Lunsjforedrag på Håkonsvern under visitas i Feltprestkorpset 2. juni 2009

Det er en populær påstand at religion forårsaker konflikt og krig. John Lennons
klassiske ”Imagine” målbærer en slik tanke:

Imagine there’s no
countries
It isn’t hard to do
Nothing to kill or die for,
and no religion too.
Imagine all the people living life in
peace

Dere
skjønner umiddelbart at jeg som kristen ikke målbærer samme forståelse. Min
enkle observasjon og tese er at religion kan være både konfliktgenererende og
konfliktmodererende, og at det er viktig å arbeide med religionenes
fredsskapende potensial. I det følgende vil jeg drøfte
-         noen
overordnete problemstillinger knyttet til det nye konfliktbildet etter den kalde
krigen.
-         Underveis vil jeg berøre situasjonen i Midt-Østen,

-         og til slutt kommentere religionens og den kristne tradisjons
plass i vårt eget Forsvar i tilknytning den debatt som nå pågår om
Feltprestkorpset.

Religion i konfliktbildet etter den kalde
krigen
I årene etter den kalde krigen har vi sett en aktualisering
av religion som konfliktfaktor. Det begynte med optimisme da Berlinmuren falt
for 20 år siden. Da publiserte den amerikanske statsviteren Francis
Fukuyama en artikkel som senere ble til en bok med samme tittel ”The End of
History and the last Man”.

Med denne tittelen henspilte Fukuyama på
historieforståelsen hos Hegel som en kamp mellom ideer. Den kalde krigen hadde
det vært en kamp mellom kommunismen og det vestlige liberale demokrati. Nå var
denne kampen slutt og det vestlige liberale demokrati og kapitalismen stod igjen
som seirende og var i ferd med å bli universelle. Fukuyama satte ord på en
optimistisk forventning: at ideologiske konflikter ville forsvinne og verden
ville får fred basert vestlige liberale verdier.

Men Fukuyama viste seg
å være for optimistisk. Oppløsningen av det gamle trusselbildet ble ikke
erstattet av en ny, fredelig verdensorden. Derimot oppstod en rekke nye
konflikter, først og fremst lokalt og regionalt og ofte med etnisitet som en
sentral faktor, eksempelvis i Bosnia og Rwanda. Men også gamle konflikter
blusset opp i Midt-Østen så vel som i Asia og Afrika.

En radikalt
annerledes fortolkning ble gjort av Samuel P. Huntington. Fire år etter
Berlinmurens fall, sommeren 1993, publiserte han en artikkel i Foreign
Affairs som ble til en bok som fortsatt skaper debatt: The clash of
civilizations and the remaking of world order”. Huntingtons tese var at den
kalde krigen la lokk på gamle, underliggende konflikter. Når den kalde krigens
paradigme falt sammen, blusset de gamle konfliktene opp. Den kalde krigen var
ideologisk og rasjonelt bestemt, mens de gamle konfliktene har sine årsaker i
kultur, religion og etnisitet.

Huntington mente også slike konflikter
vil dominere sikkerhetspolitikken i fremtiden. De ulike kulturene eller
sivilisasjonene vil utvikle sin egenart og øke forskjellene i
virkelighetsforståelse. Den vestlige sivilisasjon med sine verdier om demokrati,
menneskeverd og frihet vil kollidere med sivilisasjoner som den islamske, med
sine verdier om autoritet, orden, lojalitet, strengt kjønnsrollemønster osv.
Resultatet kan bli en sivilisasjonskonflikt og i verste fall
sivilisasjonskriger, og i dette konfliktbilde er kultur og religion sentral
faktorer. Vestens oppgave vil da være å befeste sitt kulturelle og
sivilisasjonsmessige hegemoni.    

Terrorangrepene på World Trade Center
og Pentagon 11. september 2001 gav ny aktualitet til Huntingtons tese. Kaprerne
hadde religiøs motivering for sine handlinger, og president Bush uttalte
at vi nå står overfor en sivilisasjonskamp, og at Gud ikke er nøytral i denne
kampen. Det var også tilnærmingen hos Osama bin Laden som uttalte at
dette var ”en stor kamp, lik islams store slag, som erobringen av Jerusalem”. 
På begge sider tolket man hendelsene som noe mer enn en realpolitisk
interessekonflikt, som en konflikt som aktualiserer spørsmålet om religion som
en faktor. Hendelsene 11. september 2001 skulle bli støtet til den såkalte
”krigen mot terror”, konkretisert i den allierte invasjon i Afghanistan og
senere i Irak.

