Visitasforedrag - Feltprestkorpsets årskonferanse på Granavolden 28. oktober 2009

Først av alt vil jeg si en varm takk for sist til dere som jeg møtte under visitasreisen til Håkonsvern, Luftkrigsskolen i Trondheim og Bardufoss i juni. Det ble en innholdsrik reise og noen inspirerende besøk som ble fulgt opp med et møte med Forsvarsledelsen på Akershus 28. juni. Der kunne jeg oppsummere inntrykkene fra reisen, og momentene jeg trekker frem i dag, vil i hovedsak være i tråd med det jeg presenterte for dem. Forskjellen vil hovedsakelig ligge i en tydeligere fokus på drøfting av den kirkelige og pastoralteologiske siden ved feltpresttjenesten.

For meg blir altså dette møtet med dere det foreløpig siste stopp på årets rundtur til FPK. Jeg sier ”foreløpig”, fordi vi håper å få til et besøk i Heimevernet i løpet av neste år. På sett og vis er dette foredrag derfor også et visitas-foredrag slik jeg alltid holder etter en visitas i en menighet – med oppsummering av inntrykk og refleksjon over menighetens liv og virke. Den ikke uvesentlige forskjell er at det nå skal handle om feltprestenes virke, Feltprestkorpset og kirkens nærvær i Forsvaret.

Med fire dager til disposisjon, skjønner dere at visitasreisen ble preget av et intenst program. Det ble møter med et militært lederskap som imponerer med sine holdninger og refleksjoner, og viktige samtaler om liv og død i konfliktsituasjoner, om kristen tro og tradisjon i Forsvaret, og om det nye religiøse og livssynsmessige mangfold. Ikke minst satte jeg pris på møtet med felprestene og samtalene med dem.

Mitt hovedinntrykk er et korps med kompetente prester som identifiserer seg med forsvaret og vil stå sammen med enkeltmennesker og avdelinger i krevende situasjoner. Det er oppløftende å se hvordan kompetanse-utviklingen og profesjonaliseringen i FPK har båret frukt. Til tross for den økte pluralisering som vi opplever, og de løsere bånd som vil komme mellom kirke og stat, så er mitt inntrykk at kirkens stilling i forsvaret er sterkere i dag enn den var for noen tiår siden. Samtidig stiller dagens tjeneste oss overfor utfordringer som ble tydeliggjort i samtalene, og som jeg skal komme tilbake til.

Dagene bekreftet også at Forsvaret har sans for rammene for slike besøk: Fra festmiddag på Briggen med lystige toner fra sangkoret Navy Vocalis og utsøkte retter fra havet. Til livlig diskusjon i aulaen på Luftkrigsskolen. Og endelig øvelse med panserbataljonen på Setermoen hvor jeg ble utstyrt med feltantrekk, kamuflasjemaling og en næringsrik feltrasjon i pose til lunsj. Jeg retter en varme takker både de militære lederne og til dere kolleger for gode samtaler og frodig program i møte med de tre forsvarsgrenene.

1. Kirken i Forsvaret – fra Akershus til Afghanistan
Forbindelsen mellom kirke og forsvar har lange røtter og har i vårt folks historie vært nært forbundet. I forsvarets omgivelser på Akershus blir de historiske linjene tydelige. Som nasjonalt symbol er Akershus festning vår gamle kongeborg, den er Forsvarets hovedsete, og Slottskirken står som en sentral og uløselig del av helheten. Også i nyere tid var det lenge slik at det kun var de som tilhørte den lutherske kirken som kunne gjøre prestetjeneste i det militære.

Kirken og feltpresttjenesten er fortsatt en integrert del av forsvaret, men premissene er betydelig endret. Fra én side sett er kirken er til stede ved militære avdelinger og øvelser på en helt annen måte enn i tidligere tider, ikke bare her hjemme, men også i internasjonale operasjoner. Og det er lang vei fra Akershus til Afghanistan, ikke bare i geografi og kultur, men også militærhistorisk og kirkehistorisk. Forsvaret har vært gjennom en betydelig utvikling. ”Fra bondehær til innsatsforsvar” var tittelen på  forsvarssjef Diesens foredrag for prostene i Oslo bispedømme i mai. Oppdragene er blitt skarpe, den etiske begrunnelsen for Norges deltakelse i krigshandlinger er mer kompleks, og kirkens nærvær er sterkere ønsket, ikke minst i den internasjonale konteksten.

