Minnetale i Auschwitz og Birkenau 4. oktober 2006

I Auschwitz
Vi er i Auschwitz. Mange som ble ført hit, kalte denne
leiren med dens gassovner ”dødsriket”. Vi er samlet på eksersis-plassen der
mange ble slått og lemlestet, hengt eller skutt. I stillhet bøyer vi våre hoder
for den endeløse rekke av kvinner og menn, av barn og gamle som led og fikk sin
grav her.

Vi er norske feltprester, representanter for vår kirke og vårt
forsvar. I vårt følge er en norsk jøde som kom levende fra denne
tilintetgjørelses-leiren.  På dette sted forstummer vår tale, og det vekker de
dypeste spørsmål: Hvordan kunne dette skje? Hvor var Gud i de dager? Hvordan
kunne han tillate denne manifestasjon av ondskap og hat?

I Salme 44 i
Det gamle testamente klager Israel til Gud: ”Våre fottrinn har ikke veket fra
din vei. Likevel har du …skjult oss i det dypeste mørke… For din skyld drepes vi
dagen lang, vi regner som slaktesauer. Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre? ...
Vår sjel er bøyet i støvet, vår kropp ligger trykket til jorden.” (Sal
44,19-27)

I dag hører vi gjenlyden av dette rop fra dem som ble behandlet
verre enn slaktesauer fordi de var jøder og tilhørte Guds paktsfolk. Vi ber
denne bønn sammen med det jødiske folk, og sammen med mennesker som til alle
tider har måttet lide eller lider på grunn av sin identitet og sin kjærlighet
til Gud, sin tro på det gode og det sanne. Med denne bønn banker vi på Guds
hjerte, han som lot sin Sønn bli hengt på et tre og lot han gå inn i lidelsen og
i dødsriket.

I den stillhet som i dag råder i Auschwitz, fornemmer vi
også larmen fra nazistenes dødsindustri og brølende stemmer som ropte
”Judenschwein”. I vårt indre formes et rop som vil ut – en protest mot all
ondskap og ethvert system som tramper på mennesker og tar deres verd og liv. Vi
må også spørre: Hvor var menneskene?

Det tegner et dystert bilde av
menneskeheten at dette hendte i det ”opplyste” Europa. Det var mange som ikke
trodde noe slikt kunne skje. Men det tyske folk og Europa lot det skje. Også
nordmenn ble kollaboratører, tusener på tusener ble passive deltakere, mange
kirker var tause tilskuere. Før det var for sent og ondskapen ble avdekket i all
sin gru.

Det hadde skjedd før, og det kan skje igjen. Det forrige
århundre begynte med det tyrkiske folkemord på armenerne og gikk ut med Bosnia
og Rwanda. Fra Det tredje rikes oppstart i 1933 begynte et helt
samfunnsmaskineri å male og gjorde lovlydige og likegyldige borgere til
ondskapens villige instrumenter. Igjen vekkes vi av en fanges rop, av Arnulf
Øverlands: ”Du må ikke sove!”

Holocaust og Auschwitz er samtidig
enestående. Aldri før var tilintetgjørelse av mennesker gjort til industri,
aldri gjennomført med slik systematikk. De tok motstandsfolk og kommunister,
prester og intellektuelle, sigøynere og tatere, homofile og handicappede. Lavest
på rangstigen stod jødene. Et helt folk skulle tilintetgjøres – ikke bar tyske
jøder og polske jøder, men enhver jøde hvor han eller hun var.

Nasistene
kunne neppe ha gjennomført sitt program om ikke antisemittismen hadde en
europeisk historie – fra de visigotiske forbannelser i tidlig middelalder og til
pogromene i Mellom- og Øst-Europa helt frem til begynnelsen av det tyvende
århundre. Vi minnes med skam at vår grunnlov i 1814 nektet jøder adgang til
riket, og at kristne prester kunne billige jødehat og pogromer.  

På én
av plakatene som prydet offentlige steder i Det tredje rike, ble det oppfordret:
”Med din adferd overfor jøder må du sørge for at jødedommen aldri igjen får den
minste innflytelse i vårt folk. Erkjenn din fiende!” Klarere kan det ikke
uttrykkes at nazistisk antisemittisme var og er et anslag mot alle jøder og alt
jødisk – og samtidig et anslag mot europeiske kultur og dens røtter. Både Det
gamle og Det nye testamente ble skrevet av jøder, og den Herre vi tror på, vår
frelser og bror Jesus Kristus, ble født og levde som jøde blant jøder.


Derfor vekkes vi, derfor er vi årvåkne når synagoger angripes og jøder
antastes – enten det skjer i Tyskland eller Frankrike, i England eller vårt eget
land, slik det nylig har skjedd. Vi opprøres når noen tør hevde at Holocaust
aldri fant sted. Vi opprøres og protesterer og stiller oss sammen med det
jødiske folk.

