Nyttårstale til medarbeidere i Oslo bispedømme 6. januar 2008

Kjære medarbeidere!
Første nyttårsdag fikk jeg en nyttårshilsen på mail fra
en venn. I sin hilsen hadde han også med et spørsmål som gav grunn til
ettertanke og refleksjon på årets første dager: Hvordan
kan vi slippe løs de gaver og muligheter som Gud har gitt til vår
kirke?

Når vi får en gave, tar vi imot den og sier takk.  Denne
samlingen i Bispegården kaller vi nyttårsmottakelse. Her er vi, medarbeidere av
alle kategorier i Oslo bispedømme. I dag tar jeg og vi imot dere på nytt og
takker for dere som gaver fra Gud til vårt bispedømme. Dette er en gave
”med hud og hår” til kirken og til mennesker i Oslo by og Asker- og
Bærum-bygdene. På forskjellig vis har dere kjent kallet og gått inn i kirkelig
tjeneste – med de liv og gaver Gud har gitt dere. 

Det første jeg derfor
har på hjertet ved dette nyttår, er å si takk til hver enkelt medarbeider, både
i fellesråds- og bispedømmerådslinjen. Dere er Guds gave til vår kirke gjennom
det dere er, og det dere gjør. Med tilbakeblikk på året som er gått, tenker vi
nok at mye kunne vært annerledes. Det er en del av virkeligheten. Men når
mennesker av kjøtt og blod stiller sine liv til disposisjon for Gud, da blir vi
del av en virkelighet som er større enn oss selv, og vi har god grunn til å si
hverandre takk.

Fra tid til annen blir tallenes tale i offentlig
statistikk brukt til å tegne et dystert bilde av den kirkelige situasjon. Men
går vi bak tallene, oppdager vi ofte en større og bredere virkelighet. Analysene
fra blant annet Kirkeforskning understreker at oppslutningen i vår storby må
sees i forhold til store demografiske og kulturelle endringer. Feiringen av
julehøytiden i våre menigheter, så vel som tallene for dåp og konfirmasjon viser
at folkekirken fortsatt står sterkt i vårt bispedømme.

Visjonen som
bispedømmeråd og biskop har tegnet for vårt bispedømme, er denne: Med Jesus
Kristus som sentrum ønsker vi å være en levende, nær og tilgjengelig kirke.
I dag går takken til Gud og til dere for de mange glimt av liv, nærhet og
tilgjengelighet som vi har opplevd i 2007, og som dere har vært med å
virkeliggjøre:

- I dag ser vi for oss det yrende livet i Østerås kirke
gjennom ukens dager og Oppsal kirke en mandag ettermiddag og kveld, med et
mylder av barn og foreldre, med ungdom i KonfCrew og dream-team. Eller liturgisk
dans og tegnspråkpoesi som formidler Guds Ord i døves menigheter. Dette fikk vi
blant annet oppleve under Kirkemøtet på Øyer, der innslaget viste bredden i
Oslokirken og at døvekirken hører hjemme i vårt fellesskap. I høy grad en
levende kirke.

- Vi ser for oss det frodige mangfoldet på
Youngstorget under Oslo-himmel i september. En nær kirke på byens torg og
gater, en kirke som var synlig, og som vi var stolte over å tilhøre. Eller
medarbeidere i Stovner menighet da de opplevde mord på en eldre kvinne i sitt
nærmiljø – nær mennesker i møtet med liv og død.

- Jeg ser for
meg Kampen kirke med sitt kulturvirke og åpne dører ut mot nærmiljøet. Eller
sykehjemsprester, fengselsprester og studentprester i møte med muslimer der våre
medarbeidere spør: ”Skal vi skaffe en imam?” og får svaret: ”Helst vil vi snakke
med deg eller en annen prest.” En tilgjengelig kirke.

Hvordan
kan vi slippe løs de gaver og muligheter som Gud har gitt til vår kirke? Nå
står et nytt år for døren. Det har vært godt å feire jul. Mange har opplevd Guds
nærhet i julehøytiden. Samtidig er mange slitne etter mange tjenesteoppgaver i
advents- og juletiden. Våre dager preges av at tiden er knapp. Det er så mye vi
skal rekke, så mye vi vil utrette. I dag stopper vi opp. Nyttårsmottakelse – det
betyr også at vi i fellesskap tar imot det nye året. Hvordan tar vi så imot
det nye året – som en gave i tiden til oss som mennesker og til oss som
kirke?

