Nyttårstale til medarbeidere i Oslo bispedømme 7. januar 2007

Kjære venner og medarbeidere!
Et årsskifte er et kolon i tiden. Vi
stopper opp i refleksjon og ser bakover på det som har vært, og fremover til det
som kommer. Dette kolon i tiden rommer samtidig spenning: et ønske om
kontinuitet og en forventning om fornyelse. Den bibelske visdom setter ord på
denne spenning og lar kontinuitet og fornyelse hvile i tilliten til Gud:
”Herrens barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen, stor er din
trofasthet.” (Klag 3,22f.)

Det er i skjæringspunktet mellom det som har
vært, og som kommer, mellom kontinuitet og fornyelse, jeg takker dere for
trofast tjeneste i 2006 og ønsker dere et godt nytt år med nådens fornyende
krefter. Min takk er også en takk for samarbeid og møtepunkter i 2006: ved
fagmøter og prostisamlinger, ved vigsling av medarbeidere, kirkejubileer og
særskilte begivenheter i deres lokalsamfunn. Visitasene har vært høydepunkt: i
Grefsen og Majorstuen, i Tanum og Rødtvedt, i Nordstrand og Røa.  

Jeg
har nå bak meg mitt første hele år i dette bispedømme. Noen impulser fra året
som går, skal gi stoff til refleksjon over det som ligger foran oss. Fornyelsens
spire ligger som regel i det vi har. Og det vi er, bærer i seg kimen til det vi
kan bli.

Da jeg i høst besøkte skoler og institusjoner i Grorud-dalen,
fikk vi gjentatte ganger dette spørsmålet: Hvordan vil kirken være kirke i et
stadig større kulturelt og religiøst mangfold? Lærerne stilte spørsmålet,
bydelslederne var opptatt av det samme. Dette spørsmål er også vår utfordring på
terskelen til 2007: Hvordan være kirke for mennesker i vår samtids kultur og
mangfold?

Det første jeg vil stoppe opp ved og takke dere for, er nærvær
i og engasjement for lokalsamfunnet som menigheten er en del av. Det er mangfold
og variasjon i dette engasjementet – som for eksempel: Rødtvedt menighets
deltakelse i Ammeruddagene; involveringen av bygdelag i menighetens liv i
Heggedal; kontakten med minoritetsspråklige grupper på Homlia og i Søndre
Nordstrand; Torshov menighets engasjement for utsatte bomiljø; Røa menighets
satsing på kulturarbeid i lokalsamfunnet. Det er en glede å oppleve kateketers
og presters samarbeid med skolene, diakoners samspill med bydelene, organistene
som brobyggere til det lokale kulturliv.

Lokalt nærvær og engasjement
står sentralt i en evangelisk kirke. Vi har nettopp feiret jul. Julens gave er
Guds oppbrudd – hans komme til oss. Jesus blir jøde blant jøder, ett med
mennesker der de er i sin kultur. Gud kommer, tar bolig og er nær i våre liv.
Julens gave er også Guds kall til kirken: å bryte opp, ta bolig og være nær
mennesker slik at evangeliet får rom og får prege liv, kultur og
lokalsamfunn.

Men Oslo og Bærum- og Asker-bygdene er i endring.
Mobiliteten er blitt større, familiemønstre endrer seg, yngre familier flytter
hyppigere, og nettverk på tvers av geografi spiller for mange en viktigere rolle
enn nabolaget. I dag opplever vi også en kløft mellom kirken og deler av
befolkningen, noe som gjenspeiler seg i lavere dåpstall og
konfirmasjonsdeltakelse. Hvordan skal vi som kirke bryte opp, ta bolig og være
nær mennesker i denne storby-kultur?

Gjennom ”Gud-i-storby-prosjektet”
forsøker vi å møte denne utfordring. I samarbeid med BI kom en ny studentprest
på plass i Nydalen i året som gikk, og samarbeid med Torshov menighet skal
utvikle det kirkelige nærvær blant folk i nye boligområder i Nydalen. I
samarbeid med større bedrifter fortsetter utviklingen av ”Kirke utenfor det
hellige rom” – med en prestetjeneste som gir samtaletilbud og veiledning for
ansatte i bedriftene. I året som kommer er det ikke minst nærvær og fellesskap
blant storbyens barn og unge som vil stå i fokus, sammen med fornyelse i
folkelig feiring, i tilbedelse og gudstjenesteliv.