Samtidig blir religionenes og kirkens plass i samfunnet diskutert på mange hold. Det religiøse og livssynsmessige mangfoldet krever at vi tenker gjennom gamle relasjoner på nytt. Det siste året er denne debatten satt på dagsorden i forholdet mellom Forsvaret og Feltprestkorpset. Dette var også et tema i våre samtaler i juni. Nå er høringsprosessen for ”Religiøst mangfold og militær enhet” avsluttet, og veien videre skal stakes ut. For meg er det da viktig at vi tar utgangspunkt i den faktiske situasjon vi har i dag, i samspillet mellom Den norske kirke og det norske forsvar, og at vi samtidig har blikket festet på de oppgaver og behov som må ivaretas i fremtiden – både her hjemme og i internasjonale operasjoner. Det skal jeg komme tilbake til.

2. Feltprestkorpset og utvikling av kirkelig tjeneste i Forsvaret 
FPK ble opprettet ved Stortingsvedtak 6. juni 1953 i forbindelse med at geistlige fikk verneplikt som feltprester. Året etter ble det fastsatt at FPKs formål var å ”lede og utføre feltpresttjeneste i Forsvaret i samsvar med Den norske kirkes orden”, og at korpset i kirkelige anliggender skulle stå under overtilsyn av Oslo biskop.

De siste femten år har Feltprestkorpset endret seg fra et korps av vernepliktige, til et korps av fast tilsatte med kompetanse til å møte de nye utfordringer i Forsvaret. Både gjennom de samtaler jeg har hatt med dere og med den militære ledelsen går det tydelig frem at prestetjenesten er styrket gjennom de senere årene. Inntrykket stadfestes også av konkrete informasjoner og tall som jeg også trakk fram for forsvarsledelsen:

Korpset har i dag 61 hjemler fordelt på 53 prester, 5 yrkesoffiserer og 3 sivile. I tillegg kommer 10 vernepliktige feltpresthjemler, men det er vakanser i flere av stillingene, og 3-4 prester er utplassert i internasjonale operasjoner.

Med 28 kirker og kapeller (2 kirker, 26 kapeller) ble det sist år gjennomført 955 gudstjenester, fordelt på 590 gudstjenester i militære kapell, 65 kirkeparader, 163 feltgudstjenester og 137 sivile gudstjenester. Registrert fremmøte var i overkant av 44000. Det ble foretatt 103 dåp, 72 vielser og 50 begravelser.

Tallene er oppløftende og tegner et bilde av et feltprestkorps som står i et bredt folkekirkelig oppdrag. I tillegg vet vi at feltprestkorpset nedlegger et betydelig arbeid og stadig utvikler sin kompetanse innenfor områdene sjelesorg, etikk og konflikthåndtering.

Statistikken viser at det i 2008 ble gjennomført 2967 sjelesorgsamtaler, fordelt på 2293 konfidenter. Flere av feltprestene har pastoral-klinisk utdanning, og det satses målbevist på videreutdanning. I fjor gjennomførte én feltprest en 3 mnds pastoralklinisk utdanning, én gjennomførte utdanning i Operativ psykologi og én i selvmordsforebyggende arbeid. I dag er en prosjektstilling tilknyttet Forsvarets veteranadministrasjon, og to feltprester gjennomfører en tre års utdanning ved et veteransykehus i det amerikanske forsvaret. En spesialkompetanse knyttet til krigs- og stridsrelaterte lidelser vil være av stor betydning, spesielt med tanke på internasjonale operasjoner. Jeg skal komme tilbake til en kort kommentar om betydningen av feltpresters sjelesorgarbeid.   

