Preken ved vigsling av Kroken kirke 1. pinsedag, 4. juni 2006

Kjære menighet! Nåde være med deg og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus
Kristus.

I dag er det fest i Kroken. Vi feirer pinse og vigsler en ny og
vakker kirke. Pinse er kirkevigsling hører sammen. Pinse er å feire vi at Gud
kommer og vil bo i våre liv og fellesskap. Kroken kirke er reist av menneskers
hender, men skal være Guds hus i dette lokalsamfunn. Her er Gud til stede. Her
skal vi ha et hjem hos Gud.

Den kirke vi i dag vigsler, rommer to
kirkerom: Kroken soknekirke i hovedetasjen og Døvekirken i Tromsø i
underetasjen. På vegne av Døvekirken i Norge vil jeg gjerne takke
Nord-Hålogaland biskop og bispedømmeråd, Fellesrådet i Tromsø og menighetsrådet,
Tromsø kommune og alle som har bidratt til at kirken er reist, for godt
samarbeid. Gratulerer med dette vakre Guds hus. Gledelig pinse. 

Vi
reiser oss og lytter til dagens evangelium i Johannesevangeliets 14 kapitel
(14,15-21).

Kjære menighet! Den nord-norske natur er like raus som den
er barsk. Med raus hånd har Skaperen spredt øyer, knauser og fiskevær langs
kysten og daler, vidder og fjell innover i landet. Vinden blåser dit den vil,
sier Jesus, og taler om at Gud med like stor raushet sender sin Hellige Ånd og
sitt nærvær inn i menneskers liv. Det lyse og store kirkerommet vi nå har fått,
skal være et tegn på at den rause inviterer til fellesskap og blåser liv inn i
menneskers hverdag.

Men like barsk som naturen, like utfordrende kan
livet være. Det er tøft å være i båt på opprørt hav, det er tøft når det stormer
i våre liv. Salmene i Det gamle testamente synger om at den rause Gud vil være
en trygg havn og en fast borg for mennesker som kjemper. I 31 år har dere hatt
et tilfluktsrom som samlingssted og bønnested. Vi glemmer ikke det i dag.
Med
sitt tårn og sine faste murer skal Kroken kirke også være et
tilfluktssted:

Midt i vår verden, her hvor vi bor,
Finnes vern for en
utmattet sjel.
Muren og tårnet, her er en borg
Og en levende kraft som
gjør hel.

Hørte dere Jesu ord i dagens evangelium? Jesus taler om
foreldreløse barn. Tallet på foreldreløse barn i verden er større enn vi tør
tenke. Det er en brutal sannhet. De finnes også i vårt land, blant annet i våre
asylmottak. Barn skal ha rett til et hjem. Det er grunnleggende i vårt samfunn.
Jesus er opptatt av barna. Gjennom hele Bibelen tales det om de foreldreløse. Vi
kan ikke feire pinse og kirkevigsling uten å løfte frem hensynet til barna, både
i asylmottakene og i våre lokalsamfunn. Foreldreløse skal ha et tilfluktssted.
Barn skal få vokse opp i trygge hjem.    

Men Jesus har et videre sikte
når han taler om de foreldreløse. Det er mange måter å være foreldreløs på, for
både barn og voksne.” Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg
kommer,” sier Jesus før sin himmelfart og taler om at han vil sende oss Den
Hellige Ånd, sannhetens Ånd. Kanskje synes du at dette med Ånden er vanskelig?
Jesus var et menneske, han hadde et ansikt, og vi kan se ham for oss. Vi kaller
Gud vår Far i himmelen og danner oss bilder av ham. Det er vanskeligere med Den
Hellige Ånd.

For en tid tilbake var det et radioprogram der en
journalist ringte til Oslo kommune og sa: ”Jeg vil snakke med en som kan si meg
noe om sannheten.” ”Hvilken etat skal du ha tak i,” spurte sentralborddamen.
”Nei, det er det samme,” sa mannen, ”bare det er en som kan si meg noe om
sannheten.” Det ble stille et øyeblikk i den andre enden. Så sa hun: ”Jeg tror
det er best du ringer Kirkerådet.” Så ringte journalisten til Kirkerådet og
stilte samme spørsmål, og kvinnen som tok telefonen der, summet seg og svarte:
”Den store sannheten,” sa hun, ”den dreier seg om to ting. Først: Hvem er Jesus?
Og så: Hvem er du?” Det var ikke dumt svart.

