Preken ved festgudstjeneste i anledning Nordisk kirkesangfest, Oslo Domkirke 28. mai 2006

Kjære menighet! Nåde være med deg og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus
Kristus!

I dag fylles Oslo Domkirke av nordisk kirkesang. Vi gleder oss
over et større fellesskap som krysser grenser. Sammen løfter vi lovsangen mot
himmelen og følger invitasjonen som pryder sentralpunktet i denne kirkes hvelv:
Gloria in excelsis deo – Ære være Gud i det høyeste!

Hver kirke er
bygget, hver gudstjeneste feires for å gi rom for lovsang. Her møter vi Guds
godhet og nærvær, og lovsang er vårt svar. Lovsang og takk er grunntone i
kristen tro – takk til Gud for det liv han har gitt oss, takk for det han har
gjort og gjør for oss. Lovsangen er samtidig en protest mot alt som er ondt, og
en forpliktelse på den fred Gud vil gi mennesker på jorden. Sammen med englene
som sang over Betlehem, synger vi her himmelens lovsang for jorden: Ære være Gud
i det høyeste og fred på jorden, Guds velbehag blant mennesker.

Hver
kirke, hver gudstjeneste er en invitasjon inn i bønnens stille rom. Vår lovsang
og bønn stiger nedenfra og opp til Gud, fra dypet i våre liv. Evangeliet som ble
lest, gir oss et gløtt inn i et annerledes bønnerom – i Jesu bønn for oss.
Torsdag feiret vi Kristi himmelfart. I dag har vi lyttet til den bønn som den
himmelfarne Kristus ber for mennesker på jorden.

Sist uke kom jeg i prat
med en innvandrer i vår by. Da vi skiltes, sa han: ”Vil du be for meg?” Mange
har også fått høre fra en venn i vanskelige dager: ”Du skal vite at jeg ber for
deg!” Det har gjort godt. Noen bryr seg, og vi kjenner oss båret av et større
fellesskap. Å be for noen i Jesu navn, er å be om at Gud skal bevare og velsigne
dem. Det er å stille seg til disposisjon for Jesus Kristus og den velsignelse
han vil gi dem vi ber for. Hvem er det som ikke trenger at noen ber for
dem?

I dag åpnes himmelen og vi får lytte til Jesu bønn for oss. Vi
kaller den Jesu øversteprestelige bønn. Navnet har sin bakgrunn i det
Hebreerbrevet sier om den himmelfarne: ”Jesus har et prestedømme som ikke tar
slutt, fordi han er og blir til evig tid. Derfor kan han også fullt og helt
frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn
for dem.” (Hebr 7,24f.) Hører du? Jesus ber for deg. Han som sitter ved Faderens
høyre hånd, ber for oss slik han ber for disiplene siste kvelden før han går
veien til korset.

Det er kveld i Jerusalem, og Jesus feirer påskemåltid
med sine disipler. Han vet hva som venter ham, og hva som venter disiplene –
både på veien til korset, og når de skal gå med ham som Den oppstandne. Jesus
kjenner våre liv. ”Bli i min kjærlighet!” sier han og begynner å be for redde
disipler og for motløse og engstelige i vår by. Jesus åpner sitt hjerte for sin
Far i himmelen og lar oss lytte. Han takker for dem som tilhører ham, han ber om
at de må være ett, og at Faderen må bevare dem fra det onde.  

Jesus
begynner med å takke Faderen for dem som hører ham til, og med sin takk gir han
oss verdighet og tillit. Det er glede i hans røst: ”De som du har gitt meg, de
er dine. Alt mitt er ditt, og det som er ditt, er mitt, og min herlighet lyser
gjennom dem.” Midt i denne verden lar Jesus oss tilhøre en som er større, og han
lar sin herlighet lyse gjennom mennesker på jorden. Han gir verdighet og tillit
til dem som hører ham til.

Det er ikke ofte vi selv opplever denne
verdighet, at Jesu herlighet lyser gjennom oss. Vi ser for oss den hellige Frans
av Assisi, den glade trubadur som viet sitt liv til de fattige, eller Moder
Teresa og hennes liv i Calcutta, og tenker: gjennom dem lyste Jesu herlighet.
Men det kan vel være at heller ikke de, like lite som de første disipler,
opplevde seg selv slik. Kanskje de heller så Jesu herlighet i ansiktet til
mennesker de møtte.