3. Etikk og kultur, religion og konflikt
Etikkutdanningen er et felt hvor Forsvaret satser og feltprestene spiller en viktig rolle. Forsvarsdepartementets handlingsplan understreker at etikkfaget er en grunnleggende del av den militære utdanning på alle nivå, og at Feltprestkorpset er Forsvarets etikkfaglige ressursorganisasjon. I fjor ble det gjennomført 3607 undervisningstimer med feltprest: i grunnleggende soldatutdanning, på befalsskolene, krigsskolene og stabsskolen.

Innføringen av emner med studiepoeng i den grunnleggende soldatutdanningen var en viktig reform i 2008. Ett av de tre poenggivende emnene er Etikk og militærmakt og bygger på etikkprogrammet RAM: respekt, ansvar, mot. Det første året ble det avlagt 287 eksamener og produsert 910 studiepoeng. FPK har forestått undervisning og faglig ledelse og har satset på kompetanseutvikling i emnet. 9 prester gjennomførte i fjor utdanning i pedagogisk veiledning, og flere følger opp i år. En tilpasset pensumbok i emnet kom ut i august. 

Et felt som ligger nær etikken, er kultur og religion.  I forbindelse med innstillingen til St prop nr 42 (2003-2004) Moderniseringen av Forsvaret fremholdt Forsvarskomiteen:

”Komiteen vil … understreke betydningen av feltprestenes rolle i forhold til utdanning i religions- og kulturkunnskap for soldater og befal som skal ut i utenlandsoperasjoner. Egenforståelse og fremmedforståelse står i klar sammenheng i møte med de utfordringer som utenlandstjeneste stiller. Kunnskap og bevissthet om egne kulturelle og religiøse røtter gjør forståelsen av andres religion og kultur enklere. I stor grad vil de moralske kvaliteter hos mannskaper og befal avgjøre utfallet av Forsvarets ulike oppdrag i årene som kommer” (Inst S. nr. 234 (2003–2004).

I årene etter den kalde krigen har vi sett en aktualisering av religion som en sentral faktor i konflikter, både som konfliktfremmende og konfliktmodererende. Religion kan også ha en forsonings- og fredsfremmede rolle. Da blir det viktig med kunnskap og forståelse om egen og andres livssyn og kultur, og med dialog og samtale med andre – både her hjemme og under andre himmelstrøk. Ved internasjonale operasjoner handler det om møtet med den lokale befolkning, og særlig om feltpresters møter og samtaler med religiøse ledere. De konstruktive muligheter som kan ligge i dette, er noe Feltprestkorpset har arbeidet med både faglig og praktisk.  

Da jeg besøkte de norske avdelingene i Afghanistan, ble jeg imponert over deres holdninger i møte med den muslimske befolkningen. Jeg merket meg tre forhold: den militære ledelses og feltprestenes kontakt med lokalbefolkningen og religiøse ledere; mannskapenes bidrag til å bygge det sivile samfunn; og mannskapenes selvbegrensning ved ikke å nyte alkohol i respekt for den muslimske tradisjon. Uansett hva en mener om ISAF-styrkenes nærvær i Afghanistan, tenker jeg at våre avdelinger har valgt en konstruktiv linje og synliggjort kjerneverdiene: respekt, ansvar, mot. Besøket i Afghanistan gav også et tydelig inntrykk av den utvilsomme betydning av feltprestenes tjeneste – både for fellesskap og holdninger blant mannskapene og som kirkelig nærvær i skjæringspunktet mellom liv og død.

Det er ikke tvil om at den kirkelige tjenesten i mange henseender står sterkt i forsvaret – overraskende nok, kunne vi si når vi tenker på mange av de sekulariserende tendenser som gjør seg gjeldende ellers i samfunnet. For meg synes det også klart at feltpresttjenesten vil kunne styrke sin rolle ved å forsette det systematiske arbeidet med å utvikle relevant kompetanse. Det står stor respekt av det dere har klart å få til – både som organisasjon og som enkelmedarbeidere.