Religiøse tradisjoner som
konfliktmodererende
På denne bakgrunn kan det synes som om
religion må defineres som en konfliktgenererende faktor, og at revitalisering av
konfliktlinjer dreier seg om etnisitet, religion og kultur. Dette bildet må
imidlertid nyanseres. Den politiske realismen stod i fare for å underbetone de
kulturelle og religiøse faktorene. Huntington gikk i motsatt grøft og
overbetonte kulturelle/religiøse skillelinjer på bekostning av fellesverdier som
finnes på tvers av ”sivilisasjonene” og realpolitiske faktorer En mer balansert
forståelse er etter min mening en mer adekvat tilnærming etter den kalde krigen
generelt og etter 11. september spesielt.

Det er også behov for en mer
balansert forståelse av religion som motivasjonsfaktor i aktuelle og fremtidige
konflikter. Religion kan være konfliktgenererende, men også konfliktmodererende.
Religionene har ikke bare fostret jihad og hellig krig, men også tradisjoner som
er konfliktmodererende: både pasifisme, ikke-voldstenkning og rettferdig
krig-tradisjoner.

Pasifismen kjennetegnes av idealet om krigens
avskaffelse. Historisk sett synes pasifismen å ha religiøse røtter. Den finnes
både i kristendom og i andre religioner som buddhisme. Her er det særskilt grunn
til å fremholde religionens sentrale betydning i utviklingen av rettferdig
krig-tradisjonens kriterier, og at disse kriteriene utgjør et helhetlig
rammeverk for etisk vurdering av militær maktanvendelse, og det er av særskilt
betydning i møte med religiøs motivasjon for konflikter.

Rettferdig
krig-tenkning og regler for akseptabel krigføring ble imidlertid ikke bare
utviklet i det religiøse rom, men også innen filosofi, statsteori, rettslære og
ulike former for krigerethos. Denne tradisjonen har også sekulære elementer i
seg. James Turner Johnson har påpekt at denne tradisjonen på mange måter
fremstår som en felles normativ diskurs om krigens etikk, både i vestlig
tenkning og med fellestrekk innenfor andre kulturelle kontekster, også i islam.
Rettferdig krig-tradisjonen kan betraktes som en felles etisk diskurs for
moderering av krig på tvers av religiøse og kulturelle skiller. Økt kunnskap,
bevissthet og refleksjon om dette er sentralt i møte med religiøs motivasjon i
konflikter.

Religionene har en dobbelthet hva angår krig – som
konfliktgenererende og konfliktmodererende. På den ene side kan religiøs
motivert voldsanvendelse føre til demonisering av motstanderen og inhuman
voldsbruk. På den andre side kan religionen også ha en modererende og
humaniserende effekt på voldsanvendelsen, de kan fremme forsoning og fred.
Midt-Østen er et eksempel på det.

Religionens rolle i
Midt-Østen-konflikten
De siste tiår har sett en fremvekst av
ytterliggående religiøse grupperinger blant muslimer i Midt-Østen og blant jøder
i Israel og på Vestbredden. Militante muslimer krever ikke bare selvstendighet
for det palestinske folk, men muslimsk herredømme over landet der Muhammed satte
sine ben, og de motiverer religiøst for voldsbruk for å oppnå det. Tilsvarende
krever jødiske grupper krever et jødisk herredømme over landet mellom
Middelhavet og Jordan-elven, og de argumenterer med tekster fra Det gamle
testamente for det og for bruk av makt. Det som er felles for disse
ytterliggående jødiske og muslimske gruppene er at de også allierer seg med mer
sekulært orienterte strøminger, på den ene siden en ekstrem jødisk nasjonalisme
og på den annen side muslimsk pan-arabisme.

Men dette er langt fra hele
bildet. I dag er det vesentlig også å legge merke til konfliktmodererende
strømninger og vilje til forsoning og fred både blant jøder og muslimer i
området. Dette er strømninger som griper tilbake til de lengre linjene i
muslimsk og jødisk tradisjon.

På muslimsk hold har viljen til
konfliktmoderasjon gitt seg utslag i fredsavtalene mellom Egypt og Israel,
mellom Jordan og Israel, så vel i den palestinske aksept av en to-stats-løsning
og det saudi-arabiske utspill for å bilegge konflikten. Et mer grunnleggende
religiøst initiativ ble tatt for snart to år siden da 138 fremtredende religiøse
ledere i Midt-Østen henvendte seg til de kristne kirkers ledere i regionen for
en felles innsats for forsoning og fred. De gjorde denne henvendelsen med et
religiøst utgangspunkt som forener både jøder, kristne og muslimer. Det doble
kjærlighetsbudet – at en skal elske Gud av hele sitt hjerte og sin neste som seg
selv – er et etisk imperativ som står sentralt i både Det gamle testamente, Det
nye testamente og i Koranen. 

