Kjære menighet! Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus!
Kjære venner i Hasle menighet!
Gratulerer med dagen! Gratulerer med de 50 år for Hasle kirke! I dag gleder vi oss over den flotte kirken som ble reist her på Haslevangen i 1960, og vi takker Gud for dette lokalsamfunn i Oslo by og menighetens liv her i disse femti årene.
For noen uker siden hadde jeg en herlig spasertur i området rundt denne kirken. Høstsolen skinte, og jeg vandret blant husene i Lille Tøyen hageby, over Haslevangen og forbi Keyserløkka og opp mot Økern. I Festskriftet til Hasle kirkes 40-års-jubileum er det et eget avsnitt om hovedveiene på Hasle før kirken ble bygd - om Grenseveien og Frydenbergveien, Økernveien og Hasleveien. Den gang var det ikke mange som hadde bil, og det var lang vei til Østre Aker kirke. Men så ble altså denne flotte arbeidskirken bygd, og i femti år har den vært samlingssted for mange i dette nærmiljø, og menighetens liv er vevd sammen med lokalsamfunnet her på Hasle.
I dag forteller Guds Ord oss om en annerledes vei i våre liv og lokalsamfunn. Profeten Jesaja kaller den både "kongsvei" og "Den hellige vei". Jeg kaller den "håpsveien". Det er ikke en vei som er merket av på våre bykart, men er veien vi går når vi kommer til fellesskap i Guds hus, og vi går den når vi forlater kirken og går ut i hverdagens liv og virke. Vi reiser oss og lytter til Guds Ord slik det står skrevet hos profeten Jesaja i det 35. kapitel.
"Ørken og villmark skal glede seg, ødemarken skal juble og blomstre. 2 Den skal blomstre rikt som liljen og juble, ja rope av fryd. Libanons herlighet får den i gave, Karmels og Sarons prakt. Folket skal få se Herrens herlighet, stråleglansen fra vår Gud.
3 Styrk de slappe hender, gi kraft til de vaklende knær! 4 Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, vær ikke redde! Se, der er deres Gud. Nå kommer han for å straffe, Gud vil gjøre gjengjeld. Han kommer selv og frelser dere.
5 Da skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp. 6 Da skal den lamme springe som hjorten, og den stumme skal juble med sin tunge. For i ørkenen bryter kilder fram, bekker på de tørre stepper. 7 Den glødende sand blir til sivgrodd sjø, det tørstende land til vannrike kilder. Sjakalenes mark blir en hvileplass, hvor gresset gror mellom rør og siv.
8 Og der skal det være en kongsvei, Den hellige vei skal den kalles. Ingen uren skal ferdes på den, den skal være en pilegrimsvei for Guds folk; selv ikke dårer skal gå seg vill. 9 Der skal ingen løver ferdes og ingen rovdyr sette sin fot; de skal ikke finnes mer.
Men de som er utfridd, skal vandre der, 10 de som Herren har løst ut, vender nå tilbake. De kommer til Sion med jubel, med evig glede om sin panne. Fryd og glede skal møte dem, sorg og sukk må rømme." - Slik lyder Guds Ord, Guds navn være lovet!
Kjære menighet!
Kirkehuset er et sted i vårt lokalsamfunn, som regel et monumentalbygg i vårt nærmiljø. Menigheten er samtidig et fellesskap av levende mennesker som er underveis med sine liv, med tro og tvil, med sorger og gleder. "Vi er et folk på vandring," synger vi av og til, og vi har en vei å gå - med våre liv og vårt fellesskap. I dag tegner Jesaja et bilde for oss av denne veien: Den hellige veien, en håpets vei for våre liv og for denne menighet.
For noen år siden skrev Erik Bye en pilegrimssang for vårt århundre. Han skrev om våre lengsler og om drømmen om et fjernt og hellig sted bakom svarte berg og svidde sletter, et sted der hjertet kan få visdom og hver sjel kan finne fred. Han skrev: "Vi skaptes til å søke, vi fødtes til å gå, mot mål som vi kan ane, men aldri helt forstå, og stien må vi alle gå alene." På min vei og vandring kjenner jeg meg igjen i lengselen og drømmen i Erik Byes sang. Men må vi gå veien eller stien alene? Finnes det ingen som vil gå den sammen med oss?
Profeten Jesaja taler og skriver til et folk som befinner seg i historiens mørke. Jerusalem ligger i ruiner og mange er ført i landflyktighet. De hadde fått kjenne lidelsen på egen kropp, og nå er de fylt av lengsel. De drømmer om å vende hjem. Det er i denne situasjonen Jesaja sier til dem: "Styrk de slappe hender, gi kraft til de vaklende knær! Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, vær ikke redde! Se, der er deres Gud... Han kommer selv og frelser dere."