Vi lever våre liv i tiden, ikke bare i rom og geografi – i
by og bygd. Og tid – det betyr ikke bare en bestemt historisk periode, men
handler om livets rytme - også vår livsrytme som medarbeidere i kirken. Bibelsk
tro og tradisjon er like mye opptatt av vårt forhold til tiden som Guds gave til
oss, som den er opptatt av vårt forhold til det fysiske skaperverk som også er
Guds gave.

I Salmenes bok heter det at ”våre tider er i Guds hånd”. Gud
gir oss dagene. I skapelsesberetningen sies det om dagene at det ble kveld og
det ble morgen. Det begynner med kveldens ro og rom for fellesskap, og det
fortsetter med nattens hvile før morgenen kommer og vi går ut til vår gjerning.
Gud møter mennesker i hverdag og høytid, han kaller oss både til hvile og til
arbeid. Derfor begynner vi også året med en forventning til hva Gud vil
gi i dagene som kommer. Ha forventning til hva Gud vil gjøre for deg og
hva han vil gjøre gjennom deg!

Det nye testamente kan tale om
tiden som en gave i dobbelt forstand – både som chronos – livet og de
løpende dagene som vi får av Gud. Men tiden kan også være kairos – når
Gud griper inn med sin frelse og skaper noe nytt. ”Tiden er kommet, Guds rike er
nær,” sa Jesus. Det finnes tider og øyeblikk da Gud kommer nær på en spesiell
måte. Da han berører og skaper noe nytt. Ved terskelen til 2008 vil jeg si: Ha
forventning til tiden som kommer, til hva Gud vil gi og gjøre.


Hvordan kan vi frigjøre de gaver og muligheter som Gud har gitt til
vår kirke? En dimensjon ved dette handler om at vi tar livets rytme og vårt
forhold til tiden på alvor – ikke som tvangstrøye, men som frihetens gave fra
Gud. Tid til hvile sammen med Gud, ikke minst i bønnens rom. Tid til fellesskap
med familie og venner, med mennesker som Gud sender i vår vei. Tid til hellig
markering i hjem, menighet og lokalsamfunn. En tid som gir rom for den lavmælte
samtalen om det som er viktig i livet, om forholdet til Gud, vår neste og det
skaperverk som omgir oss. ”I skyggen av dine vinger, Gud, søker menneskebarna
ly,” sier David og fortsetter: ”For hos deg er livets kilde.”

Kjære
medarbeidere!
På terskelen til et nytt år er dette min bønn at dere får
kjenne fornyelsens krefter i liv og tjeneste gjennom en god balanse mellom
hvile, fellesskap og aktivt virke. Kanskje må vi også av og til si til hverandre
og i våre menigheter: Nå må vi gjøre mindre, slik at Gud får anledning til å
virke mer. Det er ikke vi som driver Guds kirke frem, men vi får gå inn i den
gjerning Gud allerede gjør.  Den Hellige Ånd virker både gjennom oss, iblant oss
og på steder og blant mennesker som er skjult for oss.

I dag har dette
perspektiv på livets rytme og tidsbruken også aktuelle implikasjoner. Jeg tenker
på den miljø- og klimakrise som opptar en hel verden. Vi kan ikke tale om vårt
forhold til Guds skaperverk uten å tale om det andre element vi lever i – tiden.
Én dag i uken skulle også jorden og dyrene få hvile og mulighet til fornyelse -
rekreasjon.

I bibelsk tro handler vårt forhold til tiden og livets rytme
også om skaperverkets mulighet til fornyelse.  Rovdriften på fisken i havet, på
regnskogen og naturens mangfoldige ressurser så vel som CO-2-utslippene er tett
knyttet opp til vår rovdrift på tiden. I denne situasjon har kristen tro ikke
bare et budskap om vern om skaperverket, men vern om tiden – et evangelium som
omslutter både livets rytme og skaperverkets verd og fornyelse. Det er med dette
perspektiv en av de mektigste skapelsessalmene i Det gamle testamente drar oss
med i takken og engasjementet for vern om Guds skaperverk og dets fornyelse:
”Herre, du sender din Ånd, og det skapes liv, du fornyer jordens ansikt.”


Hvordan kan vi virkeliggjøre de gaver og muligheter Gud har gitt til
vår kirke? Når vi sier at vi ønsker å være en kirke som er nær og
tilgjengelig, handler det ikke bare om stedets nærhet og tilgjengelighet. Det
handler også om vårt forhold til tiden – nærhet og tilgjengelighet her og nå.
Derfor kommer også ordet ”levende” før nær og tilgjengelig. En forfatter har
sagt det slik: ”Tiden er selve hjertet i tilværelsen,… den side ved vår
virkelighet der målet ikke er å ha, men å være, ikke å eie, men å gi, ikke å
kontrollere, men å dele.”  Dette gir perspektiv til vår identitet som en
diakonal kirke.