Den gode boken som vi har mottatt fra det jødiske folk,
sier at vi kan velge mellom Det gode og Det onde, mellom liv og død. Holocaust
viser det onde som står i menneskers makt. Men midt i det onde ser vi også glimt
av godhet. Her minnes vi fanger som hjalp hverandre til å ta nok et skritt, til
å leve nok en dag. Vi minnes norske grenseloser som hjalp jøder til Sverige, og
enkeltmennesker som med fare for egne liv skjulte jøder eller bidro til å berge
noen. Hvorfor gjorde de det? Fordi de var mennesker blant mennesker. Omgitt av
ondskap bar de det gode med seg og i seg.

Her og nå bøyer vi våre hoder
i ære og respekt for dem som led og døde her. Nasjonalsosialistene kalte dem
”nasjonens avskum”. Vi ærer deres minne og løfter dem inn i Guds evige lys med
ord fra Davids salmer: ”Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for
ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.”

Og jeg
sier med den jødiske bønnen som også ble bedt her i Auschwitz for de døde, i
protest og med håp: ”Jitgaddal ve-jitkaddash smeh rabba – Må Guds store navn bli
herliggjort og helliget i verden, den verden som han i fremtiden vil gjøre ny –
han som vil gjøre de døde levende igjen og reise dem opp til evig liv.”

 


Fortsettelse i Birkenau

I dag besøker
vi Auschwitz og Birkenau som norske prester, som representanter for vår kirke og
det norske forsvar. I stillhet har vi vandret langs konsentrasjonsleirens
bygninger og toglinjene som brakte tusener på tusener til dette sted. Vi har
sett bilder og studert dokumentasjon, lest minnetavler og stoppet i stille
meditasjon. Ingen kan besøke dette sted uten å bli rystet i tanke og hjerte. Hva
tar vi med oss hjem?

I dag er Auschwitz og Birkenau ikke bare historiske
minnesmerker. Nettopp her er det reist senter for forsoning og ny fokus på en
forebyggende innsats mot antisemittisme og fremmedhat og for menneskets
grunnleggende verd. I vårt eget land var det først for noen år siden vi fikk et
endelig oppgjør knyttet til jøders situasjon i vårt land under og etter krigen.
Det resulterte i opprettelsen av Holocoust-senteret på Bygdøy i Oslo som ble
åpnet for litt over en måned siden.

Auschwitz, Birkenau og det nye
Holocoust-senteret i Oslo utfordrer oss i dag til ny forpliktelse i arbeidet mot
antisemittisme og fremmedhat i en tid da Europa og vårt eget land igjen trues av
de samme strømninger. Vi utfordres til å reagere og til å reise et bolverk mot
hat og terror. Auschwitz er et kall til innsats for menneskets verd og
folkegruppers rett til sin naturlige identitet og liv i fellesskap. Vi vil ikke
glemme. Det  må ikke skje igjen – verken med det jødiske folk eller noen annen
folkegruppe. Her utfordres vi til å stå i forsoningens tjeneste blant
mennesker.

- Som representanter for vårt forsvar blir vi oss her bevisste
at ingen disiplin, ingen lydighet må føre til at mennesker blir fratatt liv
eller verdighet ganske enkelt på grunn av sin folketilhørighet, sin religion
eller overbevisning. Våre militære styrker skal tjene fred, forsoning og det
gode blant mennesker. Det krever også en kultur i forsvaret som blir til vern
mot hat mellom mennesker, og som  legger vekt på det gode, på menneskers liv og
ukrenkelige verd.

- Som prester må vi erkjenne den unnfallenhet som også
preget mange kirker da nazismens redsler begynte å gjøre seg gjeldende i Europa.
Her vekkes vi av likegyldigheten, ikke minst i vårt forhold til jødene og det
jødiske folk. Vi er bundet til dem som medmennesker, og vi er knyttet til dem i
vår tro og kultur.

- Som kristne hører vi her i Auschwitz ropet fra
Abels blod og Kains svar til Gud: ”Er jeg min brors vokter?” Her blir vi oss
bevisste at vi nettopp er vår søsters og brors voktere, hvert menneske som er
skapt i Guds bilde – enten de er jøder eller polakker, sigøynere eller tatere,
innvandrere eller flyktninger.

- Som kristne trekkes vi her igjen inn i
troens sentrum: åpenbaringen av Guds kjærlighet i Jesus Kristus korsfestet og
oppstanden. Han kom med fred og forsoning i vårt forhold til Gud og mellom
mennesker – uansett rase og kjønn. Han kom med nåde for å reise opp mennesker,
han kom for å gi livet og det gode rom iblant oss. Det forplikter i møtet med
likegyldighet og hat i skyggen av Auschwitz.

I mange år, da jeg bodde i
Haifa og Jerusalem, møtte jeg ofte personer med tatoverte fangenummer på armen.
Noen var tilbakeholdne med å fortelle om seg selv og sine opplevelser. Det var
for vanskelig, og vi forstår det. Men mange har fortalt, og Auschwitz hjelper
oss til å huske. Auschwitz kaller oss til ta ansvar og være rede til å tale og
handle. Vi har sett, og vi har lyttet – også til Julius Paltiels fortelling. Vi
har sett, og vi har hørt, og vi reiser hjem for å holde minnet og fortellingen
levende. Auschwitz forplikter oss på nytt til et liv som medmennesker i
forsoningens tjeneste.