Sist sommer ble
Domkirken stengt for omfattende restaureringsarbeider. Denne begrensning har
gitt nye muligheter. Et gatekapell er satt opp på tomten mot Karl Johan, et
bønnens og samtalens sted for mennesker som er underveis. Og i Trefoldighets
kirke utfoldes et dynamisk samarbeid med Domkirken om gudstjeneteliv og diakoni
i sentrum. Ikke minst gudstjenestene for godt voksne søndag kveld trekker fulle
hus og viser at arbeid med gudstjenestens form og innhold gir resultater: Her
møter evangeliet mennesker midt i livet og gir næring til tro og livsutfoldelse.


Noen uker før jul vedtok Kirkelig Fellesråd i Oslo, Oslo Bispedømmeråd
og Oslo biskop å gå i gang med et utviklingsprosjekt som har fått navnet:
”Oslo-prosjektet – nye muligheter med ny struktur.” I likhet med
Asker-prosjektet er målet å utvikle en mer enhetlig ledelsesstruktur og dernest
en organisering som tar hensyn til bydelsenhetene, med hensiktmessig størrelse
på soknene og justering av prosti- og soknegrenser. Målet er samtidig å gi
menighetene mulighet til utvidet samarbeid og spesialisering, og å styrke
kirkens nærværsformer med trosopplæring og kultur, diakoni og arbeid blant barn
og unge.

La meg også nevne to gladmeldinger fra året som gikk med tanke
på det som ligger foran: Oslo kommunes budsjett gav et løft for vedlikehold av
kirkene, inklusive restaurering av Sagene kirke og takmaleriene i Domkirken, i
tillegg til ny kirke på Bøler. Dernest har Bærum kommune vedtatt bygging av
kirke for den store befolkning som etter hvert vil innta Fornebu.

Oslo-
prosjektet, initiativene til fornyelse i Asker og Bærum og arbeidet med
”Gud-i-storby” er dristig satsing. Vi ønsker å være en kirke som lytter til
Herrens kall og oppdrag, og som er underveis og tør være i bevegelse i et
kulturelt og sosialt mangfold, og som samtidig bevarer troens enhet i Kristus
Jesus.

Det kulturelle mangfold i vårt bispedømme omfatter også et stort
antall minoritetsspråklige grupper. I løpet av året som er gått, er jeg blitt
overrasket og oppmuntret i møte med mange av de 40-50 minoritetsspråklige
kristne menigheter i vårt bispedømme. Noen er menigheter som våre menigheter
samarbeider med: en internasjonal menighet i Gamlebyen kirke, en
etiopisk-luthersk menighet i Nordberg, en tamilsk baptist-menighet i Fossum, en
russisk-ortodoks menighet i gravkapellet på Vår Frelsers gravlund.

Jeg
nevner disse menighetene, fordi de utgjør et vesentlig element i det kirkelige
nærvær i storbyens mangfold. Vi kan ikke tenke vårt kirkelige nærvær uten å
tenke dem med. Sist år ble Norges Kristne Råd og Norges Frikirkeråd fusjonert
til Nye Norges Kristne Råd. Fra før har vi kirkefellesskap med Den anglikanske
kirke og Metodistkirken, og det er utarbeidet en avtale med Den
evangelisk-lutherske frikirke. Vi står på terskelen til en epoke med sterkere
kristen enhet og økumenisk samarbeid. I årene som kommer, vil vi se denne enhet
og økumenisk samarbeid som en mulighet til å styrke tjenesten med evangeliet og
kirkelig nærvær blant mennesker i vår storby.

Det store antall
minoritetsspråklige grupper aktualiserer også religionssamtalen og møtet med
mennesker av annen tro. Mange steder i Europa tales det i dag om religionens og
gudstroens tilbakekomst i menneskers liv og i det offentlige rom. Det skyldes
ikke minst det nye nærvær av moskeer og muslimer i europeiske byer. Jeg vet at
dette også engasjerer mange av dere: Ikke bare på Grønland og i Groruddalen, på
Grünerløkka og i Søndre Nordstrand. Det er et viktig tema i tiden.