Den samme vilje til konfliktmoderasjon
finnes også på israelsk side. Den ligger også hos israelerne bak de nevnte
fredsavtaler og er forankret i jødisk tradisjon. I vår hjemlige kontekst
henvises ofte til det gammeltestamentlig utsagn om ”øye for øye og tann for
tann” når en kritiserer den israelske hær for dens voldsbruk, slik det sist
skjedde under Gaza-krigen tidligere i år. Men da overser man to fundamentale
trekk i den jødiske tradisjon.

Utsagnet om ”øye for øye og tann for
tann” var i Det gamle testamente et oppgjør med den uforholdsmessige hevnen og
gjengjeldelsen – slik det tidligere hadde vært sagt om Lamek at han skulle
hevnes syttisju ganger (1 Mos 4,24). I jødisk og israelsk diskusjon om
Gaza-krigen innebar utsagnet en kritikk av uforholdsmessigheten i den israelske
reaksjon. Viktigere er det at jødisk og rabbinsk tradisjon allerede i tiden før
Kristus avskaffet dødsstraff og utviklet en human forståelse av menneskeverd,
straff og gjengjeldelse som langt på vei er grunnlaget for både kristen og
humanistisk sosialetikk i dag. Denne forståelse gjør seg også gjeldende i dagens
debatt i det jødiske Israel.

Det er også disse konfliktmodererende og
forsoningsfremmende elementer i islamsk og jødisk tradisjon som den kristne
kirkes representanter i området knytter til i sitt arbeid for fred i Midt-Østen.
Kirkenes ledere og den kristne befolkning på Vestbredden har også gått i bresjen
for ikke-vold som prinsipp i den pågående konflikten. Om de kristne i regionen
utgjør en liten minoritet, og dertil en minoritet som opplever stadig
emigrasjon, har de en særdeles viktig formidlerrolle. Det skal jeg komme tilbake
til om et øyeblikk, og da i et noe større perspektiv. 

Religion og
sekularitet: lydighet eller selvstendighet.
Ordet ”Islam” betyr
bokstavelig oversatt ”underkastelse” eller ”lydighet”. Også i rabbinsk jødedom
er ”lydighet” et kjernebegrep i forhold til Gud og Guds lov. Både i islamsk og
jødisk tradisjon er ”fred” – salam eller shalom – ett av Guds navn. Hvordan skal
vi så forstå sammenhengen mellom fred og underkastelse? Både fra et islamsk og
jødisk ståsted utdypes det gjerne ved at fred skapes ved å underkaste seg Guds
vilje - den eneste kilden til fred.

Dette skurrer i vestlige ører. Reell
fred er for oss knyttet til frigjøring fra undertrykkelse. Ordene ”fred” og
”frigjøring” er ordparet som best summerer opp innholdet i 8.mai, 17.mai og
7.juni. Det å kombinere fred og underkastelse i denne sammenhengen framstår som
uhyrlig. Går vi derimot til vår egen religiøse tradisjon, ser vi at sammenhengen
mellom fred og lydighet mot Guds vilje er et tydelig moment. I Fedrelandssalmen
synger vi: ”Vil Gud ikkje vera bygningsmann, vi fåfengt på huset byggja. Vil Gud
ikkje verja by og land, kan vaktmann oss ikkje tryggja.” Verset slutter med bønn
til Gud om å ”vakta oss, så me kan bu i heimen med fred og hyggja.” Vi
finner samme tema  i ”Ja, vi elsker”, der det oppfordres til å takke den store
Gud som beskytter landet.

Spørsmålet blir da om sammenhengen mellom
genuin fred og lydighet eller underkastelse under en makt utenfor oss selv bare
er levninger fra en tid som er forbi. Eller ligger det et moment i våre
tradisjoner som gjør at avstanden til islam, jødedom og religiøse tradisjoner
som forfekter en sammenheng mellom fred og selvbegrensning, ikke er så stor som
vi spontant tenker?

For noen er dette en skremmende tanke. Vi tar i dag
for gitt at det skal være et skille mellom religion og politikk/ krig, og den
ideologiske arven fra opplysningstiden har blitt grunnleggende for vår
identitet. I ord som ”frihet”, ”selvstendighet”, ”suverenitet” og ”uavhengighet”
uttrykkes det mange anser som grunnlaget for våre rettigheter og identitet både
nasjonalt og individuelt.

