Preken ved jubileumsgudstjeneste for Det teologiske Menighetsfakultet 12. oktober 2008

HVA KAN VI VITE OM GUD?

Matt 11,25-30
(Sal
19,2-7; Rom 8,31-39)

Kjære menighet! Nåde være med dere og fred fra
Gud vår Far og Herren Jesus Kristus.

Går det an å vite noe om Gud? Nylig
fikk jeg dette spørsmålet. Det ble ikke stilt i et rom med teologisk lærde, men
i en skoleklasse, og det kom fra en gutt på 11-12 år. 

Kan vi vite noe
om Gud? Det er også teologiens tema. Teo-logi betyr tale om Gud, og gjennom
århundrene har teologer og filosofer grunnet på spørsmålet og skrevet sine lærde
avhandlinger. Det er samtidig et barns spørsmål, og det står i fokus når vi
feirer Det teologiske Menighetsfakultets 100-års-jubileum. 

Spørsmålet
om Gud tar oss inn i livets mysterium. Som naturglade nordboere kjenner vi noe
av ærefrykten for livet på våre vandringer i skog og mark. Himmelen over oss har
til alle tider skapt undring over tilværelsen, ærefrykt og tilbedelse.

I
dag har Domkoret sunget en lovsang fra Bibelens salmebok: ”Himmelen forkynner
Guds herlighet, hvelvingen forteller om hans henders verk.” Naturen rundt oss
inviterer til en lovsang av noe som er større, av én som er større. Himmelen
skaper også lengsel i oss.

Hans Børli taler om lengselen etter Gud som
”landet ved livets innerste kilder.” Og når David ber i Bibelens egen salmebok,
sier han: ”Jeg lengter etter deg, Gud, som jorden tørster etter vann.” (Sal
143,6). Himmelens lovsang over oss og lengselen inne i oss.

I dagens
evangeliefortelling er også Jesus ute i den frie natur, i bergene overfor
Genesaret-sjøen. Han har himmelen over seg og disiplene rundt seg. De fleste av
dem er enkle fiskere og jaktmenn. I samtalen med sine venner beveger Jesus seg i
inn i mysteriet. Han taler om Gud og våre liv, og han er hos barna, hos de
umyndige små.

Det begynner med at Jesus ber. Han bryter ut i lovsang:
”Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre.”  I sin bok om Jesus fra
Nasaret kaller pave Benedikt Jesu bønn for hans messianske jubelrop. Jesus
takker for at Gud har overgitt alt til ham, og at han får vise oss hvem Gud er.
Jesus er gudsåpenbareren.

Dette er det unike i kristen tro: Gud i
himmelen har tatt bolig blant oss på jorden. Gud har utlevert seg til våre
livsvilkår og kan erkjennes i møte med et menneske. Jesus møtte mennesker ansikt
til ansikt, han talte med dem og rørte ved dem. Mysteriet er at de som ble
berørt av Jesus, ble berørt av Gud og fikk berøre Gud.

Men hvem er disse
som får berøre Gud? Jesus takker for at Gud har åpenbart mysteriet for umyndige
små. Gudsåpenbareren var og er hos dem. Han rørte ved barn og gamle, ved blinde
og spedalske. I dette møte ble gudsåpenbaring til gudsberøring.

Jesus er
fortsatt opptatt av de umyndige små. I går, i dag og til evig tid er Jesus den
samme, sier Hebreerbrevet, og han har gjort seg til ett med syke og lidende, med
fremmede, flyktninger og fanger. Det gjelder i Oslo sentrum, i by og bygd, blant
umyndige små i vårt eget samfunn og i tørkerammede områder i det østlige Afrika.


Gud er blitt nær gjennom det ypperste i sitt skaperverk – i mennesket
som bærer hans bilde. I møtet med Jesus og i vårt møte med mennesker i hans
nærvær blir gudsåpenbaring til gudsberøring.

Dette var vanskelig den
gang, og det er vanskelig nå. Det utfordrer vår tanke, og det utfordrer oss i
kirkens liv. Hvordan skal det skje at mennesker blir berørt med gudsnærvær og
nåde?

Derfor er det godt at Jesus kommer oss i møte med utstrakte armer.
Han åpner Guds store favn når han sier: ”Kom til meg alle dere som strever og
bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.”