Da
institusjonsprestene var samlet i bispegården i høst, fortalte de om sitt møte
med muslimer – i studentmiljø og fengsler, på sykehus og sykehjem. Jeg ble
fascinert og imponert over deres fortellinger. De viste hvor sammensatt og
variert disse møtene og samtalene er. Fortellingene gjenspeilet respekt og
raushet for den annerledes tro, og samtidig pastoral integritet og tydelighet på
egen kristen tro i møte med den andre.

I høst vedtok vårt kirkemøte en
”Veiledning for menighetene i religionssamtalen”. I ethvert møte mellom
mennesker er gjensidighet viktig. Det gjelder også i møte med mennesker av annen
tro: en vilje til å lytte og lære, og til samtidig å være seg selv og dele egen
tro. Med en slik gjensidighet i møter og samtaler vil vi bidra til å bygge bro
mellom mennesker og styrke fellesskapet i våre lokalsamfunn.  

Ved
inngangen til 2007 vil jeg understreke to utfordringer fra det religiøse
mangfold som omgir oss. Den første er betydningen av den trosopplæringsreform
som er på gang. Nettopp nå er det viktig at vår trosopplæring formidler
substansiell kristen kunnskap til barn og unge, slik at de vet hva de er døpt
til, og kan møte andre trostradisjoner med en trygg kristen identitet. Den andre
utfordring er å utvikle en trygg og frimodig beredskap på å ta imot mennesker
som søker kristen tro og ønsker å bli døpt, og å gi dem hjem i en menighet der
de kan finne seg til rette med sin kulturelle bakgrunn.

Jeg begynte med
å sitere et spørsmål fra lærere og bydelsledere i Grorud-dalen: ”Hvordan vil
kirken være kirke i det mangfold som preger dagens samfunn?” I denne
nyttårstalen har jeg villet blankpusse noen biter i den mosaikken som jeg ser
for meg som et bilde av morgendagens kirke:

-         menigheter som er
rotfestet i den stedegne kultur og lever og arbeider for menneskers liv i deres
lokalsamfunn;
-         en kirke som samtidig tør leve i oppbrudd og
bevegelse og stadig bringer Herrens nærvær i Ord og sakrament inn i nye nettverk
og fellesskap;
-         en kirke som er seg bevisst at den er en del av den
verdensvide kirke og søker enhet og samarbeid med kristne søsken og
søsterkirker;
-         menigheter og medarbeidere som frimodig møter
mennesker av annen tro, lytter, lærer og deler sin tro, og som bygger bro til
beste for fellesskap blant byens mennesker.

På terskelen til 2007
kjenner jeg på at vi er et bispedømme i oppbruddets og fornyelsens tegn. I
endringstider er det viktig at det grunnleggende som bærer organisasjonen, blir
holdt ved like og får fortsette å vokse. Derfor sier jeg dere i dag takk for det
daglige, ordinære arbeid som dere utfører – i lydighet til Herren, og til beste
for menighet og samfunn. Samtidig vil jeg takke dere for at dere vil gå med i
det kjente og ukjente som ligger foran oss.  

Den samme takk går til
bispedømmerådet, dets leder og medlemmer. La meg her særskilt nevne Nora
Edvardsen Mosand. Det var en milepæl for vår kirke at Oslo bispedømmeråd i året
som gikk fikk en representant fra Døvekirken, og hennes nærvær i rådet er et
lite lystegn for en kirke som ønsker å være nær i vårt kulturelle, språklige og
sosiale mangfold. Takken går også til domprosten og prostekollegiet, til
fagforbundene, til fellesrådene og kirkevergene, og sist men ikke minst til
staben ved bispedømmekontoret og stiftsdirektør Jon Egil Rø.

I disse
dager legges siste hånd på et nytt visjonsdokument for Oslo bispedømme. Det vil
også bære preg av kontinuitet og fornyelse. Grunnleggende er dette: Med Jesus
Kristus i sentrum ønsker vi å være en levende, nær og tilgjengelig kirke. Jesus
er den personifiserte nåde og nådens nærvær i våre liv. I spenningen mellom
kontinuitet og fornyelse skal vi få hvile i tilliten til Ham: ”Herrens
barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen. Stor er Herrens
trofasthet.” Godt nytt år!