1 Mos 9, 8-17
8 Så sa Gud til Noah og sønnene hans: 9 «Nå vil jeg opprette en pakt med dere og etterkommerne deres 10 og med hver levende skapning hos dere, både fugler og fe og alle ville dyr som er hos dere, alle som gikk ut av arken, alle dyr på jorden. 11 Jeg oppretter min pakt med dere: Aldri mer skal alt som lever, bli utryddet av storflommens vann; aldri mer skal det komme en flom som legger jorden øde.» 12 Og Gud sa: «Dette er tegnet på pakten jeg oppretter mellom meg og dere og hver levende skapning som er hos dere, for de kommende ætter i alle tider: 13 Jeg setter min bue i skyene; og den skal være et tegn på pakten mellom meg og jorden. 14 Når jeg samler skyer over jorden, og buen blir synlig i skyene, 15 da vil jeg komme i hu den pakt som er mellom meg og dere og hver levende skapning. Aldri mer skal vannet bli til en storflom som ødelegger alt liv. 16 Buen skal komme i skyene; jeg skal se den og minnes den pakten som alltid skal bestå mellom Gud og hver levende skapning, alt som lever på jorden.» 17 Gud sa til Noah: «Dette er tegnet på den pakten jeg oppretter mellom meg og alt liv som finnes på jorden.»
Kjære menighet!
I dag er vi igjen samlet i Sagene kirke, vi gleder vi oss over å være tilbake og sier til hverandre "Gratulerer med dagen og gjenåpningen." Det er fem lange og vanskelige år som ligger bak oss, både for menigheten og i arbeidet med å restaurere kirken. I dag tar vi igjen i bruk Sagene kirke i tro og håp for menigheten og lokalsamfunnet på Sagene og Bjølsen.
Det er også tro og håp som lyser ut av fortellingen om Noa. "I tro bygget Noa en ark, da han var blitt varslet om det som ikke var synlig," hørte vi det ble lest fra Hebreerbrevet, og vi husker Noas familie og dyrene som ble berget gjennom vannflommen. Da husker dere også duen som kom med et friskt olivenblad i nebbet, og som er blitt symbol for fred og fredsengasjement. Og regnbuen som Noa fikk se, er håpets symbol for alt som lever på jorden, for Guds gode vilje for alt liv han har skapt og skaper.
I boken En tid for alt beskriver forfatter Karl Ove Knausgård et dalføre på Vestlandet der det en dag begynner å regne. Det regner og regner og vannet stiger, og en mann får ideen å bygge en båt, ikke ulikt historien om Noah. Men Knausgårds beretning er altså plassert i en norsk fjellbygd på 1800-tallet og får frem et viktig poeng i Noa-fortellingen. Vi lever fremdeles med kaoskrefter rundt oss, og de rammer uten at vi er forberedt. Det skjedde i Pakistan i sommer, der en flom tok mange liv og satte millioner av mennesker på flukt. Hvem husker ikke jordskjelvet på Haiti ved årets begynnelse, og de siste dagene har vi fulgt det som skjer i Ungarn der diker for aluminiumsavfall har brutt sammen og giftig slam ødelegger hus og hjem og tar livet i elvene. I vårt eget land vet vi også noe om vannmassenes krefter, om flom og rasfare.
Fortellingen om Noa er også en fortelling om vår verden og våre liv, slik alle fortellingene på Bibelens første sider er det - ikke bare om at Gud har skapt verden og alt det gode som omgir oss og vi får del i, men også fortellingene om syndefallet og ondskapens makt som fremdeles rår, om Kain og Abel, og om Noa. Om det ikke i fysisk forstand er vann, kan også vi kjenne at problemene vokser oss over hodet og truer tilværelsen - både i våre personlige liv og når et klima i ubalanse truer skaperverket rundt oss. Det er da vi skal få rette blikket mot himmelen, se og minnes regnbuen, Guds pakt og kjærlighet til alt som lever.
Men det er en viktig forskjell på fortellingen om Noa og våre fortellinger. Storflommen som Noa opplevde, var sendt av Gud og forårsaket av hans vrede over menneskenes ondskap. Men det skjer noe etter denne storflommen, både med Gud og Noa. Gud ser alt liv som er ødelagt, og nå vendes hans vrede til kjærlighetens lidenskap for både mennesker og dyr. Aldri mer skal noen kunne si at flom eller naturkatastrofer, pest eller sykdom er Guds straff over mennesker eller folkeslag. Om ondskap, kaoskrefter og dødens makt fremdeles er en del av vår virkelighet, er Gud livets Gud med kjærlighetens lidenskap for alt det skapte. Og Noa og vi får regnbuen som tegn på Guds pakt med jorden, et håp og et glimt av at Gud har tegnet oss i sin hånd og kjenner hver og en av oss, hva som enn skjer.