Det er grunn til å anta at det er denne
liberale og sekulære arven som virker opprørende på mange muslimer. For noen vil
det å sette mennesket som høyeste autoritet være uttrykk for vantro. Når dette
så settes i sammenheng med vestlig overmakt innenfor politikk, økonomi,
underholdningsindustri og teknologi, har dette bildet også et konfliktskapende
potensial. Vestlig overlegenhet ses av mange som uttrykk for overmot, og i noe
av det kan de til og med kanskje ha et poeng?

I dette bildet er det
viktig å merke seg at det i bunn og grunn ikke handler om religionskonflikt, men
en konflikt mellom religion på den ene siden og en grunnleggende sekulær
ideologi på den andre. Det konfliktskapende potensialet ligger ikke i
forskjellen mellom religiøse tradisjoner, men mellom en sekulær ideologi som
setter individets uavhengighet og frihet som høyeste instans og en religiøs tro
som setter Gud og Guds vilje som øverste instans.

I dette bildet kan
kristen tro spille en formidlerrolle. I samspill med utviklingen i vestlige
samfunn de siste århundre har verdier som likeverd mellom kjønn, klasser og
raser blitt identifisert som genuint kristne verdier, og mange kirkesamfunn har
innebygget i sin selvforståelse at de ikke har hegemoni på sannhetene innenfor
menneskelivets mange livsområder. Samtidig finnes det kritiske ressurser
innenfor kristen tro i forhold til det vi ovenfor kalte vestlig overmot. Troen
på Gud som tilværelsens ytterste autoritet gjør at verdier som ydmykhet,
selvbegrensing og åpenhet fortsatt er sentrale. Ved å ta avstand fra
ytterliggående utslag av verdier som selvstendighet, frihet og uavhengighet kan
kirken spille en formidlende og forsonende rolle i konflikten mellom islam og
det sekulariserte samfunn. Det er et vedvarende trekk ved kristen tro at det
ikke er noen motsetning mellom sann frihet og lydighet mot Guds gode
vilje.

Religionsfred og fred i verden
I
religionene finnes det tradisjoner som kan bidra til konfliktmoderering og være
en faktor i fredelig konfliktløsning og forsoning. Dette perspektivet danner
bakgrunnen for det interreligiøse prosjektet Declaration toward a Global
Ethic, med den katolske teologen Hans Küng som sentral aktør. Et sentralt
poeng for Küng er at religionsfred er en forutsetning for verdensfred, og det er
bare gjennom dialog mellom religionene at religionsfred og dermed verdensfred
kan oppnås. 

I dette prosjektet pekes det på at menneskets verdighet er
en sentral tanke som finnes i ulike religiøse og livssynsmessige tradisjoner.
Humanitetsprinsippet konkretiseres i fire direktiver, bygd opp med basis i fire
grunnleggende bud i religionene. Det første direktivet er basert på budet ”Du
skal ikke drepe”, som her forståes som forpliktelse på en ikkevoldskultur med
respekt for livet. I konkretiseringen av dette direktivet nevnes respekt for
menneskerettighetene, nedrustning og ikke-voldelig konfliktløsning. 

På
vår hjemlige arena har den religiøse utvikling og samtalen mellom kristne, jøder
og muslimer samtidig åpnet for nye perspektiv. Vi har for det første sett at
gudstro og religiøse tradisjoner på nytt kommer til uttrykk i det offentlige
rom, men nå i et mangfold som vi ikke har hatt tidligere. Samtalen mellom
kristne, jøder og muslimer har samtidig avdekket at vi har mer til felles enn
det som normalt har vært tatt for gitt: betydningen av menneskeverdet, av
gudstro og det hellige i menneskers tro og liv, et genuint engasjement for
forsoning og fred. Vi har også sett hvor viktige disse felles verdier er for å
bygge fellesskap og forebygge sosial konflikt. 

Religion i Forsvaret – Feltprestkorpsets
fremtid
Dermed er jeg tilbake til situasjonen i vårt eget land, til vårt
eget Forsvar og religionens rolle i Forsvaret. Det reiser også spørsmålet om
Feltprestkorpsets fortsatte virke slik det stilles i utredningen om ”Religiøst
mangfold og militær enhet” (Pacem 12:1, 2009).

Vårt forsvar må i dag
forholde seg til de globale konfliktbildene. Det innebærer at vi også må
forholde oss til religiøse elementer i disse konfliktene og til den religiøse
situasjon i konfliktområder der Forsvaret gjør tjeneste. Da jeg for to år siden
besøkte de norske avdelingene i Afghanistan, ble jeg imponert over deres
holdninger i møtet med den muslimske befolkningen der.

