Tale ved gjenåpningen av Oslo domkirke 18. april 2010

Kjære menighet! Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus.

Endelig er vi igjen samlet i Domkirken. I nesten fire år har det vært arbeidet for å gjenopprette skader og slitasje på grunnmur, tak og vegger. I dag gleder vi oss over en Domkirke som er restaurert for nye generasjoner.

Gjenoppretting og restaurering kan også stå som overskrift over dagens evangelium, Jesu samtale med Peter. Her handler det ikke om et bygg av stener, men et menneskes liv og tro. I Jesu samtale med Peter handler det samtidig om grunnmuren i den kristne kirkes tro og liv: ”Elsker du meg? Fø lammene mine!”

Det var gått uker siden de var i Galilea og Jesus hadde sagt om Peter: ”På denne klippen vil jeg bygge min kirke.” Den siste natten før Jesus ble naglet til korset, hadde Peter tre ganger sveket sin Mester og benektet sitt vennskap med ham. Klippen var rystet og rokket, grunnmuren hadde fått en skade. Nå står Jesus igjen foran Peter, og med enkle ord gjenoppretter han vennskapet og fornyer sitt oppdrag til Peter.

I dag feirer vi et restaurert kirkehus. Med sine ord til Peter inviterer Jesus også oss til fornyelse i våre liv og i kirkens tjeneste. Men samtalen mellom Jesus og Peter handler ikke om det store som klippen Peter nå skal gjøre, heller ikke om strategiske prosjekter for den kirke som skal bygges. Derimot setter Jesus ord på en av de mest grunnleggende lengsler i et menneskes liv: ”Elsker du meg? Har du meg kjær?”

Vi vet noe om den lengsel og kjærlighet som ligger i et slik spørsmål. Den lå der i Jesu forhold til Peter, den er der i hans forhold til oss. Jesus hadde gjentatt for sine venner: ”Bli i min kjærlighet!” Og Johannes-evangeliet understreker at hans kjærlighet til dem var der hele tiden på veien til korset. Til Peter på tross av hans svik. Til vennen Judas på tross av at han forrådet ham. Jesu kjærlighet var der og er der hele tiden og hele veien også for oss på våre vanskelige vandringer.

Vi taler ofte og sterkt om Guds kjærlighet, om Jesu grenseløse kjærlighet. Nå spør Jesus om vårt gjensvar. Om vi ikke tar imot kjærligheten til den som spør og gjengjelder den, hvordan kan vi da få del i denne kjærligheten? Det er i dette Jeg-Du-forholdet til Jesus all fornyelse begynner i våre liv og i kirkens virke. Det er her, i dypet av våre liv og bakenfor alle svik og nederlag gjenopprettelsen og fornyelsen begynner, både for Peter og oss.

”Elsker du meg?” spør Jesus. En annen måte å stille spørsmålet på er denne: Kjenner du den Gud som ble menneske, den Oppstandne som fremdeles bærer kjærlighetens sårmerker på hender og føtter? Altså ikke bare om du har hørt om hans kjærlighet, men kjenner du ham?

I vårt samfunn og våre nabolag med mye ensomhet og fortvilelse trenger vi menn og kvinner som kjenner Guds hjerte, det hjerte som tilgir og viser omsorg, som rekker hendene ut og vil gjøre helt det som er gått i stykker. I dette hjerte er det ikke mistenksomhet eller hevngjerrighet, verken bitterhet eller hat, og det lider med mennesker som lider.

Det er denne kjærlighet vi hengir oss til når vi med Peter svarer fra dypet av våre liv: ”Herre, du vet alt. Du vet jeg har deg kjær.” I denne gjenopprettelse av kjærlighetens grunnmur og vennskapet med Jesus Kristus ligger allerede også oppdraget: ”Fø lammene mine!” Da Frans av Assisi møtte Jesus og hørte de samme ordene, begynte et liv og en tjeneste blant fattige og syke, og med glede over sol og måne, over vind og blomster, over fugler og dyr. Kristi kjærlighet setter oss alltid i bevegelse med omsorg for det liv og den verden som Gud har skapt.

I Jesu ord om lammene hører vi hans omsorg for de minste. I senere tid er vi blitt rystet av det som er avdekket av overgrep mot barn og unge, også i kirkelige sammenhenger. Og vi spør i fortvilelse: Hvor ble det av omsorgen for de minste og mest sårbare? Hvordan kan en slik grunnskade i kirke og samfunn gjenopprettes? Det kan kun skje ved at skaden på grunnmuren kommer frem i lyset, og ved at Kristi kjærlighet blir tatt på alvor med restitusjon og omsorg for dem som har båret sviket på egen kropp.

For noen år siden besøkte jeg en gård i Øvre Tanum i lammetiden. Inne i låven var det en sau med to lam som nettopp var født. Det ene lammet lå på gulvet og sov. Da begynte moren å skrape forsiktig med den ene foten på lammets rygg slik at det reiste seg, og med den samme foten fikk hun lammet til å komme og suge av spenene og ta til seg næring.

Fø mine lam, vis omsorg for dem, sier Jesus. Det er ikke minst et kall til omsorg for nye generasjoner, at barn og unge får gå oppreiste gjennom livet og får næring til å leve i og med Kristi kjærlighet. Det er et kall til å nevne Jesu navn for dem og fortelle dem om Guds store gjerninger, det er å bringe dem til dåpen og la dem få næring til sine liv i nattverdens måltid.  

Fø mine lam, det er også Jesu oppdrag til en kirke som nå er restaurert for nye generasjoner, og vi gleder oss til at skoleklasser igjen skal fylle dette hellige hus, studere de bibelske motivene i takmaleriene og lytte til Bibelens fortellinger. Slik de sang i templet i Jerusalem: ”Jeg vil åpne munnen og tale i bilder… Vi vil fortelle til etterslekten om Herrens herlige verk, om alle de under han har gjort.” (Sal 78,2-4)

I dag gleder vi oss over at vi igjen er samlet i dette hellige hus, også i vissheten om at det ennå gjenstår arbeider for å fullføre restaureringen. I samtalen mellom Jesus og Peter står også vi på hellig grunn, og et liv og en tjeneste ligger foran oss. I kjærlighetens dialog med Jesus Kristus ligger stadig den nye begynnelses mulighet, en hellig grunn for fornyelse i våre liv og kirkens virke.

På den samme stranden ved Genesaretsjøen der Peter første gang møtte Jesus og hans kall, avslutter Mesteren sin samtale med de samme ordene som lød i deres første møte: ”Følg meg!” Nå er også vi tilbake i vår Domkirke, og Jesus spør: ”Elsker du meg?” Han fornyer sitt oppdrag til oss som kirke: ”Fø lammene mine!” Han sier igjen: ”Følg meg!”

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.