Tale ved nyåpningen av kirkesamlingen på Norsk Folkemuseum på Bygdøy 27. juni 2006

Kjære alle sammen!
”Det var som å stå langt borte og se inn i himmerike.”
Med disse ordene beskriver Sigrid Undset den unge Kristin Lavransdatters møte
med domkirken i Hamar. For tusen år siden besøkte noen russiske utsendinger
Konstantinopel og ble betatt av kirkehusets og gudstjenestens skjønnhet i Hagia
Sofia. Senere fortalte de: ”Vi visste ikke om vi var i himmelen eller på jorden…
Men det vi vet, er at der bor Gud blant menneskene.”

Når besøkende
kommer inn i denne Kirkesamling, vil deres første tanke neppe være himmelen. Et
museum må med nødvendighet ha sin fokus på historien. Men kirkekunsten i denne
utstilling, høyden under taket og akustikken i dette rom bærer ikke bare
historien, men også noe av himmelen med seg.

Det er et driv i dette
langstrakte rom med skipene som henger under velvene og trekker blikket fremover
mot alteret og det evige liv. Orglene har gitt en gjenklang av den himmelske
lovsang og altertavlenes bilder er hentet fra Bibelens hellige historie.
Prekestolene og katekismetavlen vitner om den nye plass som Ordet fikk i den
lutherske gudstjeneste – Ordet fra himmelen som ble menneske på jorden. Det har
vært viktig for museet siden den første kirkeutstilling i 1902 å formidle folks
tro og åndelige liv.

Kirkesamlingen ved Norsk Folkemuseum er den største
samling av norsk kirkekunst etter reformasjonen. Samlingen er ikke minst et
resultat av det store arbeidet som ble gjort på slutten av 1800-tallet da mange
kirker ble bygget om, utvidet eller revet. Og denne samling har i dag en
historie å fortelle – om kunst og kultur, om kirke og folk, og om himmelens
nærvær i den vanskelige historien, både for folk og kirke.

Kirken i
Norge representerer en tusenårig kulturtradisjon. Gudstjenesten er det mest
konstante element i denne historie, og kirkehusene er denne histories fysiske
uttrykk. Med kirkehusene har også norsk kunst med nasjonale og europeiske
impulser fått sin plass i norske lokalsamfunn. Å bevare kunst-uttrykk fra denne
historie er en viktig oppgave for å sette den kristne tro og vår kultur inn i en
historisk sammenheng.

Like etter påske sendte Kirkedepartementet ut på
høring Gjønnes-utvalgets innstilling om forholdet mellom stat og kirke, mellom
kirke og folk. Hvordan ønsker vi å ordne dette forhold i fremtiden? Det er et
spørsmål vi ikke kan besvare uten at vi kjenner historien – på godt og på ondt.
Kirkesamlingen forteller noe om nærheten mellom kirke og folk gjennom livets
faser, fra vugge til grav, i høytid og hverdag. Uansett hvordan forholdet mellom
stat og kirke ordnes i fremtiden – denne nærhet mellom kirke og folk ønsker vi å
ta vare på og utvikle videre i nye generasjoner.

Historiske gjenstander
har evnen til å forløse fortellergleden. ”Du skal fortelle dine barn…” er et
bibelsk prinsipp for kristen tradisjons-formidling. I den kristne kirke handler
dette i første rekke om den store fortelling – evangelienes fortellinger om
Jesus Kristus. Men det handler også om den realistiske fortelling om kirkens og
folkets liv i gode og i vanskelige dager. I møtet med den vanskelige historien
er det også mulig å oppdage himmelens nærvær på jorden – Guds frelsende nærvær i
menneskers liv.

Det er en stor dag og en milepæl når Norsk Folkemuseum i
dag gjenåpner Kirkesamlingen etter flere år med en omfattende restaurering ved
museets konservatorer. Gjenstandene er blitt satt i stand, lokalene og
utstillingen er blitt oppgradert og et nytt inngangsparti står ferdig. Senere
skal galleriene åpnes, kirketekstilene vil bli stilt ut, og gravkjelleren skal
igjen bli tilgjengelig. En ny utstilling om kirkeårets høytider er også
planlagt.

I disse omgivelser og ved denne anledning vil jeg gjerne
gratulere Folkemuseets ledelse og medarbeidere med et godt og inntrykksfullt
resultat, og jeg ønsker dere lykke til med å slippe fortellingen løs. Det er med
glede jeg inviterer besøkende til å oppleve rommet og utstillingen og lytte til
historien, og det er et privilegium å erklære Kirkesamlingen i dens nye
skikkelse for åpnet.