Men Jesaja taler ikke bare om hjemkomstgleden. Han taler til dem om oppbrudd, om å bryte opp og begynne vandringen hjemover. Han sier: "Frykt ikke! Gud er allerede midt i sitt folk. Han kommer og er her for å frelse oss!" Og så beskriver han veien som ligger foran dem - Den hellige veien, håpets vei der Gud selv vil gå med dem. Det er et rufsete og slitent folk som bryter opp, men om veien både er lang og slitsom gjennom ødemarken, vandrer de i glede, for de skal hjem.
Det er også denne gleden Jesaja vil dele med oss i dag i vår feiring av Hasle kirkes 50 år, og som vi skal få dele med profeten. Hit til Guds hus har mange funnet veien gjennom disse femti år, og det er blitt et hjem for oss - et tegn på at Gud har tatt bolig i våre liv og fellesskap, og at Gud er her for å frelse oss. Her har vi fått høre det ord fra Gud som er ett av de hyppigste vi møter i Bibelen: "Frykt ikke! Vær ikke redde! Jeg er med dere!" Men her har vi også stadig og på nytt brutt opp for å fortsette vår vandring ut i våre hverdager, og samtidig underveis med våre liv til et større hjem - "mot mål som vi kan ane, men aldri helt forstå".
Noen hundre år etter Jesaja står Jesus frem midt i det jødiske folk, og Johannes døperen peker på ham og sier: "Se der Guds Lam som bærer verdens synd," og evangelisten Johannes sier: "Vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet". Nå hadde Guds nærvær i denne verden fått ansikt og kropp, og Guds frelsende nærvær hos oss fikk et navn: Jesus, på hebraisk Yeshua - det betyr: Gud vil frelse. Det er også i Jesu navn gudstjenester og samlinger er holdt her i Hasle kirke i 50 år. Det er hans legeme og blod vi har mottatt og mottar i nattverdens måltid i denne kirken, som næring til vår videre vandring - med en Gud som går med oss på vår vandring i Jesu fotspor.
Men Johannes Døperen var et menneske som deg og meg, et menneske med tro og tvil. Vi hørte om det i det som tidligere i gudstjenesten ble lest fra Matteusevangeliet. Johannes hadde ryddet vei for Jesus og pekt på ham som frelseren som skulle komme. Nå sitter han i fengsel og grubler, og han sender noen venner til Jesus, og de spør: "Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?" Kanskje er det også noen blant oss som lever med tvil og grubler over dette: Er det virkelig slik at Jesus er verdens frelser?
Jesus gir Johannes svar, og han svarer oss. Det er et overraskende svar, for han sier ikke så mye om seg selv, men peker på det som nå skjer rundt ham: "Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige." Jesus peker på tegn som viser at himlenes rike er kommet nær der han går frem, og han henter frem bildene fra Jesajas beskrivelse av Den hellige veien, håpets vei - der urolige hjerter finner hvile, vaklende knær får styrke, blinde og lamme får håp og ny vandring, og evangeliet forkynnes for fattige.
For en tid tilbake fikk jeg oppleve en afro-amerikaners frodige vitnesbyrd. Hans furete ansikt og rustne stemme bar preg av et hardt liv. Men det var et betagende vitnesbyrd han avla, i en rappende stil. Han sa:
Min Herre er miskunn og nåde, han er synderes venn. Han helbreder blinde og lamme, oppsøker fattige og fortapte. Hans navn er Jesus. Kjenner du ham? Min Herre ble sveket av Judas og dømt av de mektige. Men korset og graven kunne ikke holde ham. Hans navn er Jesus. Kjenner du ham? Min Herre er livets fyrste, han seiret over døden. Han er ærens konge, og én dag skal han gjøre jorden ny. Hans navn er Jesus. Kjenner du ham?
Det er denne Jesus, det er dette Guds nærvær og hans frelseshandling i våre liv vi skal få kjenne her i Hasle kirke og på vår vandring. Det er denne Jesus som vi følge oss på vår vandring i våre hverdager - på en hellig vei, på håpets vei. Og denne vandring har et dobbelt perspektiv. Vi skal få vandre med håp. Én dag skal vi komme og for evig være hjemme hos Gud, den dag da Jesus Kristus gjør jorden ny. Da skal Gud skal tørke bort hver tåre fra gråtende øyne, da skal sorg og sukk vike, og vi få del i evig glede.
Men vår vandring skjer like fullt her og nå. Og her og nå er vandringen på Den hellige veien, kongsveien, en vandring i den korsfestedes fotspor. Vi vandrer sammen med ham som var synderes venn, som åpnet fellesskapet for utstøtte og forkynte evangeliet for fattige, og som satte barna i sentrum. Når vi derfor synger "Vi er et folk på vandring", handler det om et åpent og forsonet fellesskap også når omgivelsene og samfunnet rundt oss er i endring. Nettopp denne vandring her og nå skal være håpets vei for mennesker i dette lokalsamfunn. I denne bevissthet løfter vi vårt blikk for vandringen videre når vi feirer Hasle kirkes 50-år, takker Gud for det som ligger bak oss, og ber for den vandring som venter oss i nye år!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var, er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen