Minneord og tale ved domprost em. Birger Mathisens bisettelseHøvik kirke, 6. august 2008

MINNEORD

Kjære familie og venner av Birger Henry Lüttichau
Mathisen!

Tidlig mandag 28.juli kom meldingen: Like før klokken seks på
morgenen sovnet han stille inn på Bærum sykehus. Den siste tiden ble han fulgt
av sine nærmeste, av ektefelle Karen Erika og barna, av svigerbarn og barnebarn.
Nå er familiemannen og vennen, sjømannspresten, bibelgeneralen og domprosten
gått ut av vår tid. En vandring gjennom 88 år er avsluttet, og han er forfremmet
til herlighet.

I Bibelens siste bok sier Jesus at de som tar vare på
Ordet og holder ut i løpet, vil han gjøre til søyler i Guds tempel. Vi som
kjente Birger Mathisen, opplevde ham allerede her og nå som en trygg og bærende
søyle: høyreist, rank og vakker, men også mild i formen som søyler kan
være. En søyle i vår kirke, blant venner og familie.

Birger Mathisen
vokste opp i Oslo med en forretningsmann til far som han arvet sin økonomiske
sans fra, med en mor som gav ham gleden over Guds Ord, og med to brødre. I Oslo
Kristelige Middelalder-skolelag ble han kjent med Karen Erika Helgesen, og de
gikk begge på Kristelig Gymnasium. Med krigen som dramatisk bakteppe ble det
forlovelse i 1942 og giftermål to år senere. Ektefellen og sykepleiersken Karen
Erika ble søylen ved hans side som i alle år stod bi og bar sammen med
ham.

I dag tynnes rekken blant dem som gikk inn i sitt voksne liv da
andre verdenskrig kom, og som tok del i motstanden mot nazistene. Birger
Mathisen var en av dem, også her en søyle. Han begynte å studere på
Menighetsfakultetet og ble tårnengel i Røa kirke. Ved siden av studier og
ungdomsarbeid lyttet han til London med radioapparat som ble gjemt under
prekestolen i kirken, og deltok i motstandbevegelsens våpenopplæring blant unge
og eldre. Da han ble ettersøkt, drog han fra Oslo, men kom tilbake til Karen
Erika, og samme dag som de ble ektefolk flyktet de sammen til Sverige.  


Tidlig i 1945 ble han kalt til London og ordinert i Sjømannskirken av
biskop Fjellbu i nærvær av Kong Haakon, Kronprins Olav og norske
regjeringsmedlemmer. Noe senere kom Karen Erika etter, og der begynte deres
lange tjeneste i Sjømannsmisjonen i nesten tyve år: London og Liverpool,
Antwerpen og San Pedro, San Fransisco og så igjen i London.

I byene på
den amerikanske vestkyst og i England fikk barna Jan, Kari og Lars sine første
år og oppvekst. I feriene og på kortere turer fikk de oppleve den naturglade
Birger, glad i bevegelsen i skog og mark, glad i hav og sjø, og fremfor alt
glad i å fiske. 

I Sjømannsmisjonen minnes Birger Mathisen ikke bare som
bærende søyle, men som byggmester. Han bygget kirke i San Pedro, han fant
tomt og bygget kirke i San Fransisco og fikk sjøfolkene med. Han bygget også i
levende sten. Alltid sans for de menneskelige relasjoner, og med mange vennskap
fra mange år og gjennom mange år. Vi er mange som fikk oppleve nettopp det: Han
så oss og ble vår venn, han viste vei og fikk oss til å gå.

Da familien
kom til Norge i 1965, ble Birger Mathisen en byggende leder i Det Norske
Bibelselskap. Møysommelig bygget han arbeidet som gav oss den nye
bibeloversettelsen i 1978. Møysommelig bygget han opp Andaktsbokselskapet og tok
hånd om utgivelsen av Salmeboken. Og hvem av oss er det som ikke har hatt glede
av serien ”Bibelen forteller” i vår formidling til barn og barnebarn. Det ble et
familieprosjekt – de frodige tegningene til Kort de Kees og fortellingene som
Karen Erika og Birger gav språk: blant annet om den blinde Bartimeus, tolleren
Sakkeus og påskefortellingen ”Jesus lever”.

Birger Mathisen ble også
byggmester for bibelmisjonen, både i vårt land og internasjonalt. Her
hjemme bygget han tillit til de ikke-lutherske kirkesamfunn og fikk dem med i
bibelarbeidet. Han satt i ledelsen for De Forente Bibelselskaper, fikk
hovedansvar for den globale finanskommitéen og ble særlig engasjert i
bibelarbeid blant de kristne i Midtøsten og på Madagaskar.

Sitt
byggende virke fortsatte han sine siste tjenesteår som domprost i Oslo.
Her gjaldt det også de menneskelige relasjoner i menighet og musikkliv, men også
i fysisk forstand – og da under jorden. Vi er mange som har gledet oss over
krypten i Domkirken som Birger Mathisen fikk gravd ut og satt i stand. For alt
sitt byggende virke i Sjømannsmisjon og Bibelselskap, i kirkeliv nasjonalt og
internasjonalt ble han hedret med Kongens fortjenestemedalje i gull og ble
æresmedlem i det amerikanske og gassiske bibelselskap.