Når Jesus selv taler om sin herlighet, står korset i
sentrum. Det er der Jesu herlighet stråler frem. Når mennesker kommer med sine
liv og bøyer kne for Jesu kors, reiser han dem opp og lar sin herlighet lyse
gjennom dem. Ikke i det vellykkede, men der tilgivelsen og tjenesten får rom,
lyser hans herlighet – uansett hva vi måtte føle. Derfor ber Jesus for mennesker
som følger ham i det vanskelige livet. Han vil vi skal kjenne hans glede og den
verdighet han gir til sine: ”Min herlighet lyser gjennom dere!”

Jesus
fortsetter sin bønn. Det ligger håp, forventning og vilje i samtalen med
Faderen. ”Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navn du har gitt meg, så de
kan være ett, slik vi er ett.” Omgitt av sine disipler banker Jesus på Faderens
hjerte. Han ber om at Faderen må bevare oss, og at vi må være ett. Han ber om
enhet i den kristne kirke og blant mennesker på jorden.

Mange arbeider i
dag for et større fellesskap mellom mennesker i vår by, for fred og enhet mellom
jordens folk og nasjoner. Det er i tråd med Guds gode vilje og hans hjerte for
alle som lider i en splittet verden – enten det er i Khartoum eller København,
på Stockholms, Helsinkis eller Oslos gater. Vi kjenner nøden også vi våre egne
liv, i familier og lokalsamfunn, i kirker og menigheter, og vi forstår Jesu
bønn.

Det er en fortelling i Bibelen som er like aktuell som den er
gammel. I Babel ville de bygge et tårn som skulle nå opp til himmelen, og skape
seg et navn som skulle samle folkene på jorden. Men det endte i forferdelse og
splittelse. Jesu bønn om enhet er annerledes. Den går i dybden. På sin vei til
korset ber han om at vi bevares i hans navn, så vi kan være ett. Det er
ydmykhetens vei som gir rom for den andre og ser bort fra egen ære og makt. Det
er tilgivelsens og oppreisningens vei. Det er den vanskelig vei i arbeidet for
enhet mellom kirker og i menigheter, det er kirkens vei i arbeidet for enhet i
en splittet verden. 

Til slutt: Jesu bønn er gjennomsyret av omsorg for
alle som tilhører ham. Han taler om at vi er i verden, og ”verden” er her den
virkelighet som det onde representerer. Jesus er realist. Han kjenner den
ondskap som omgir oss, også den vi kan kjenne i våre egne liv. Jesus sier: ”Jeg
ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det
onde.”

Det ligger en var visshet i denne bønn fra Sønnen til Faderen.
Han som ber slik, gikk selv inn i ondskapens rike for å beseire dens makt over
oss. På vår vandring sammen med ham vil han vi skal vite: Intet skal skille oss
fra Guds kjærlighet – verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken
det som nå er eller det som kommer. Med denne visshet sender han oss inn i
verden og ut i livet for at denne kjærlighet i vår verden – blant oss.

I
noen dager har vi holdt nordisk kirkesangfest. Nå skal hjem, og vi bærer sangen
med oss. Jesu bønn skal også følge oss. Hans bønn og vår lovsang:
- Jesus
takker Faderen for dem som hører ham til og er et gjenskinn av hans herlighet.
Vi svarer med lovsang og takk at vi skal få tilhøre ham.
- Jesus ber om at
vi skal være ett, og vi vil stå sammen i liv og lovsang som krysser grenser og
skiller i kirke og samfunn.
- Jesus ber Faderen om å bevare oss fra det onde,
og vi løfter vår lovsang i takk for hans frelse og kjærligheten som bryter
ondskapens makt.

Han som sitter ved Faderens høyre hånd, er ikke bare i
himmelen. Han er også her og vil vandre sammen med oss ut i livet. Han ber for
oss, han er her for oss, og vi svarer:

Vår lovsang skal møte deg,
Kristus! Her lar du deg finne.
Vi takker og tilber deg! Underets time er
inne.
Det liv som var tapt, har du vunnet og gitt os tilbake,
Du gir oss
deg selv i det måltid du lar oss få smake.
Vi takker og tilber deg! Underets
time er inne.
Vår lovsang skal møte deg, Kristus! Her lar du deg finne.