Tale ved gudstjeneste i anledning grunnsteinsnedleggelse Diakonhjemmet 22. april 2010

SALME 127, 1

Kjære medarbeidere og venner av Diakonhjemmet!
I dag har vi lagt ned grunnsteinen til et bygg som skal huse Diakonhjemmets bibliotek og læringssenter og være en møteplass for mennesker: bøkers visdom og menneskers erfaringer og spørsmål, delt visdom fra levd liv. Hver gang grunnsteinen til et nytt bygg er lagt ned ved Diakonhjemmet, er det lest et visdomsord fra Bøkenes bok, fra Salme 127:

”Hvis ikke Herren bygger huset,
arbeider bygningsmennene forgjeves.
Hvis ikke Herren vokter byen,
våker vaktmannen forgjeves.”
Amen.

Det er ett ord i denne salmen som skurrer i våre ører. Det gjentas attpåtil tre ganger: ordet ”Forgjeves”. I fortsettelsen heter det også: ”Forgjeves står dere tidlig opp, går sent til bords og spiser brødet som dere har slitt for. Det samme gir han sine venner mens de sover.” Ingen av oss ønsker å arbeide forgjeves, leve forgjeves.

Men nå er det ikke ”forgjeves” som er salmens poeng. Derimot: Gud bygger, Gud våker og vokter byen, Gud sørger for jordens grøde. Salme 127 hører hjemme i den bibelske visdomstradisjon. Det er en sang med tillit og håp til Gud som skaper og all godhets giver.

Det er en gjenklang av denne visdom i Jesu ord og forkynnelse. Jesus fryder seg over Guds omsorg for sin skapning. Han sier: Bonden ”sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser… Av seg selv gir jorden grøde.” (Mk 4,27-28) Jesus inviterer oss til undring over Guds nåde i skaperverket: ”Se på liljene på marken … Når Gud kler gresset på marken så fint, hvor mye mer skal han ikke da kle dere!”

Likevel vet vi noe om at livet ikke alltid går på skinner. Det er derfor vi har Diakonhjemmets sykehus og høyskole, fordi vi så gjerne vil helbrede det som gikk i stykker og lindre smerten i menneskers liv. De som sang salmen om Herren som bygger huset, vokter byen og gir daglig brød, de kjente også livets mørke sider og smerte. De sang salmen da de som pilegrimer var på vei til templet og søkte Guds nærvær. De sang den også da Jerusalem lå i ruin og de forsøkte å gjenreise templet i den hellige by. De sang for hverandre om en nåde som går dypere enn vårt eget virke, og som bærer våre liv.

Det var denne nåde israelittene hadde fått erfare. Gud hadde talt til folket gjennom Moses og ført dem ut av slaveriet i Egypt, først gjennom sjøen og så med førti vanskelige år i ørkenen. Det var denne erfaring de satte ord på i sin pilegrimssang: Visst skal vi bygge, visst skal vi vokte om livet. Nå søker vi Guds ansikt - i tillit til at Herren selv er byggherre, vaktmann og all godhets giver. 

Det er dette mysterium Jesus også inviterer oss inn i når han i sin tale om liljene på marken sier: ”Søk først Guds rike!” Han vet at vi strever. Han kjenner de lunefulle og ødeleggende kreftene, både i våre liv og i naturen. Men Gud og hans rike er kommet nær, og hans nåde som skaperverket vitner om, er større og bærer håp og evighet i seg.   

Disiplene fikk oppleve dette nærværet da de var ute på Genesaretsjøen. I våre bibelutgaver har fortellingen overskriften: ”Jesus stiller stormen” Men poenget er ikke bare at Jesus stiller stormen, men at han er om bord i båten og hviler mens det stormer, og at båten ikke går under. Det er først i etterkant disiplene skjønner betydningen av at Jesus var sammen med dem i båten og hvilte mens det stormet. Han sa da også til dem: ”Kom til meg alle dere som strever, og jeg vil gi dere hvile!”

Det er denne troens større virkelighet våre øyne og hjerter åpnes for i møte med Jesus og i salmens ord om Herren som våker over våre liv. Midt i livets stormer skal vi få feste vårt blikk på Herren Jesus Kristus og ta vår tilflukt i en favn som er større enn vårt virke og våre bekymringer, større enn våre nederlag og lidelser. 

Og denne favn som vil ta imot oss og gi oss hvile, er Jesu utstrakte og korsmerkede hender. Korset er også Diakonhjemmets symbol, utstyrt med himmelbuen over tjenesten for mennesker i nød. På korset bøyde Guds Sønn seg ned til oss for at vi skulle få gå oppreiste gjennom livet, og når han som den Oppstandne rekker ut sine korsmerkede hender er det for å omslutte oss med livets seier midt i livets mørke. 

Det å ta sin tilflukt og finne hvile i denne favn, er ikke en flukt fra ansvar og hverdagens utfordringer. Derimot er det å være der hvor det alltid er rom for fattige og fremmede, syke og sultne, for mennesker som strever med sine liv. Fordi Herren bygger, skal vi også få bygge i dette mangfoldige fellesskap. Fordi Herren våker, skal vi våke med hverandre og sette vakt om menneskers liv, om byens liv.  Og vi gjør det i tillit til ham som omfavner og omslutter oss med både skapelsens og frelsens nåde.

Det er i denne tillitens visdomstradisjon Diakonhjemmet står når vi feirer dets 120-års-jubileum. Det er med denne troens visdom vi i dag også har lagt ned grunnsteinen til bygget med bibliotek, læringssenter og en møteplass for mennesker. I dag gratulerer jeg Diakonhjemmets mange medarbeidere og venner og sier:

Når Herren bygger huset,
bygger ikke bygningsmennene forgjeves.
Når Herren vokter byen,
våker ikke vaktmannen forgjeves.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd
Som var, er og bli én sann Gud fra evighet til evighet.