Årets kirkemøte er historisk, og jeg har forventning til den tid som ligger foran oss som fri og selvstendig folkekirke. Samtidig er det lagt opp til et historisk vedtak om en liturgi som åpner for vigsel av likekjønnede par. Det er et spørsmål som har utfordret og fortsatt vil utfordre enheten i vår kirke.
Den vanskelige veien
For meg handler kirkens enhet om å gå den vanskelige veien i den korsfestedes fotspor. Det er godt når vi kan legge gamle stridsspørsmål bak oss og markere nyvunnen enighet. Men kristen enhet handler om noe langt mer og dypere enn enighet, og jeg har i senere år undret meg over at vi så lite tar korsets realitet på alvor når det dreier seg om uenighet i lærespørsmål.
Den oppstandne Kristus bærer fortsatt sårmerkene på sin kropp, og slik har det vært og vil være for oss som kristen kirke på enhetens vei. Jeg vender stadig tilbake til salmen «Guds kirkes grunnvoll ene er Herren Jesus Krist». Der heter det om kirken: «Selv om hun her må bære forakt for sine sår, - når hun i liv og lære for verden splittet står…»
Dyptgripende uenighet
I dag tenker jeg at denne salmestrofens perspektiv ikke bare gjelder splittelse mellom kirkesamfunn, men også dyptgripende uenighet innad i vår kirke. Dette perspektiv ligger også i min bevissthet når Kirkemøtet skal gjøre vedtak om en liturgi som åpner for vigsel av likekjønnede par.
I denne saken vil jeg selv følge opp det vedtak som vi gjorde ved fjorårets kirkemøte. Men det vil også i år være et vedtak som fødes i smerte. Det gjelder oss som har en klassisk forståelse av ekteskapet mellom mann og kvinne når vi tar til etterretning at det er flertall for vigsel av likekjønnede par. Jeg antar det også er en smerte hos de som mener at vi med vårt syn diskriminerer, når de aksepterer fortsatt rom for en vigselspraksis forankret i det klassiske synet.
Fortsatt enhet?
Hvordan skal vi så i fortsettelsen ta vare på enheten i vår kirke? Da vil det kreves at vi gir hverandre rom og finner veier fremover som gjør at vi får kjenne at vi hører hjemme i denne kirken. Da må vi samtidig gå i dybden og sammen holde fast på Guds nåde til oss i Jesu Kristi kors og at evangeliet er større og sterkere enn vår uenighet.
Da Martin Luther opptrådte på riksdagen i Worms, var det ikke hans intensjon å bryte med den romersk-katolske kirke. Derimot ble han bannlyst, og det var det som den gang førte til kirkelig splittelse. I dag vil jeg si til mine meningsfeller i vår kirke: Det er og skal fortsatt være rom for vår forståelse av ekteskapet, men da må vi også bli i kirken og bære den smerte som kristen enhet innebærer, og som vi derfor heller ikke er alene om å bære.