Matt 16, 13-21
13 Da Jesus kom til distriktet rundt Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» 14 De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia, og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» 15 «Og dere,» spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» 16 Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» 17 Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. 18 Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. 19 Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» 20 Så påla han disiplene ikke å si til noen at han var Messias. 21 Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp.
Kjære menighet!
I dag feirer vi Jar kirkes 50-års jubileum. Vi fylles av glede over en vakker kirke og takknemlighet for en levende og aktiv menighet, og vi sier til hverandre: Gratulerer med dagen! Men i dag kommer vi også med sterke inntrykk fra jordskjelvene og tsunamien som har rammet Japan med voldsomme ødeleggelser og tap av menneskers liv. Når vi samles i Guds hus og for Guds åsyn, er det rom for både glede og sorg, for klage og lovsang.
Midt i skjæringspunktet mellom gleden og klagen møtes vi denne formiddagen av en samtale mellom Jesus og Peter. Når vi her feirer kirkejubileum og samtidig har ødeleggelseskreftene i Japan i bevisstheten, kan vi ikke annet enn bli slått av Jesu ord til Peter: "Du er Peter - klippen, og på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den."
Men det er ikke der det begynner, og det er ikke der det ender i fortellingen om Jesus og Peter, heller ikke i fortellingen om oss, vår kirke og Jesus. Det begynner med det enkle spørsmål: Hvem sier folk at Menneskesønnen er? Hvem sier vi at Jesus er?
Det er ikke alltid like lett å svare når noen spør oss hvem vi er? Det fortelles at den danske forfatter H.C. Andersen én gang fikk det spørsmålet og skal ha svart: "Dersom jeg blir bedt om å beskrive noen andre, har jeg umiddelbart et svar for hånden. Men dersom jeg blir bedt om å beskrive meg selv, blir jeg forvirret." Kanskje noen av oss også har det slik? Kanskje Peter hadde det slik? Men med sitt utsagn om Jesus får Peter se seg selv i nytt lys, slik vi også i møtet med Jesus får se oss selv og vår menighet i Guds lys.
Allerede på Jesu tid og i hans omgivelser ble det diskutert hvem den merkelig Mannen fra Nasaret var. Noen sa at han var en profet, og vi hører et ekko av det når muslimer i dag understreker sin respekt for Jesus som profet. Men når Jesus spør disiplene og Peter svarer, er det et større bilde som tegnes. De hadde opplevd Jesus i møte med syke og lidende, de hadde hørt ham tale til folket og lyttet til hans undervisning om Guds rike. Med Jesu vandringer og hans nærvær blant dem hadde de erfart at noe nytt var på gang, og Peter utbryter: "Du er Messias, den levende Guds Sønn!"
Det spennende i denne samtalen, er at Jesus så ikke svarer med å si mer om seg selv, det kommer litt senere. Jesus svarer umiddelbart ved å si noe om Peter til Peter: "Du er klippen som jeg vil bygge min kirke på!" Hva var det ved Peter som gjorde at Jesus kunne gi ham en slik identitet og et slikt oppdrag? Neppe en fullkommen personlighet.
Peter var stolt og ivrig, men også preget av overmot, og han hadde sine nederlag. Når Jesus senere begynner å tale om at han må lide og dø, tar Peter til motmæle og blir irettesatt av Jesus. Vi husker også hvordan Peter - natten før Jesus ble ført til korset, - fornektet sin venn og mester tre ganger. Men her taler Peter sant om Jesus: "Du er den levende Guds Sønn!" og det er på denne bekjennelse og klippe Jesus vil bygge sin kirke. Det er derfor også Jesus etter sin død og oppstandelse på nytt samtaler med Peter og tre ganger spør ham: "Peter, elsker du meg?"
