesker som har betydd noe for
oss. Om hvordan Gud som har satt spor i livene våre. Dere som har tegnspråket
har noe viktig å dele – både til oss som hører, og til generasjonene av
tegnspråklige som kommer: Dere har en skatt som handler om at Gud kommer inn i
våre liv gjennom tegnene vi deler med hverandre.

I morgen kveld skal
Oslo bispedømmeråd drøfte visjoner for det døvekirkelige arbeidet fremover. Det
vil handle om kirkelige tilbud for spredtboende, men det vil også handle om
tegnspråket, og arbeidet for at tegnspråket skal få status som offisielt språk i
Norge. Er Jesus døv? spurte eleven. Jesus kjenner tegnene, og han bor i dem. Han
vet at språk, fellesskap og identitet hører sammen. Og at når han kan bo i
menneskers hjerter, er det fordi han bor i hjertespråket.

Jeg avslutter
med et flott bibelvers fra Jesaia 49 som sier: Jeg har tegnet deg i mine
hender. Han som bor i det høye, og som har vist oss hvem han selv er, han
har også tegnet oss i sine hender.

Og med disse ordene vil jeg si takk.
Takk også for fellesskapet under visitasen, for de gode fortellingene. Takk for
arbeidet dere har lagt ned i forberedelsene. Takk til alle dere som har vært med
og møtt oss disse dagene – til menighetsutvalget Kristiansand og menighetsrådet
i Stavanger, til biskop Ernst, til proster og bispedømmekontor som vi har fått
møte, til Møllestua barnehage, og Auglend barnehage og skole, til døvesentrene i
Kristiansand og Stavanger og alle som deltok på stormøtet fredag kveld. Takk til
Kirkevergen for hans gode nærvær. Takk til mine følgesvenner fra proste- og
bispekontor. Sist men ikke minst, takk til dere som har vært med i gudstjenesten
i dag, og til dere som har forberedt denne samlingen. Det er godt å være sammen
med dere og se dere alle.

Jeg ønsker Guds rike velsignelse over
Døvekirken i Stavanger, det Sør-Vestenfjeldske distrikt og over hele landet.