4. Militær og kirkelig identitet
Visitasdagene styrket inntrykket jeg har hatt at dere som feltprester på en  spesiell måte står sammen med de menneskene dere gjør tjeneste blant. Det er en god overskrift at ”der soldaten går, følger kirken med”. Flere av dere var også tydelig på det i samtalene: Dere ”er der folk er på jobb”, dere lever og arbeider sammen med dem dere skal tjene, og dere bærer en uniform som uttrykker felles identitet. I liket med annet personell deler dere også mange av de personlige omkostningene som følger med fravær fra hjem og familie og deltakelse i risikofylte oppdrag. På denne måten blir dere på en spesiell måte knyttet sammen med deres avdelinger. Kameratskap, lagånd og profesjonalitet som knytter de andre sammen, blir også grunnleggende for dere. Denne solidariteten og militære identiteten er en ressurs for den kirkelige tjenesten i forsvaret som ikke må undervurderes.

På den andre siden var mange av dere åpne også på de utfordringene som finnes når de ytre rammene ikke på samme måten støtter opp om den kirkelige og pastorale identiteten. Dette blir så mye enklere for en vanlig menighetsprest som får stadfestet sin kirkelige identitet både i klesdrakt og daglige gjøremål med gudstjenester og kirkelige handlinger. Og kanskje er det grunn til å tenke nøye gjennom denne siden, ikke minst når dere er så sterkt ønsket og omfavnet som dere er i deres sammenheng.

I flere av samtalene kom vi inn på forholdet til prestetjenestens ytre, institusjonelle uttrykk, tjenesten med ord og sakrament, med sjelesorg, skriftemål og de ulike tema som vi hadde oppe i samtalene omkring ordinasjonsløftet. Utfordringen merkes når denne siden av tjenesten kommer i bakgrunnen for de mer generelle oppgavene som i og for seg kan ivaretas også av andre.  Nå må vi absolutt ta høyde for det særegne i den tjenesten dere står i, slik at vi ikke bruker ordinær menighetstjeneste som eneste målestokk. En av dere minnet også om betydningen av den ordløse forkynnelsen og Frans av Assisis ord: Forkynn evangeliet – om nødvendig med ord. (jf Kirke utenfor det hellige rom i Oslo bispedømme). Deres tjeneste har og må ha sitt særpreg.

Like fullt vil jeg oppfordre dere til å holde fast ved tjenesten med ord og sakrament. La den være en puls i deres tjeneste. Jeg vet at vilkårene for andakts- og gudstjenesteliv vil variere ut fra situasjonen dere og mannskapene står i. Noen ganger ligger det til rette for bønn på linja hvor et stort flertall deltar. Andre ganger inviterer dere til andakter eller gudstjenester på fritiden hvor det kommer færre. Flere av dere pekte også på at kontakten med den sivile kirke ikke alltid er like enkel. Uansett tenker jeg det har betydning både for dere og deres omgivelser at gudstjenesten har en tydelig plass i deres tjeneste, enten det skjer i felt, når dere kommer sammen i kollegial sammenheng i FPK, i militær eller sivil sammenheng. Derfor har jeg også gledet meg over at denne årskonferansen har gitt rom for arbeid med gudstjenestereformen, at dere holder vesper og laudes og har vært på pilegrimsvandring med forsvarssjefen.  

Et annet utfordrende punkt gjelder i hvilken grad dere som prester blir fanget inn av militær tenkemåten og logikk. Det er ikke tvil om at militær ledelse i dag imponerer med sin vektlegging av etikk og holdninger. Det er også klart at dere som feltprester utgjør en unik ressurs fordi dere er så sterkt integrert faglig og menneskelig i deres egne avdelinger. Samtidig, når avdelinger forbereder seg foran skarpe oppdrag må de innstille seg fysisk og mentalt på å kjempe effektivt. Hvor friksjonsfritt kan vi tilpasse oss disse prosessene? Er det mulig å være til stede med korsets og oppstandelsens evangelium og et budskap om å ”elske sine fiender”? Jeg sier ikke at det må være teksten vi leser ved bønn foran farlige oppdrag, men jeg tenker korsets og oppstandelsens evangelium som kjernen i kristen tro aktualiserer noen spenninger vi ikke kan og må komme utenom.