Kjære Jar menighet! I 1959, to år før vigslingen av kirken, ble grunnsteinen lagt ned av biskop Smemo. Grunnsteinsskrinet inneholdt Den hellige skrift, opplysninger om bygget som skulle reises og om menighet og lokalsamfunn den gang. Den egentlige grunnstein i kirken er Jesus Kristus selv, og kirken og menigheten bygges stadig og på nytt på denne bekjennelsen til ham: "Du er Messias, den levende Guds Sønn!" Kirkens fundament er altså ikke fullkomne mennesker, men Jesus Kristus - han som i går og i dag, ja til evig tid er den samme. Og kirken er et fellesskap av feilende og ufullkomne mennesker som søker sammen i sin bekjennelse av Jesus Kristus og får leve sine liv i tilhørighet til ham.
Derfor har Peter også et ord til oss når vi feirer vårt kirkejubileum. Han skriver i ett av sine brev og oppmuntrer oss: "Kom til ham, den levende stein, som ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud, og bli selv levende steiner som bygges opp til et åndelig hus... Dere er et hellig folk som Gud har vunnet, for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys."
Om Jesus er Messias, den levende Guds Sønn, og vi får tilhøre ham, hva sier det så om oss og vår identitet? Peter taler om levende steiner, om et hellig folk som er kalt fra mørket inn i Guds underfulle lys. Jesus taler ofte om barna og at vi i fellesskap med ham får være Guds barn. Jeg vet ikke om de hadde en baktanke de som i sin tid valgte Jordbærhaugen som tomt for Jar kirke. En gang myldret det av barn her på Jordbærhaugen i jakt på markjordbær. De myldrer og gleder seg fortsatt når de samles til familiegudstjeneste, glad sang og lek her i kirken. Slik også voksne skal få glede seg og overveldes i bekjennelsen av Jesu navn i møte med Guds godhet og det barnekår han gir oss - i sitt underfulle lys.
Glede er derfor grunntonen i kirkens liv, det er grunnklangen i våre hverdager og liv som kristne. Det er den gleden som har sin grunn i Jesu seier over dødskreftene, og som gir oss en ny tillit i livet, ikke minst når farene omgir oss: Herren er min hyrde! I dette jubileumsåret har Jar menighet gjort denne salmen og dette bibelske tema til gjennomgangstonen. Men det er ikke et tema og en salme som er ukjent med dødskreftene rundt oss og i oss: "Om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for vondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg."
Samtalen mellom Jesus og Peter fant sted idet Jesus vendte blikket mot Jerusalem og begynte vandringen mot korset, slik vår jubileumsfeiring finner sted i fastetiden og vi har blikket vendt mot påsken. I denne samtalen er det et paradoks som Peter aldri blir ferdig med, og som vi heller aldri blir ferdige med. Jesus taler om sin kirke at "dødsrikets porter ikke skal få makt over den". Men så fortsetter han og sier at han selv skal lide mye, bli slått i hjel og bli reist opp på den tredje dag. Det er denne Jesus som viser oss hvem den Gud er som vil ta bolig i våre liv: med sin vandring til korset og i oppstandelsens lys. Nå kaller han oss til å følge ham og bygge Guds kirke på jord: i den korsfestede Kristi fotspor og under håpets høye himmel. Og når han sier: Følg meg, stå opp og la oss gå, da skal også vi i møte med livets mørke sider og dødskreftene i oss og rundt oss få si: "Herren er min hyrde!"
Kjære menighet! Å være kirke, det er å bekjenne at Jesus er Guds levende Sønn, det er å sette sin lit og sitt håp til den kjærlighet som er sterkere enn døden. Det er denne bekjennelse og denne kjærlighet Sigurd Winges alterbilde minner oss om: den tornekronte seierherren. Å være kirke og leve som en kristen, det er å ha blikket festet på dette ansikt og la det prege oss i våre hverdager og liv - i ord og gjerning og i vår omgang med hverandre her i vårt lokalsamfunn.
Midt i vår jubileumsglede er det derfor også rom for vårt nødrop for befolkningen i Japan. Om bildene derifra fester seg på netthinnen, har vi vanskelig for å fatte nøden og ødeleggelsene. I de voldsomme naturkreftene hører vi skapelsens sukk etter forløsning, og vi må be: Herre, miskunne deg over dem og over den jord som er din. Ja, vi må løfte blikket mot hans ansikt som selv gikk gjennom død til oppstandelse, og som én dag skal gjøre alle ting nye.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.