Rom 8, 33 - 39.
Vinterens folkefest med Ski-VM i Oslo står for døren, og kvelden før kvelden er vi samlet i Domkirken. Her gir vi festen rom under Guds større himmel: rom for Guds godhet og menneskets storhet og bønn om Guds velsignelse for utøvere og arrangører, for støtteapparat, journalister og fotografer, for de mange frivillige og de tusener som skal delta i festen.
Et verdensmesterskap er konkurranser, prestasjoner på grensen av menneskelig yteevne. Det er samtidig mye mer: folk langs løypene i skogen, vinterglede og kulturglede, glede over fellesskap som krysser grenser. Her i gudstjenesten bærer vi frem vår takk, vår glede og våre bekymringer til Gud som all godhets giver, og vi mottar på nytt ærefrykt og kjærlighet til det liv han har gitt oss. Også når det ikke går som vi håpet.
I kveld er det gleden og forventningen til Ski-VM som fyller kirkehuset. For halvannen uke siden var det etiopiske flyktninger. De befinner seg også ved en grense for menneskelig yteevne, og de kom til kirken med bønn om ikke å bli satt utenfor og med forventning om å få høre til. For her i kirkens rom og for Guds ansikt er det ingen forskjell. Den bibelske salmen som det ble lest fra (Salme 8), sier: "Hva er da et menneske, at du kommer det i hu, et menneskebarn at du tar deg av det?"
Da jeg var gutt på 10-12 år og vi stod på ski i høyskolebakkene i Trondhjem, handlet det ikke bare om konkurranse. Det var viktig hvem vi ville være: Grønningen, Brenden eller Brusveen når vi gikk langrenn, Yggeseth eller Engan når vi hoppet. Dere skjønner det var rundt 1960. I dagene som kommer vil vi speile oss i medaljevinnerne med nasjonal stolthet og glede og dele skuffelsen med dem som ikke nådde sine mål. Når salmen spør: "Hva er da et menneske?" vender den umiddelbart blikket mot Gud, og fortsetter: "Du kommer det i hu, du tar deg av det, du har kronet det med ære og herlighet." For Guds ansikt og i Guds hjerte er det ikke resultatlister eller rangering etter prestasjoner. Hvert menneske har han kronet med ære og herlighet.
Et bilde holdes derfor opp for oss i Det nye testamente, et bilde vi skal få speile oss i, og det lyser mot oss både i denne kirken og fra Holmenkollen kapell: Mannen fra Nasaret, Menneskesønnen og Guds Sønn, Fredsfyrsten. Han var ett med fattige og fremmede, syke og lidende, og han gledet seg med de glade. I hans kors og oppstandelse møtes både gleden og klagen, nederlagene og seirene i våre liv.
Jesus setter derfor også ord på hva Gud har gjort og gjør for å få frem i lyset det enkelte menneskes ære og herlighet: "Likesom Faderen har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet!" Det er altså det første: Ganske enkelt å ta imot hans kjærlighet som er større enn våre prestasjoner, mer enn vi har fortjent. Han sier også hvordan vi kan ta vare på denne ære og bli i hans kjærlighet, og det er det andre: "Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere!" (Joh 15,9-13)
Idrettens dynamikk var noe apostelen Paulus kjente. Han visste hva det er å løpe på idrettsbanen, og hva konkurransen krever av utøveren. For ham er det et bilde på hva det innbar å bli og å leve i Kristi kjærlighet: forsakelse, disiplin og stadig øvelse: "Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt."
Flere i denne forsamling husker et lite intermesso etter 10-kilometeren under Nagano-OL i 98. Etter at Bjørn Dæhlie hadde gått i mål som seierherre, ble han stående i målområdet og ventet. Han ventet lenge på sistemann, kenyaneren Philip Boit, og det var smil i begges ansikt da de løftet hendene i glede over fullført løp. Som takk for denne heder inviterte kenyaneren nordmannen til sitt bryllup og gav sin første sønn fornavnet Dæhlie. Det var også etter denne hendelsen pave Johannes Paul II uttalte: "Som idrettsfolk etter en konkurranse venter på konkurrentene og tar dem i hånden, bør verdens rike land stå sammen med de fattige og føre den sosiale prosessen fremover."
Guds kjærlighet - menneskets verdighet, Guds godhet - vår og vårt medmenneskes storhet. I Jesu ansikt får vi speile oss i den kjærlighet som setter oss i bevegelse og lar oss utfolde det liv Gud har gitt oss, i fellesskap med hverandre. Det er en godhet og kjærlighet som forplikter. Samtidig er den større enn våre prestasjoner, større enn våre nederlag. Paulus oppsummerer det med disse ordene:
"I alt dette vinner vi full seier ved ham som har elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, verken det som er i det høye eller det dype... skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Jesus Kristus, vår Herre." (Rom 8,33-39)
Og slik flere utøvere vil gjøre for egen del under konkurransene, tegner jeg korsets tegn - Guds kjærlighets tegn - over liv og fellesskap i byen vår og skifesten de neste dagene.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var, er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet! Amen.