I hvilken grad fremtrer vi som kirkens representanter, og i hvilken grad fremtrer vi som forsvarets representanter? For meg var det oppløftende å registrere at de militære lederne i mange av våre samtaler gav uttrykk for en forventning om et tydelig kirkelig nærvær i forsvaret gjennom feltprestene. I et religionsfenomenologisk perspektiv burde dette ikke overraske: som symbolperson bærer en prest alltid med seg et annerledes nærvær. Men deres kommentarer var også mer spesifikke, at de verdsetter gudstjenesteliv og bønn, og at den sjelesørgeriske tjenesten er viktig og må være der. Integrasjon og identifikasjon er vesentlig. Men det må aldri være tvil om hvilket oppdrag som er vårt egentlige.

5. Forsvar, Feltprestkorps og religiøst mangfold
Dette leder meg til siste hovedpunkt om Forsvaret og religiøst mangfold, og hvordan feltpresttjenesten skal forstås i dette bildet. Et religiøst mangfold er ikke noe vi bare må forholde oss til internasjonalt, men også i vårt eget samfunn. I Forsvarets verdigrunnlag heter det: ”I vår tid preges det norske samfunnet av et stadig rikere mangfold av kulturer og livssyn. Forsvaret ønsker å gjenspeile denne virkeligheten (…) Vi (må) sikre at alle behandles likeverdig (…) uansett (…) livssyn” (Forsvarets verdigrunnlag s. 11).

Spørsmålet er så hva dette innebærer for Forsvarets ordninger for religionsutøvelse. I fjor vedtok Tillitsmannsordningens Landsmøte prinsippet om et religionsnøytralt forsvar, og at veiledere må være tilgjengelig i tråd med personellets tro og livssyn. Dermed tok Feltprosten initiativ til utredningen ”Religiøst mangfold og militær enhet”. Utredningen foreslår at Feltprestkorpsets tjeneste på sikt utvides til å omfatte personell fra alle trossamfunn, og at flere av Forsvarets seremonier utvikles i allmenn retning.

Utredningen har nå vært på høring og inviterte til en prinsipiell drøfting av religionsperspektivet i Forsvaret og en grundig refleksjon om det kirkelige og religiøse nærværet som ressurs. La meg umiddelbart gi honnør for at  FPK har gått inn i disse spørsmål. Det er problemstillinger som vi i dag står overfor i prestetjenesten både i fengsler, på sykehus og sykehjem.  Arbeidet med utredningen vil således kunne være til hjelp også på andre områder av kirkens nærvær og tjeneste, og det vil være relevant også med tanke på utfordringen til de politiske myndigheter om å utvikle en bred og grunnleggende religionspolitikk.

Med mitt kirkelige overtilsyn med Feltprestkorpset har jeg naturlig nok også mange synspunkter på forslagene som er fremmet.  Men av hensyn til den avsluttende prosess og de vurrderinger som nå må gjøres, vil det ikke være riktig av meg å konkludere på det nåværende tidspunkt. La meg likevel nevne noen momenter som er viktige fra mitt perspektiv.

1) For det første vil jeg fremholde at det er viktig å ta gudstro og livssyn på alvor. Pluralisering er ikke det samme som sekularisering. Det er en feilslutning som ofte trekkes. Det økende mangfoldet stiller oss overfor nye utfordringer, men å nærmest trekke den religiøse dimensjonen ut, blir å kaste barnet ut med badevannet. Gudstro og livssyn er en umistelig ressurs i det felles arbeid med verdidannelse og i hverdagen for et stort antall mennesker, og den er av særlig betydning i samfunnsinstitusjoner som skal ivareta viktige deler av helheten i menneskers liv.

2) For det andre er det viktig å finne gode ordninger for livssyns- minoriteter, også i en institusjon som Forsvaret. Allmenn verneplikt er allmenn også religiøst: borgeren pålegges en plikt uavhengig av tro og livssyn. Dernest dreier dette seg om Forsvarets særskilte karakter. Mannskapene avskjæres ofte fra sivile tilbud, ikke minst i felt og internasjonale operasjoner. En reell mulighet til religionsutøvelse i Forsvaret må være et sentralt prinsipp.