I dag takker vi
mange Gud for et liv som har spent vidt i geografi, tjenesteoppgaver og
initiativ. Selv skrev Birger Mathisen at hans bortgang ikke måtte markeres med
store ord, men med en takk for livets utfordringer og Guds ledelse, og med en
særskilt takk til Karen Erika, hans livsledsager og inspirasjon gjennom alle år,
og til barna, til svigerbarna Anne Grethe, Paul og Elisabeth, og til barnebarna:
Karen Marie og Nils, Katie, Thomas og Ruth, Jørgen og Øystein.

På Birger
Mathisens båre ligger Olavsbibelen. Guds Ord ble ikke bare en del av hans
livsgjerning, men var gleden og drivkraften i hans liv.  Det var fundamentet som
bar og drev ham, evangeliet om Guds barmhjertighet og nåde til oss i Jesus
Kristus. Nå er hans vandring her fullført, og Gud har i sin nåde løftet ham inn
i større herlighet. Vi lyser Guds fred over Birger Mathisens velsignede
minne.



TALE

Kjære familie og venner av
Birger Mathisen!

Ved hans båre stopper vi opp ved det skriftord som ble
lest fra 1. Johannes brev:

”Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist
oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det… Mine kjære, nå er vi Guds barn, og
det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Vi vet at når han åpenbarer seg, skal
vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er.” (1 Joh 3,1-2) Amen.

Noen
sanger synger sterkere enn andre i våre liv. Birger Mathisen bad selv om at vi
skulle synge salmen som vi nettopp har gitt stemme til: ”Deg å få skode er sæla
å nå. Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå!” Denne salmen er hans vitnesbyrd
til oss. Den gav rytme til hans vandring og forteller hva som fylte hans indre
blikk – helt til det siste.

Det er mange bilder som passerer revy når et
menneske i høy alder ser tilbake på sitt liv. Da Birger Mathisen lå på det siste
på Bærum sykehus, sørget hans hustru Karen Erika og barna for at en tavle stod
ved sengen, og at hans blikk kunne hvile på bilder av familien og fra hans liv.
Slik kan også kjærlighetens fantasi gi rom for takknemlighet og glede over levd
liv.

I denne kollagen av bilder var det også et lite hjerte i rødt og et
ikon av Maria med barnet Jesus. For et troens menneske som Birger Mathisen var,
stiger et større bilde frem i og bak alle enkeltbilder av familie, slekt og
begivenheter, i og bak de mange detaljer av små og store gleder og sorger: Synet
av den Gud som har åpenbart seg for oss i Jesu Kristi ansikt med den kjærlighet
som gjør at vi får kalles Guds barn uansett alder. Det er det apostelen Johannes
vil si oss: ”Se hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss: Vi får kalles Guds
barn.” Og slik vi sang: ”Deg å få skode er sæla å nå.” Her og nå, midt i livet
skal vi få kjenne Guds kjærlighet - også i hverandres ansikt.

Men når en
av våre kjære har lagt ned sin vandringsstav, kommer sorgen. Om vi har vært
forberedt – når døden inntrer, skjer det noe med oss som sitter igjen. Det blir
tomt. Sorgen og savnet griper oss. Slik må det være. Men Birger Mathisen lærte
meg noe da jeg som relativt ung plutselig mistet min far. Han sa til meg, slik
han sa til mange i samme situasjon: ”Nå skal du begynne å takke. Du skal takke
Gud for alle minnene dere har, for den tid dere fikk sammen.”

I denne
takken begynner også et større bilde å ta form: Ikke bare av den Gud som har
vært oss nær i den tid vi fikk sammen. Men bildet av den Gud som venter, og som
én dag vil hente oss hjem til seg. Nå har han hentet Birger Mathisen hjem. Siden
skal han også hente oss hjem – hjem til det store fellesskap der vi skal få se
Kristus slik han er. Det er det Herrens apostel setter ord på: ”Vi vet at når
han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er.” Det gir
også dybde til Birgers sang i dag, både for Birger og for oss som er samlet her:
”Deg å få skode er sæla å nå.”

Det er en fortelling om dette i Det nye
testamente: Fortellingen om Lasarus, bror til Martha og Maria, han som Jesus
ropte ut av graven og vekket til live før han selv gikk inn i Jerusalem til kors
og oppstandelse. ”Kom ut!” ropte Jesus til Lasarus i gravgrotten, og da Lasarus
var kommet ut, sa Jesus: ”Løs ham, og la ham gå!” I dag er Den Oppstandne i vår
midte. Han står samtidig på den andre siden og sier til Birger: ”Kom ut!” Én dag
skal Jesus rope oss alle ut av dødens stengsel, og løst og frie skal vi få se
ham som han er og bli ham lik.

Men vi skal leve videre, med minnene og i
den tid som er vår. Birger Mathisen har stridd den gode strid og fullført løpet.
Om vi er unge, midt i livet eller eldre, vi har våre liv, vårt strev og vår
vandring. Nå har Birger gått foran, og vi skal følge etter – ikke i hans
fotspor, men med vår egen vandring og våre personlige liv. Vi skal følge etter
med blikket festet på den Jesus Kristus som vil bære og prege vår vandring og
hverdag med sin større kjærlighet.

Det er det som ligger på apostelen
Johannes´ hjerte når han sier: ”Se hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss: Vi
skal kalles Guds barn, ja, vi er det.” Og jeg tror det lå i Birger Mathisens
hjerte og bønn da han bad oss synge: ”Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå!”