Johannesevangeliet 6, 1-15
Senere dro Jesus over til den andre siden av Galileasjøen, som også kalles Tiberiassjøen. 2 En stor folkemengde fulgte etter ham, fordi de så tegnene han gjorde da han helbredet de syke. 3 Jesus gikk opp i fjellet, og der satte han seg sammen med disiplene sine. 4 Påsken, jødenes høytid, var nær. 5 Jesus løftet blikket og så at en stor folkemengde kom til ham. Han sa da til Filip: «Hvor skal vi kjøpe brød så alle disse kan få noe å spise?» 6 Dette sa han for å prøve ham, for han visste selv hva han ville gjøre. 7 Filip svarte: «Brød for to hundre denarer er ikke nok til at hver av dem kan få et lite stykke.» 8 En annen av disiplene, Andreas, bror til Simon Peter, sa da til ham: 9 «Det er et barn her som har fem byggbrød og to fisker. Men hva er det til så mange?» 10 Da sa Jesus: «La folket sette seg.» Det var mye gress på stedet, og de satte seg ned. De var omkring fem tusen menn. 11 Da tok Jesus brødene, ba takkebønnen og delte ut til dem som satt der. På samme måte delte han ut av fiskene, så mye de ville ha. 12 Da de var blitt mette, sa han til disiplene: «Samle sammen stykkene som er til overs, slik at ikke noe går til spille.» 13 De gjorde det, og etter måltidet fylte de tolv kurver med stykker som var blitt igjen av de fem byggbrødene. 14 Da folk så det tegnet Jesus hadde gjort, sa de: «Dette er profeten som skal komme til verden!» 15 Jesus forsto at de ville komme og tvinge ham med seg for å gjøre ham til konge. Derfor trakk han seg bort igjen og gikk opp i fjellet, han alene.
Kjære menighet!
I går kveld fyllte Mozarts mektige Requiem Oslo Domkirke, våre ører og våre sinn. Ord og toner som tar oss inn i møtet med døden og dommen, ord og toner som fyller vår vandring med lengsel etter hvile under evighetens synsvinkel, ord og toner med bønn for dem som er gått bort. "Se i nåde til dem, min Gud. Milde Jesus, gi dem evig hvile," sang Københavns Drengekor. I dag har de også hjulpet oss til å løfte blikket, med Edward Elgars toner til salme 48 i Bibelen: Great is the Lord - Stor er Herren, han som fører oss ut over døden.
I dag feirer vi Midtfastesøndag, en dag som fra gammelt har båret navnet Laetare - gled dere! Det er en dag for glede og lovsang på vår vandring gjennom fastetiden. Dagens evangelium lar oss også møte den milde Jesus, men nå midt i menneskers liv. En stor folkemengde fulgte ham ut i ødemarken, og der ute, uten mat og sultne, metter Jesus dem. Fem byggbrød og to fisker blir til mat for mer enn fem tusen.
Et brødunder i ødemarken. Det er nok ganske forskjellig hvordan vi hører denne beretningen, enten vi er Oslo-borgere som har mat nok, eller flyktninger som mangler det basale, enten vi lever med nordisk velstand eller med livstruende sult i Sudan eller på Haiti. Likevel, i denne beretningen møter vi hverandre. Og vi møter den milde Jesus med hans lidenskap for mennesker midt i livet.
Jesus kjenner våre liv og våre behov. Han som mettet fem tusen, er den samme som lærer disiplene og oss å be: "Gi oss i dag vårt daglige brød!" Det er en bønn som ikke bare gjelder meg og mitt, men en bønn for den verden Gud har skapt. "Gi oss i dag vårt daglige brød." Han identifiserer seg også med denne verdens sultende og sier: "Jeg var sulten, og dere gav meg mat." I evangeliet er brødet både en gave og en oppgave. Vi tar imot, men vi skal også dele det. Underet er der, også når vi deler.