Denne visjonen av Jesus
er alltid større enn det vi klarer å formidle med våre handlinger og ord. I dag
utfordres vi til å la oss berøre av denne visjonen og til å høre invitasjonen:
”Kom til meg!” Om vi er blant dem som strever og bærer byrder, får vi høre disse
ordene som evangelium, et godt budskap om å bli tatt imot og bli berørt, ikke
bare av mennesker, men av Gud.

Denne berøring kaller Jesus hvile. I dag
vil Jesus gi hektiske og strevende mennesker hvile.

Jesus var jøde blant
jøder, og når jøder hører ordet ”hvile”, tenker de umiddelbart på sabbaten. Da
tenner jøder to lys i sine hjem i glede over Guds nærvær i sitt skaperverk og
med sin frelse, og de holder måltid i storfamilien og med venner og fremmede som
inviteres inn.  

For noen år siden var jeg med på et sabbatsmåltid hos
noen kristne jøder. Da jeg stilte den gamle faren et ganske trivielt spørsmål,
så han meg dypt i øynene og sa: ”Min venn, på sabbaten skal vi tale med
hverandre om Gud!” Og så begynte han å fortelle om hvordan Gud hadde ledet ham,
om gudsberøringen i hans liv.

Jesu invitasjon til hvile er en invitasjon
til fellesskap med ham. Det er en invitasjon til berøring, til glede i et større
fellesskap og over hans nærvær i våre liv og i det skaperverk som er hans. Det
er også en invitasjon til måltid. 

Ikke noe sted blir mysteriet og
berøringen så tydelig som i nattverden. Gjennom brødet og vinen gir Jesus oss
sin kropp og sitt blod, det sonoffer han brakte for oss på korset. Her brytes og
sprenges moralismens univers i alle religioner og filosofier, den tvangstrøye
som holder oss fanget i vårt strev og våre ugjerninger.

I nattverden lar
Jesus oss hvile i tilgivelsens frie rom. Nattverden er forsoningens måltid. Det
er også et takkemåltid. Når vi i dag feirer nattverd, har Paulus allerede satt
ord på takken for oss: ”Intet skal skille oss fra Guds kjærlighet i Jesus
Kristus – verken nød eller angst, forfølgelse eller fare, verken død eller
liv.”

I denne takken ligger det også et oppbrudd. Da Jesus hadde feiret
takkemåltidet med sine venner, sa han til dem: ”Stå opp, og la oss gå!”
Nattverden sender oss ut i livet med takk til himmelens og jordens Herre og med
ansvar for Guds skaperverk – for medmennesker og miljø rundt oss.


Visjonen av Jesus gir oss et større rom for talen om Gud, og vi settes
på nye spor i vår vitebegjærlighet. Vi kjenner også sukket i det skaperverk som
lider, og vi tar dette sukk og vår lengsel med når vi synger: ”Himmelen
forkynner Guds herlighet, hvelvingen forteller om hans henders verk.”


Går det an å vite noe om Gud, spurte skoleeleven. Fortsatt vil
spørsmålet beskjeftige teologer og filosofer, og det opptar oss som strever med
våre liv. Vi strekker vår erkjennelse så langt vi kan, men stadig er det en
grense for vår viten i møte med livets grenser.

I dag feirer vi
Menighetsfakultets 100 år. Gjennom disse år har denne akademiske institusjonen
gitt vår kirke de fleste prester, men også andre kirkelige medarbeidere og
lærere. Da jeg var ung student ved fakultetet, holdt en av de lærde professorene
en andakt som gjorde inntrykk på oss.

Professoren begynte med å lese
Jesu ord om at Gud har skjult mysteriet ”for vise og forstandige, men åpenbart
det for umyndige små.” Så sa han enkelt noe som dette: Når vi har lest alle
bøkene, er ikke det den visdom som bærer gjennom liv og død. Det er den
enkle tro som skapes i relasjonen til ham som sier: ”Kom til meg alle dere som
strever, og jeg vil gi dere hvile.”

I personen Jesus Kristus har Gud vist
oss hvem Gud er. Jesus er gudsåpenbareren. I dag stiger han frem for oss gjennom
evangelienes fortellinger, han kommer til oss gjennom nattverdens brød og vin og
gjennom mennesker. I dette møte blir gudsåpenbaring til gudsberøring i våre liv,
også i dag.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd
Som var, er
og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.