Det er her Knausgård skiller lag med fortellingen om Noa og kristen tro. Han kan ikke se noen guddommelig kraft som kan bære oss. Fortellingen om Kain og Abel kan han følge - like inn i sitt eget liv, den blir fortellingen om ham og hans bror og hans far. Men Noahs håp og vår tillit til Gud blir for usannsynlig, for fremmed. Speilet går i stykker, og han verken kan eller vil se sitt eget liv i den større bibelske fortelling.
Men det er nettopp i denne fortelling og dens fortsettelse vi møter Guds velde og større kjærlighet. Han har ikke bare gitt oss regnbuen på himmelen som tegn på sin pakt med alt han har skapt. Gud har kommet nær og plantet korset inn i våre liv som tegn på den kjærlighet som er sterkere enn døden og vil bære oss. Det er Jesu kors, han som tok bolig i vår lidelse og med sin oppstandelse seiret over dødskreftene i oss og rundt oss. Regnbuen på himmelen og korset på jorden er Guds "Ja!" til våre liv og alt han har skapt, og vi skal få si med Paulus: "Verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre."
Det er ikke alltid lett å tro eller å forstå. Hver gang vi rammes av en katastrofe, kommer det frem i oss: erkjennelsen av hvor små vi er, hvor avhengige vi er av hverandre og av Gud. Det kan være en flom eller et jordskjelv. Det kan være en menneskelig katastrofe, slik vi ble vitne til i vår egen by på Mortensrud for snart tre uker siden, og det er vanskelig å forestille seg undergangstankene som drev frem et slikt trippeldrap. Men så opplever vi igjen og igjen at lokalsamfunn søker til kirken, at de søker sammen, tenner lys og ber. Ordene kan være famlende, men også tårer og lys taler sitt språk. I Mortensrud ble dørene holdt åpne for alle som søkte sammen, søkte trøst og søkte Gud, enten de var muslimer eller kristne, agnostikere eller buddhister.
Derfor står kirkebyggene i våre lokalsamfunn, også Sagene kirke. Når vi taler om kirkerommet, sier vi ofte kirkeskipet. Det er Noas ark midt iblant oss, med regnbuen over kirkerommets buer, og med korsets merke som skipsmast: En ark eller et skip som står klart til å fylles av mennesker som trenger å bæres gjennom liv og død av en større kjærlighet og kraft. Min bønn til Gud er at dere får oppleve det slik også her i Sagene.
Men vi vet av erfaring at heller ikke kirkebygg eller menigheter er unndratt ødeleggende slitasje og krefter som bryter ned, enten det er vann som strømmer over taket og inn gjennom sprekkene, eller strid som kaster skygger over menighetens fellesskap. Når vi i dag gjenåpner Sagene kirke, tar vi med oss inn i dette rom den tro og det håp som også gravkapellet på kirkegården vitner om: tilliten til Jesu kors som forsoningens gave til oss og våre fellesskap, og som Guds ja til at livet blir nytt i oppstandelsens lys.
Derfor er også gjenåpningen av Sagene kirke gledens og festens dag for menighet og lokalsamfunn slik Noah og familien og dyrene steg ut av arken. Tenk dere hvilken folkefest og hvilken dyrefest! Og over det hele regnbuen som et tegn på Guds pakt med oss mennesker og hver levende skapning. Ikke fordi det er slutt på katastrofer, eller at vannet slutter å flomme eller jorden å skjelve. Men fordi vi vet at det vil komme nye skjelv i våre liv, holder vi fast ved løftet Gud har gitt oss med regnbuen på himmelen og korset plantet inn i våre liv på jorden. Slik skal kirkehuset være et sted der vi får søke sammen, et sted å søke trøst og finne nytt håp, et sted å klage og et sted å synge.
I dag har Sagene fått sin ark tilbake, for alle som bor her, for barn og voksne, for ranke og krumbøyde, for de som får det til og for de som kjenner at vannet stiger. I dag ber jeg om at Gud må gi dere tro, fylle dere med håp og glede, gi dere tilhørighet og tålmod. Intet skal skille dere fra Kristi kjærlighet. Må hans kjærlighet også gi oss kjærlighet til hverandre, til fremmede, sterke og vergeløse, til miljø og omgivelser og alt Gud har skapt, slik at takken løfter seg mot himmelen i Sagene kirkes skip.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet! Amen.