Ja, det er slik det begynner i beretningen om Jesus og folkemengden. "Det er et barn her som har fem byggbrød og to fisker," sier Andreas til Jesus. Det er merkelig hva som kan skje når vi begynner å dele med hverandre, og underet skjer når Jesus løfter brødene mot himmelen, ber takkebønnen til Gud som all godhets giver og begynner å dele ut til dem som var der.
Johannes, evangelisten som forteller om det Jesus gjorde, kaller det et tegn. Et tegn er noe som peker ut over seg selv. Det første Jesu tegnhandling i dag handler om, er det store som kan skje når vi gir ham det vi har og begynner å dele med hverandre. Mengden som fulgte Jesus ut i ødemarken, husket det som hadde skjedd i Gudsfolkets historie, at Gud hadde mettet dem med manna fra himmelen. Jesus lar det ikke regne fra himmelen, han begynner ved å la dem dele det de har for hånden - fem byggbrød og to fisker.
Apostlenes gjerninger forteller om et lignende tegn og under i den første kristne menighet. Da Den hellige ånd ble utøst over disiplene og de begynte å tale om Guds gode gjerninger på mange og forskjellige tungemål, tok et nytt fellesskap form. Det fortelles: "De troende hadde alt felles og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. De brøt brødet og spiste sammen med oppriktig glede. De sang og lovpriste Gud." Som kristen kirke er vi kalt til å være et delende fellesskap, et tegn midt i verden på et større fellesskap som deler det Gud gir. Og nå i fastetiden får vi delta i Kirkens Nødhjelps fasteaksjon: Brød for verden.
Men tegnet i det Jesus gjør, peker også videre. Han lar tegnet peke mot seg selv. Når noen i mengden nevner manna-underet i ørkenen, svarer han: "Guds brød er det brød som kommer ned fra himmelen og gir verden liv... Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste."
Slike utsagn er mat for diskusjon, slik Jesu liv og person fortsatt er gjenstand for diskusjon og samtale hos oss. Noen ville gjøre ham til konge for at han skulle befri folket fra romernes åk, og ble skuffet da Jesus trakk seg unna. Andre murret avvisende. Noen ble i hans nærhet og fulgte ham til Jerusalem, der de fikk møte den korsfestede som den oppstandne og levende.
Johannes forteller at underet i ødemarken skjedde med påsken nær forestående. Jesus er underveis til Jerusalem, og kvelden før han vandrer til korset, gir han disiplene brødet og sier: "Dette er mitt legeme som gis for dere." Brødet fra himmelen, livets brød. Han tar også begeret med vin og sier: "Dette er mitt blod som utøses for dere til syndenes forlatelse." Velsignelsens beger, forsoningens gave.
Også vi er på vandring mot påsken. Midtfastesøndag er halvgått løp i fastetiden, et pust i bakken og en rasteplass for vår vandring - ikke bare gjennom fasten, men underveis i våre liv. Her i kirkens rom er vi sammen med ham som i nattverden gir oss seg selv, livets brød og velsignelsens beger. Her er vi sammen med ham som lar oss dele med andre det vi har, som tar det vi gir og lar det bli til liv for verden. Han gir og vi mottar, vi gir og han deler.
I dette ligger også gleden på vår vandring og på denne Midtfastesøndag: Laetare - Gled dere! Med hans nærvær og nådige handling, får vi istemme den bibelske lovsangen slik vi gjerne synger med den nynorske bibeltekst: "Alle vender augo sine til deg, og du gjev dei deira føde i rette tid. Du opnar di milde hand, Gud, og metter alt levande, alt levande med hugnad."
Dette er for oss en glede som utfordrer til handling og til å dele. Det er en glede i forventningens og håpets tegn. Da Jesus sa: "Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste," føyde han også til: "Den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag." Det var også med denne lengsel og dette håp Københavns Drengekor i går avsluttet Mozarts Requiem, med en bønn som vi kan istemme for hverandre og for kjempende mennesker på vandring gjennom livet : "Herre, gi dem evig hvile, og la det evige lys lyse for dem, hos dine hellige i evighet, for du er mild."
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.