Under middagen med militær ledelse og prester i Bardu kom vi inn på situasjoner som kan oppstå når noen dør i internasjonale operasjoner. Da skal det på kort varsel legges til rette for minnemarkeringer i felt og ved ankomst til Norge. Hva slags seremonier skal man da ha, og hvordan skal den enkeltes ønsker ivaretas? Gravferdsloven sier at de nærmeste pårørende avgjør begravelsen. Erfaringene viser at det er kan være ulike preferanser, og at familiens ønske kan avvike fra avdødes ønske. Personvern-loven hindrer oss i å registrere religiøs tilhørighet. Men kan det finner ordninger eller utvikles en kultur som ivaretar både den enkeltes og de pårørendes ønsker, slik at det ikke oppstår ubehageligheter i slike sårbare situasjoner? 

3) For det tredje: Forsvaret skal være ”et forsvar til vern om Norges sikkerhet, interesser og verdier”, for å sitere tittelen på St. prp. nr. 48 (2007-2008). Forsvarets skal være forankret – i ”samfunnets historiske og kulturelle grunnverdier, slik de fremstår i vårt samfunns kristne og humanistiske tradisjon”. En lignende formulering finner vi også i forslaget til ny § 2 i Grunnloven. Selv om statskirkeordningen bortfaller, betyr ikke det at statens og Forsvarets verdigrunnlag er blitt religionsnøytralt, eller at Den norske kirkes relasjon til staten bortfaller.

Dette er ikke minst viktig når en skal forholde seg til et religiøst mangfold og utvikle en utvidet rådgivingsrolle vis a vis Forsvaret der ulike livssyn nærmest stilles på lik linje, slik en av modellene i utredningen foreslår? Det er mye fellesstoff og grunnleggende felles etiske anliggender i de religioner og livssyn som er representert i Forsvaret. Ikke desto mindre er det også betydelig diskrepans på viktige områder. Hva om det oppstår  uenighet knyttet til sentrale etiske spørsmål, der ulike aktører og ansatte gjør gjeldende motsatte oppfatninger? Forholdet mellom forankringen i den kristne og humanistiske tradisjon og det nye religiøse mangfold er et problemområde som vi ikke er ferdige med å drøfte, og som stadig vil måtte stå på dagsorden for oss med vår kirkelige tjeneste i Forsvaret.

4) For det fjerde vil jeg fremholde at geistlig betjening i Forsvaret må ses i lys av den faktiske fordelingen av religiøs tilhørighet i samfunnet og i Forsvaret. Selv om livssynsmangfoldet er blitt større, er fortsatt størstedelen medlemmer av Den norske kirke. Tar vi også med andre kristne trossamfunn, vil fortsatt over 90 % av Forsvarets mannskaper ha kirkelig tilhørighet.

5) For det femte er det viktig at feltpresttjenestens kirkelige forankring ikke svekkes. I dag ivaretas dette gjennom en institusjonell kobling mellom Feltprestkorpset og Den norske kirke. Men vår modell er ikke den eneste for kirkelig forankring. I andre land der feltpresttjenesten organiserer personell av ulik tro og livssyn, ivaretas dette på andre måter. For egen del tror jeg vi skal bygge på det vi har, og samtidig gjøre et grundig arbeid med hvordan dagens tjeneste kan utvides – i nødvendig respekt for religionsutøvelse for mannskaper med annen tro eller livssyn.

Med dette har jeg nevnt noen punkter i det jeg anser vesentlig for den videre utviklingen av kirkens plass i Forsvaret. I FPK heter det at de ikke først og fremst skal være ”Forsvarets kirke”, men ”kirke i Forsvaret”. Det handler om at kirken og prestene står sammen med mannskapene, at de står til tjeneste med sin kompetanse innen sjelesorg, etikk og kulturforståelse, men også om at kirken er kirke – med det selvstendige oppdrag som kirken har fått fra sin Herre. Feltprestene skal fremstå med lojalitet til Forsvaret og samtidig representere noe annet. Gjennom etisk veiledning, sjelesorg og gudstjenesteliv skal kirken kunne gjenkjennes som utsending fra Den korsfestede og Oppstandne som ber oss om ”å elske våre fiender”. Det er med en slik troskap og lojalitet FPK kan fylle sin konstruktive rolle som kirke i forsvaret.