Lansering av dokumentet "Dette vil vi!"Flerkulturelt kirkelig nettverk, 7 des 2010

La meg først av alt si: Jeg er glad for å være med på lanseringen av dokumentet "Dette vil vi!" og jeg vil gi honnør til Flerkulturelt kirkelig nettverk for den plattform dokumentet gir til arbeid med innvandring og integreringspolitikk.  Når denne plattform er økumenisk, sier det samtidig noe om viljen til å stå og arbeide sammen, og at utfordringen berører sentrale verdier i vår felles kristne tro og tradisjon.

Adventstiden er forventningens og håpets tid. Det hører med til det kristne håp at vi ser frem til en ny himmel og en ny jord med et større fellesskap av mennesker - "av alle nasjoner og stammer, av alle folk og tungemål" (Åp 7,9). For oss som kristne og som kirker handler dokumentet og dagens problemstilling både om en øvelse i og en foreløpig realisering av dette håp.

Så til spørsmålene: Hva er kirkenes rolle? Hva har vi gjort, og hva gjenstår? Forholdet til innvandrere og integreringspolitikken, til mennesker og grupper fra andre kulturer og religioner har stått på dagsorden i Den norske kirke i senere år. La meg kort nevne noe av det som er gjort:

• Vi har mange steder og i mange år tatt imot kirkeasylanter, og deres opphold i våre kirker har skapt nye fellesskap og vennskap. Men det skal heller ikke underslås at det flere steder har tæret på kreftene og på ansattes og frivilliges ressurser.
• Vi har som kirke - både sentralt, regionalt og lokalt - vært pådrivere for en rausere og mer human innvandringspolitikk, både allment og i en rekke konkrete saker. Ikke minst har det skjedd med henvisning til anbefalingene fra FN's høykommisær for flyktninger, og særlig når det gjelder barn og ungdom.
• Flere menigheter, ikke minst i denne by, har stilt til disposisjon lokaler for det voksende antall migrantmenigheter - menigheter med et annet språk enn det norske og fra en annen kristen tradisjon enn den lutherske. Noen steder ser vi også et gryende fellesskap og samarbeid mellom lutherske menigheter og migrantmenigheter.
• Vi har i vår kirke også viet religionsdialogen tid og oppmerksomhet, ikke minst i forhold til våre muslimske landsmenn. Det gjelder ikke bare på nasjonalt plan, i rammen av samarbeid med Islamsk Råd og i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, men også lokalt med initiativ fra menigheter i deres lokalsamfunn.

Denne listen kunne vært lengre, mer detaljert og konkretisert med eksempler. Om noe er gjort, erkjenner vi at vi fortsatt befinner oss i en overgangsfase, i et samfunn og et religiøst landskap som er i endring. Da blir det viktig å ta på alvor at dette ikke bare handler om systemiske endringer, men om enkeltmenneskers liv her og nå. Derfor er det viktig at dokumentet "Dette vil vi" forankrer engasjementet i et bibelsk menneskesyn og samtidig i FNs menneskerettserklæring og i sentrale internasjonale konvensjoner. Dermed: Hva er kirkens rolle? Hva gjenstår? La meg sammenfatte mitt svar i noen få punkter.

1. Situasjonen for innvandrere og flyktninger i vårt land som i Europa for øvrig er ikke statisk, men i endring. Det innebærer for oss som kirker at vi stadig må være pådrivere for en human innvandringspolitikk og praksis. Akkurat nå gjelder det den voksende gruppen av papirløse immigranter som lever rettsløse og rettighetsløse i vårt land. I dag gjelder det en kurdisk barnefar med tre barn, med ett av dem som er autist, og der Høyesterett ut fra formale kriterier har bekreftet at utsendelse kan og må skje. Vi må tørre å artikulere uenighet og motstand i forhold til myndigheter og politiske trender og positivt gå i front i forsvar for enkeltmenneskers liv og menneskeverd. Det vil fortsatt kreve initiativ og handling både sentralt, regionalt og lokalt.

2. I de senere år har vi fra kirkenes side vært opptatt av myndighetenes hjemsending av kristne til områder der det er fare for forfølgelser, og likeså av personer som under sitt opphold i Norge har konvertert til kristen tro. Eksempler fra den siste tid gir grunn til håp om at det nå skjer en kursendring i så henseende. Mitt poeng her er at det finnes stor kompetanse på dette felt i nettverket av kirker og kristne organisasjoner, en kompetanse som bedre burde utnyttes av våre myndigheter både allment så vel som i konkrete saker.

3. Som kirker, menigheter og kristne har vi en primæroppgave i å bidra til gode lokalsamfunn som ikke bare gir rom for mennesker fra andre kulturer, kirker og religioner, men som gir dem et hjem der. Flere steder tar i dag menigheter initiativ til eller deltar i flerkulturelle arrangementer, det er kvinnegrupper, mannsgrupper og grupper for barn og ungdom. Men på dette punkt er vi bare i startgropen. Gjestfrihet er en kristen dyd, og vennskap på tvers har alltid båret god frukt. Og da handler det ikke bare om tiltak i kirkenes eller menighetenes regi, men om livet i våre hjem og hverdager. Da handler det heller ikke bare om en overordnet integreringspolitikk, men om et liv som springer ut fra evangeliet - med gjestfrihet og vennskap på tvers.

4. I forlengelsen av dette: Da jeg nylig møtte ledelsen for flere bydeler i Groruddalen, drøftet vi behovet for en bredere samtale om felles verdier og holdninger som kan styrke fellesskapet i lokalsamfunnene. Noe av dette skjer allerede i fora for religionsdialog, men perspektivet her er videre og når lengre. Og jeg tenker at vi som kirker besitter en kompetanse som kan legge til rette for slike samtaler som kan bringe integrering og fellesskap i lokalsamfunnene et stykke videre.

5. For Den norske kirke handler de spørsmål vi i dag drøfter, ikke bare om at vi må finne vår plass i et samfunn i endring, men fremfor alt om hvordan vi skal være kirke.

- Vi utfordres til å ta på alvor ansvaret for medmennesker, på en genuin kristen nestekjærlighet i tråd med Jesu ord om fremmede og fanger, om fattige og foreldreløse, om sultne og tørste, syke og lidende.

- Vi er bare i startgropen i arbeidet med en genuin religionsdialog med annerledes troende og i samarbeid og fellesskap med migrantmenigheter med andre språk og tradisjoner.

- Men situasjonen utfordrer også vår kirke og fellesskapet i våre menigheter på vår identitet som norske kristne: ikke til å gi avkall på vår egen tradisjon, men til å åpne opp for den rikdom som kristne fra andre kulturer bærer med seg nå de kommer inn i våre menigheter.

Presentasjonen av dokumentet "Dette vil vi" skjer i adventstiden, og om et par uker skal vi feire jul. Om noe skulle oppta oss på denne tid og følge oss gjennom året, er det dette dokumentets engasjement for flyktninger og fremmede, for barn og familier, for menneskeverd og bærekraftige fellesskap. Det handler om vår visjon av et større fellesskap som stadig er i emning - "av alle nasjoner og stammer, av alle folk og tungemål".