Matt 8, 23-27
23 Så steg Jesus i båten, og disiplene fulgte ham. 24 Da ble det et voldsomt uvær på sjøen, så båten nesten ble borte mellom bølgene. Men Jesus sov. 25 De gikk bort og vekket ham og sa: «Herre, frels! Vi går under!» 26 Han svarte: «Hvorfor er dere redde - dere lite troende!» Så reiste han seg og truet vindene og sjøen, og det ble blikk stille. 27 Mennene undret seg og spurte: «Hva er dette for en? Både vind og sjø adlyder ham.»
Kjære menighet!
I dag gleder vi oss over musikken og sangen som fyller Ris kirke og tar tak i kropp og hjerte. Gratulerer og til lykke med nytt og praktfullt orgel! I dag har vi også hørt fortellingen om Jesus og disiplene i uvær på sjøen. Storm og stille på Genesaret sjø, orgelbrus og menighetssang i Ris kirke.
Intet instrument har så mange stemmer og forløser så mange toner som orgelet. Med et mangfold som er like variert som våre liv, gir det rom for klagens dissonans fra dypet av vår nød, det gir tone til takk og tillit og løfter lovsangen til Gud for hans store gjerninger blant oss. Det er denne spenning som også møter oss i fortellingen om Jesus og disiplene i båten på Genesaretsjøen.
Midt i fortellingen om redde mennesker i storm lyder ropet: "Herre, frels!" og i vår gudstjeneste har Sølvguttene med sin sang satt ord på vårt rop: "Kyrie eleison - Herre, miskunne deg!" Samtidig Jesu nærvær i båten og her i gudstjenesten, han som sier: "Frykt ikke!" og stiller stormen. Og slik disiplene i båten undret seg, skal dette kirkeskipet og gudstjenesten også gi rom for vår undring: "Hva er dette for en?"
Da jeg var barn, var jeg fascinert av denne fortellingen og av ham som truet vinden og stillet stormen. Som voksen er ikke fascinasjonen borte, men nøktern realisme har fått større rom. Om det skjedde den gang, er det mindre forventning til at det skal skje igjen. Men i min bibellesning legger jeg merke til at heller ikke apostelen Paulus fikk oppleve at stormen la seg da han reiste over Middelhavet. Båten forliste, og sammen med de andre brukte Paulus vrakrester for å berge seg i land på øya Malta.
Som sjøfartsnasjon vet vi noe om havets og naturens lunefulle krefter. Disse ødeleggende kreftene har i senere år gitt oss ordet tsunami, og vi har nylig markert ett-års-dagen for jordskjelvet på Haiti. I møte med slike krefter og ødeleggelser melder spørsmålet seg: Hvor er Gud?
Tre enkle ord og en liten opplysning i Matteus-evangeliets korte fortelling om disiplene i storm vekker min nysjerrighet og oppmerksomhet: Men Jesus sov. Og når de har vekket ham, sier han til dem: "Så lite tro dere har!" Mens det fremdeles stormer, understreker han for dem på dette enkle: "Jeg er jo her, sammen med dere - midt i stormen!" Slik Paulus på annerledes vis fikk erfare det samme da han og de andre ble berget etter båtens forlis.
Det hører med til vår sunne natur at vi blir redde når livet er truet. Men dramaet på Genesaretsjøen gir også disiplene og oss en opplevelse av Jesu natur. Forundret spør de, og vi spør: "Hva er dette for en?" Senere gjengir Matteus-evangeliet det Jesus sier før han forlater dem og farer opp til himmelen: "Meg er gitt all makt i himmel og på jord." Også over de krefter som slår inn i menneskesinnet og i våre liv. Men før Matteus kommer så langt, forteller han mer om Mannen fra Nasaret - Hva er dette for en?
Jesus og vennene hans er kommet til Jerusalem. Det er natten før han skal vandre veien til korset. I Getsemanehagen er det Jesus som kjemper med dødsangst, og disiplene sover. Men der går han ikke i konfrontasjon med maktens representanter som kommer for å gripe ham. Der velger Guds Sønn undergangens vei til korset. Han går selv i døden, og han gjør det for å overvinne vår siste fiende - døden. Også der i jordens dyp og dødens mørke er Livets fyrste sammen med oss, for å reise oss opp og gi oss del i det liv som døden og ondskapens krefter har mistet sin makt over.
Intet tema har gjennom tidene opptatt kirkemusikken som Jesu pasjon. Med stadig nye uttrykk for vår lengsel etter det som er større enn oss selv, er det likevel denne beretning som gjenfortelles i ord og toner og lar oss møte mysteriet - sannheten om Gud og om våre liv. Og vi trenger tonene og sangen til å åpne vår tanke og våre hjerter for Guds handling og nærvær, og til å bære vår bønn slik vi også om litt skal synge: "Du Guds Lam som bærer verdens synder, gi oss din fred!"
Selv sammenlignet Jesus sin vei til kors og oppstandelse - sin pasjon - med en stormfull sjøreise i Det gamle testamente. Han talte om profeten Jona som sjøfolkene kastet i havet for at stormen skulle avta. Jona ble slukt av en stor fisk, spydd opp på land og drog til Niniveh for å fullføre oppdraget han hadde fått av Gud. Jesus sier: "Som Jona var tre dager i den store fiskens buk, slik skal Menneskesønnen være tre dager i jordens dyp."
Jeg slutter aldri å forundre meg over det siste som sies i fortellingen om Jona. Der sier Gud: "Skulle ikke jeg ha medlidenhet med storbyen Ninive, dens tolv ganger ti tusen mennesker og dens mange dyr?" Og vi må undres over Jesus: Hva er dette for en? Guds Sønn med nåde og omsorg for storbyens mennesker og all Guds skapning?
Hva hver enkelt av oss skal gjennom, er det ingen som vet. Vi kjenner verken livet eller døden på forhånd. Om vi ikke er ute på sjøen og omgitt av havets bølger, kan det like fullt storme i oss og rundt oss, og vi kan kjenne oss overmannet av undergangskreftene i tilværelsen. Men midt i angsten skal vi ha noe annet for øye. Et blikk på Jesus eller bønnen til ham: "Herre, frels!" innebærer at angsten ikke skal stå for hele regien. Det finnes én som er sterkere og er nær i storm og stille, i angst og lidelse, i våre liv og vår død.
Jesu nærvær i våre hverdager og stormer kan ikke uten videre leses ut av det som skjer, men det kan leses ut av det Jesus har sagt og gjort. Og blikket på Jesus og bønnen til ham som truer undergangskreftene, skal også gi oss frimodighet til å leve og handlekraft når bølger av urett skylder over mennesker i våre omgivelser.
I dag skal vi derfor få si med den samme Paulus som opplevde skipsforliset på reisen over Middelhavet: "Jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre."
Slik skal også det nye orgelet forløse tilliten til Gud og bære vår sang når vi om et øyeblikk skal synge om tårnhøye bølger i våre liv:
"Løftet på bølgens rygg, - tatt i dens favn, er jeg i stormen trygg, - kjenner min havn. Skjuler enn sorgens gys - leden for meg, skinner dog lys av lys: Fred, det er jeg!"
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet! Amen.