Jeg merket meg
tre enkle forhold: den militære ledelses og feltprestenes kontakt med
lokalbefolkningen og religiøse ledere; mannskapenes bidrag til å bygge det
sivile samfunn; og den selvbegrensning mannskapet påla seg selv ved ikke å nyte
alkohol i respekt for den muslimske tradisjon. Uansett hva en mener om
ISAF-styrkenes nærvær i Afghanistan, tenker jeg at de norske mannskapene har
valgt en konstruktiv linje i sitt nærvær – både i forhold til det ekstreme,
konfliktgenererende Taliban og til konfliktmodererende, fredsorienterte
tradisjoner i den muslimske lokalbefolkning.

Men vårt forsvar må også i
dag forholde seg til en ny religiøs situasjon i vårt eget samfunn og blant
soldatene i forsvaret. Og da handler det altså ikke bare om den lille minoritet
av soldater som ikke tilhører Den norske kirke, men om Forsvarets troverdighet i
forhold til vårt samfunn i sin helhet. For meg innebærer denne situasjon at vi
må ta to forhold på alvor, og jeg bygger her på egen erfaring både fra
Midt-Østen og fra den flerreligiøse situasjon vi har i Oslo.

Det første
er at respekt og raushet i forhold til mennesker av annen religion og livssyn
forutsetter tydelighet på egen tro og tradisjon. Det innebærer for oss i
Forsvaret at vi er tydelige på den kristne og humanistiske arv som har preget og
fortsatt preger det norske samfunn, og at Feltprestkorpset har sin naturlige
plass i Forsvaret. Det gjelder både i forkynnelse av evangeliet om Jesus Kristus
og sjelesorg blant døpte, men også som premissleverandør for undervisning i
etikk og etiske holdninger. 

Det andre er dette: Med en slik tydelighet
både kan og må Forsvaret og Felprestkorpset utvise respekt og gi rom for
utøvelse av andre religioner og livssyn blant mannskapene. Det er et
grunnleggende etisk prinsipp både i kristen og humanistisk tradisjon at de
rettigheter vi krever for oss selv, må vi også være villig til å gi andre. Men
hva da med den militære enhet? Om gruppen av soldater som ikke er medlemmer av
Den norske kirke, er liten, vil ikke dette forstyrre den militære
enhet?

Om mine år i Israel lærte meg noe viktig om sammenhengen mellom
tydelighet på egen tro og respekt for annerledes troende, observerte jeg også
noen problematiske sider ved den israelske hæren. Det er få muslimske og kristne
palestinere som gjør tjeneste der, på tross av at de utgjør nærmere 20% av
befolkningen, og hærens identitet både etnisk og religiøst som en
jødisk-israelsk institusjon gjør at den har begrenset legitimitet i den
ikke-jødiske befolkning. For sikkerhets skyld: Det samme legitimitetsproblem
gjør seg også gjeldende i den palestinske befolkning vis-a-vis palestinske
politistyrker på Vestbredden og i Gaza, ja kanskje i enda større grad med den
fragmentering som vi ser i denne befolkning.

Nå er situasjonen i vårt
land ganske annerledes. Men poenget er enkelt: Vi har i dag mulighet til å
ivareta og utvikle Forsvarets legitimitet ved å ta den grunnleggende
religionsfrihet på alvor. Det er ikke en tilbaketrekningsstrategi for
Feltprestkorpsets rolle og den kristne tradisjons betydning for et overveiende
flertall av soldatene. Feltprestene skal fortsatt være en del av den kristne
kirkes tjeneste blant Forsvarets mannskaper, og med rotfeste i den kristne
tradisjon kan de bidra til å utvikle en undervisning i etikk og etiske
holdninger som bygger bro til andre religiøse tradisjoner og livssyn.


Med en slik utvikling kan Forsvaret også bidra både til integrering og
til reell religionsfrihet i vårt samfunn. Selv om det i og for seg ikke er et
hovedmål for et forsvar som har beveget seg fra ”bondehær til innsatsforsvar” –
for å bruke ett av forsvarssjefens yndete uttrykk – så handler det om Forsvarets
legitimitet i et samfunn som er preget av et nytt mangfold. Like viktig for
Forsvaret er det at dette også vil dyktiggjøre soldatene til tjeneste i møte med
andre kulturer og religioner, og at de der er i stand til å ta på alvor også
religiøse tradisjoners fredsbyggende potensial.