Siste års kirkemøtet gav oss en ny diakoniplan, med
fornyelse i vår diakonale tenkning og tjeneste. ”Diakoni er evangeliet i
handling,” sies det der, ” gjennom konkret nestekjærlighet, inkluderende
fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet.” Men det sies også:
”Diakoni er både å være og å gjøre.” Det innebærer også at vi som diakonal kirke
og medarbeidere utfordres på vårt forhold til tiden. Stopper vi opp i tiden, gir
vi tiden rom i vårt møte med mennesker – slik at vi blir i stand til å lytte til
fortellingene, lytte til sorgen og nøden, lytte til våre omgivelser og ropet fra
de fattige?

Det er når vi stopper opp i tiden, vi kan gi rom for den
andre og blir i stand til å lytte både til deres fortelling og Guds stemme, og
vi utrustes til å handle – til å gå inn i Guds gode gjerning. Det er der og da
Gud vil ta i bruk og forløse de gaver og muligheter han har gitt den enkelte, og
som han har gitt oss som et inkluderende og tjenende fellesskap.


Hvordan kan vi frigjøre de gaver og muligheter som Gud har gitt til
vår kirke?  I året som kommer skal vi arbeide med spørsmål om struktur og
organisering av kirken i Oslo, gjennom Oslo-prosjektet. I disse dager er det
sendt ut til høring et omfattende dokument om prosti- og sokne-grenser med
spørsmål om hva som er gode enheter i den kirkelige organisasjon. Jeg vil be
dere lese det utsendte heftet grundig og ta tid til refleksjon og samtale.


Heftet presenterer tre modeller for en alternativ organisering til den
vi har i dag, og høringsprosessen skal gi oss grunnlag til å komme videre med en
organisering som er god for menighetslivet og tjenesten med evangeliet i vår
storby. Spørsmålene som stilles handler altså om kirkens organisasjon i
storbyen, men engasjementet går dypere – hvordan kan vi frigjøre ikke bare
økonomiske, men menneskelige ressurser i menighetsliv og tjeneste med
evangeliet: i trosopplæring og diakoni, i kulturengasjement og kirkelig nærvær,
i den alminnelige og brede deltakelse i kirkens styre og stell. Ja, nettopp:
Hvordan kan vi virkeliggjøre de gaver og muligheter som Gud har gitt til vår
kirke? 

I året som kommer skal vi også leve videre i vår kirke etter
Kirkemøtets vedtak om ”Vigsling og tilsetting av homofile i partnerskap.”
Kirkemøtets vedtak og bestemmelse er på mange måter en beskrivelse av den
situasjonen vi har hatt i Oslo bispedømme i de senere år. Den har ikke vært
enkel, og det kommer den heller ikke til å være i fortsettelsen – verken i vårt
eller andre bispedømmer. Det er ikke bare en sak som handler om meninger og syn,
men en tematikk som berører menneskers liv og kirkelige identifikasjon.


Ved denne nyttårssamling har jeg behov for å sette ord på to forhold:
Det første er at vi nå sammen skal leve videre med Kirkemøtets vedtak. Det
innebærer at det blir viktig for oss å bidra med ro og samhold i denne situasjon
– både med hensyn til den åpning for tilsetting som er gitt, og med bevisst
erkjennelse av at det er kirkelig legitimt å arbeide ut fra et annerledes og
restriktivt syn.

Mitt andre anliggende er at denne situasjonen ikke skal
ta frimodigheten fra oss, ikke bare i vår samtale og diskusjon om disse
spørsmål, men i vår grunnleggende tjeneste med evangeliet om Jesus Kristus. I
fellesskap og individuelt begynner vi året i bønn til Gud, og vi spør: Hva vil
du, Gud, gjøre for meg og gjennom meg i året som ligger foran? Hvordan kan vi
enkeltvis og i fellesskap slippe løs de gaver og muligheter som Gud har gitt til
vår kirke? 

Jeg kan ikke avslutte denne nyttårstalen uten å rette en
særskilt takk til medarbeidere som jeg har det nærmeste samarbeid med. Denne
takken går til bispedømmerådets medlemmer, til domprosten og prostekollegiet,
til fagforbundene, fellesrådene og kirkevergene. Sist, men ikke minst går takken
til staben her ved bispedømmekontoret, og den går til stiftsdirektør John Egil
Rø, som like før jul ble tilsatt og om noen måneder skal tiltre stillingen som
sokneprest i Ullern. Sammen med dem skal vi alle gå inn i det nye året og søke å
leve ut de gaver og muligheter som Gud gir vår kirke i dette bispedømmet. Og vi
sier:

”Herre, våre tider er i din hånd.”