Dette svaret sier også noe
om det Helligåndens gjør. Fremfor alt vil han vise oss sannheten om Jesus og
sannheten om oss selv. Hvilken sannhet? Sannheten at Jesus er Guds kjærlighet
til alle mennesker. ”Så høyt har Gud elsket verden!” Og sannheten om deg: at du
er elsket av Gud. Ikke som den perfekte og fullkomne du skulle ønske du var. Men
elsket som den du er. Det er den sannhet Helligånden vil vise oss. Når denne
sannhet får rom, skal også Åndens frukter vokse frem blant oss: kjærlighet og
glede, fred og overbærenhet, vennlighet og tålsomhet.

En vis mann i den
russiske kirke har sagt: ”Den Hellige Ånd er kjærligheten mellom Faderen og
Sønnen. Ånden lukker oss inn i denne kjærlighet.” Det er i tråd med de bilder
selv bruker om Ånden: Helligånden er kjærlighetens flamme som vil brenne i våre
liv - Guds kjærlighet til oss og vår kjærlighet til Ham og til hverandre.
Helligånden er den milde vind som blåser gjennom våre liv og fellesskap.
Helligånden er som vannet, Guds kjærlighets kilde som vi får drikke av hver dag
og hvert minutt.

”Vårt eneste hjem er kjærligheten,” sier forfatteren
Per Lagerkvist og setter ord på at ingen er foreldreløse der hvor Guds Ånd er
til stede. Ånden gjør Faderens kjærlighet nærværende for deg så du får takke og
si: For Jesu skyld er jeg et Guds barn. Ånden gjør Jesu kjærlighet nærværende så
du får takke og si: Jeg har en bror ved min side og får leve i søskenfellesskap
med alle som er lukket inn i denne kjærlighet. I pinsen feirer vi at Guds
kjærlighet er nærværende for oss i våre liv og gir oss et hjem i verden. Og
Kroken kirke skal være kjærlighetens åpne hjem i dette lokalsamfunn.

På
den første pinsedag i Jerusalem falt Ånden på disiplene, og folk av mange språk
fikk høre deres tale slik at de forstod. Ånden skapte et kjærlighetens
fellesskap på tvers av språk og andre skillelinjer. I denne landsdel har vi også
mange språk. Norsk og samisk, kvensk og finsk, og nå kan vi også høre russisk i
våre nærmiljø. I dag vigsler vi Kroken kirke som menighetskirke og døvekirke, og
et nytt språk legges til livet i denne kirke. Tegnspråket bruker fingrer, hender
og armer. Nå skal menighetens liv utfolde seg i et fellesskap der en i særlig
grad vil trenge hverandres hender og armer. Og denne kommunikasjon utfordrer
hele menigheten til å bruke kroppens språk – hender og armer og ben – slik at
fellesskapet bærer den enkelte og gir rom for Guds kjærlighet i lokalsamfunnet.


De 31 årene i skolens tilfluktsrom har også lært menigheten noe om det,
om å bruke kroppens språk og være kirke utenfor det hellige rom. Kroken har fått
godt ord for å være en diakonal menighet, ikke minst med omsorg for og
fellesskap blant unge. Denne erfaring glemmer vi ikke, men tar den med inn i vår
nye kirke. Disiplene på pinsedag var også unge mennesker, og det fortelles om de
første kristne at de hadde alt felles. Det var konkret og jordnært. Åndens
gjerning er alltid en jordnær og konkret og former menighetens liv og
fellesskap.

I dag ligger Kroken kirke som nytt landemerke i landskapet.
Den er som et skip som er kommet i havn og har lagt til kai. Menigheten er og
skal være en trygg havn for enhver seiler på livets hav, et kjærlighetens hjem
hos Gud og i det fellesskap som lever i og av hans kjærlighet. Samtidig minner
skipet oss om at vi er underveis på vår ferd gjennom livet, og at vi skal slippe
å reise og vandre alene. Det er Helligåndens konkrete gjerning iblant oss og
pinsens glade budskap.

Midt i vår verden, her hvor vi bor,
Reiser
tårnet seg opp som en mast.
Skipet og teltet, folk underveis.
Vi har
funnet en plass for vår rast!

Gledelig pinsefest. Gratulerer med Krokens
nye og vakre Guds Hus.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd
Som
var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet! Amen.