Preken i festgudstjenesten for Trefoldighet kirkes 150-årsjubileum 27. april 2008

"Men når du ber, skal du gå inn i ditt rom og lukke din dør og be til din Far
som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.


Herrens bønn
Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik
hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik
dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det.
 Slik skal dere da be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La
riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss
i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre
skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det
onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.†"
(Matt. 6,
6-13)


Kjære menighet!
Nåde være med dere og fred
fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus!

I dag feirer vi 150-års-jubileum
for Trefoldighet kirke i Oslo sentrum. Gjennom seks generasjoner har mennesker
søkt til denne kirken i alle slags livssituasjoner. Her har sorgen og klagen
fått rom, her har det vært lovsang og latter og glede. Noen av oss husker
70-årene da unge mennesker jevnlig fylte Trefoldighetskirken til trengsel.
Fortsatt åpner denne menigheten dørene for at byens mennesker kan finne ”et rom
for stillhet og bønn”.

I dag har vi fra Matteusevangeliet hørt Jesu ord
om bønn og den bønnen som har fulgt kristne til alle tider og på alle steder:
Fader Vår! Jesus inviterer oss inn i bønnens verden. Det er ikke et lukket rom
som fjerner oss fra hverdagens liv og fellesskap. Tvert imot, Fader Vår knytter
gudstro og hverdag sammen slik vi lever her og nå.  

Når mennesker har
søkt en virkelighet større enn seg selv, har bønn alltid vært en vei. Bønn
representerer noe av pulsslaget i de fleste religioner. I møte med muslimer,
jøder eller hinduer er det spennende å lytte til hva bønn er og betyr for dem.
Slike samtaler åpner for respekt og forståelse, vi lærer nytt og utfordres. Da
kan vi også dele med dem vår tro og bønnens plass og praksis hos oss.


Bønnens sukk er noe medfødt, sier en filosof, og en fange i Bredtvet
kvinnefengsel sa for en tid tilbake: ”Her i fengslet er det ikke noen som ikke
ber.” Hvem er det som ikke lever med en lengsel etter kontakt med livets og
tilværelse grunn?

Samtidig er det mange som synes dette med bønn er
vanskelig og spør: Hva er bønn? Hvem er Gud? Kan jeg be? Hvordan skal jeg be?
Det var slike spørsmål Jesu disipler bar på da de sa: ”Herre, lær oss å be?” Det
var da Jesus gav dem Fader Vår og talte til dem om bønnens stille rom.


Jeg vet ikke hvordan det er med dere når dere skal gå til ro om kvelden?
For noen av oss begynner da ofte en avspilling av dagens begivenheter som en
film i vår indre bevissthet, og utallige tanker dukker opp - ikke bare etter
dagens hendelser, men også med tanke på dagene som ligger foran. Men da kommer
også ordene fra Fader Vår meg i møte.

Disse ordene åpner et større rom
for våre liv: ”Vår Far, du som er i himmelen.” Det reises en himmel over oss. Og
han som er i himmelen, han er vår Far, og han bor samtidig iblant oss i det
skjulte og ser i det skjulte – i mitt og våre liv. Apostelen Peter sier: ”Kast
all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.” (1 Pet 5,7).  Jesus
sier også at denne Far vet hva vi trenger før vi ber om det. Han hører våre sukk
og trenger ikke mange ord. Vi får kaste bekymringene på ham med en enkel bønn om
daglig brød. Våre daglige behov er ikke for små for Gud. Vi får be om det vi
trenger for å leve. Vi får be om å få leve med tilgivelse i vår hverdag, og at
Gud frelser oss fra det onde.

En enkel bønn, og samtidig så vanskelig.
Ønsker vi tilgivelse, er vi villige til å tilgi oss selv og andre? Ønsker vi å
bli frigjort fra det onde og bli redskaper for den kjærlighet som bryter
ondskapens makt? Fader Vår tegner ikke et glansbilde av livet, og bønnen kan
ofte romme en kamp der det handler om å gi Guds kjærlighet rom i livet – å ta
imot den og la seg forme av den.

For noen år siden fikk jeg selv en
særlig opplevelse av denne kampen gjennom noen dagers stillhet på et
retreat-senter. Stillheten der ble til et radikalt møte med Gud. Jeg måtte på
nytt erkjenne min dype avhengighet av Gud, men og at Gud vil gjennomsyre oss med
sin kjærlighet og uruste oss med den for daglig liv og virke. Dette møtet åpnet
også sansene for naturen og menneskene rundt meg. I stillhet og bønn vil Gud gi
oss en forankring for våre liv og en hvilepuls som skal bære våre dager i glede
og sorg.  

Nylig var jeg med på en storsamling med voksne i Norges KFUK/M
her i Oslo, også med noen fra Afrika og Midt-Østen. Samlingen ble avsluttet ved
at vi reiste oss, tok hverandre i hendene og sammen bad Fader Vår. Den lange
rekken av hender som holdt hverandre, gav uttrykk for et større fellesskap. Vi
ber ikke ”min Far”, men ”vår Far”. Her handler det ikke bare om meg, men om oss
og det større fellesskap vi får tilhøre, ikke bare i denne kirken, men rundt
hele jorden.

Når vi i Jesu navn ber til vår Far i himmelen, gjør bønnen
også noe med oss som ber. ”La navnet ditt helliges, la riket ditt
komme, la viljen din skje på jorden som i himmelen.” Med denne bønn
innlemmes vi i Guds kjærlighet til den verden som er hans. Gud vil la sitt
nærvær og sin vilje få rom iblant oss. Alt han helliger, skal holdes hellig –
liv og verd hos mennesker som er skapt i hans bilde. Guds vilje og vår
villighet.

Dette gir også retning til vår bønn om daglig brød, om
tilgivelse og frelse fra det onde. Da ber vi ikke bare for oss som er samlet i
Trefoldighets kirke, men for mennesker rundt oss i vår by og til jordens ender.
Derfor er Fader Vår også en god bønn å begynne dagen med. Bønnen sender oss ut i
livet med Guds gode vilje til engasjement for fattige og sultne og med
tilgivelsens gave i våre omgivelser.

I store deler av
Trefoldighetskirkens historie har noen av byens fattigste strøk ligget innenfor
denne menighetens grenser. Gjennom flere tiår i forrige århundre hadde
diakonissen Gina Auli sitt daglige virke blant kvinner, barn og slitne i Oslo
sentrum. Med det ukentlige ”Værestedet” gir kirken også i dag rom og fellesskap
for mange som sliter med rus, bostedsløshet og andre problemer. En menighet som
gir ”rom for stillhet og bønn”, sendes alltid ut til engasjert liv i nærmiljø og
samfunn.

Bønn og meditasjon over Guds Ord er noe av hjertet i all
kristen spiritualitet. Når dette hjerte begynner å banke i oss, begynner også
vårt hjerte og vår hverdag å banke for mennesker rundt oss og det større
fellesskap vi får tilhøre. I dag inviterer Jesus oss inn i bønnens rom, og
derifra sender han oss på nytt ut i livet – i tjeneste for det samfunn og den
verden som er hans.

I dag gratulerer jeg Trefoldighet menighet med
kirkens 150-års-jubileum og ønsker dere lykke til – med deres visjon om et
fellesskap der vi er nær Gud og hverandre, nær byen, verden og
skaperverket.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd
som var,
er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.