Kronikk i Aftenposten - Holocaust og det nye Europa 24. januar 2010

Den internasjonale Holocaustdagen 27. januar er etablert for å hedre deres minne som ble nazistenes ofre. Samtidig skal den markere en protest mot alle former for diskriminering, hat og vold på grunn av etnisk opprinnelse eller religiøs tro. I vårt land vil dagen bli markert med flere høytideligheter og i skolen. Det bør også skje i våre kirker.  

En minnedag for det som skjedde med Holocaust, vil nødvendigvis være preget av dypt alvor. Men når vi sammen minnes dette mørke kapittel i Europas historie, kan det også gi håp og skape noe nytt. Datoen for Holocaustdagen er dagen da Auschwitz og Birkenau ble befridd fra nazistenes tyranni.

For noen år siden vandret jeg sammen med Julius Paltiel langs jernbanelinjene som førte frem til gasskamrene i Birkenau. Julius Paltiel var en av de få norske jøder som overlevde dødsleiren, og det gjorde et dypt inntrykk da han avsluttet sin egen fortelling fra Birkenau med å si: ”Da jeg omsider kunne dra hjem til Norge, bestemte jeg meg for ikke å bli bitter, at jeg aldri skulle hate.”

Sist høst gikk jeg igjen langs de samme togskinnene. Det skjedde i rammen av en interreligiøs fredskonferanse. Flere tusen var med i marsjen, og jeg gikk sammen med jødiske rabbinere og muslimske lærde, buddhister og hinduer, representanter for romfolket, unge italienere og polske skolebarn. Markeringen ble skjelsettende ved at muslimske ledere deltok med kransenedleggelse i Birkenau. Det var viktig med tanke på Europas fremtid med voksende muslimske folkegrupper i vår verdensdel.

Likevel kommer vi ikke unna alvoret. Det var i det ”opplyste” Europa det grufulle massemordet fant sted på jøder og andre grupper som ikke passet inn i nazistenes menneskesyn og samfunn. Mange trodde ikke noe slikt kunne skje. Men det tyske folk og Europa lot det skje. Tusener på tusener ble passive deltakere, også nordmenn ble kollaboratører, og mange kirker var tause tilskuere - før det var for sent.

Det er smertefullt å tenke på at bekjennelseserklæringen Kirkens Grunn, som dannet det teologiske grunnlag for prestenes embetsnedleggelse i påsken 1942, unnlot å si noe om antisemitismen og jødeforfølgelsen i landet. Da Den Midlertidige Kirkeledelse i sin skarpe protest mot jødeforfølgelsen 10. november 1942 sa at vi ved å tie i denne situasjonen ville bli medskyldige for uretten mot jødene, var det for sent til å reise en folkeopinion mot det som skjedde. 

Nazistene kunne neppe gjennomført sitt program om ikke antisemitismen hadde en historie i Europa – fra de visigotiske forbannelser i tidlig middelalder og til pogromene i Mellom- og Øst-Europa helt frem til begynnelsen av det tyvende århundre. Vi minnes med sorg at vår grunnlov i 1814 nektet jøder adgang til riket, og at mer enn 700 norske jøder høsten og vinteren 1942/43 ble stuet inn i skip ved Akershuskaia og fraktet til Auschwitz. Det skjedde under tysk okkupasjon, men nordmenn foretok arrestasjonene.

Fra Det tredje rikes oppstart i 1933 begynte et helt samfunnsmaskineri å male og gjorde lovlydige og likegyldige borgere til ondskapens villige instrumenter. Aldri før var tilintetgjørelse av mennesker gjort til industri, og aldri gjennomført med slik systematikk. Et helt folk skulle tilintetgjøres – ikke bare tyske jøder og polske jøder, men enhver jøde hvor han eller hun var.
På en plakat som prydet offentlige steder i Det tredje rike, stod det: ”Med din atferd overfor jøder må du sørge for at jødedommen aldri igjen får den minste innflytelse i vårt folk. Erkjenn din fiende!” Klarere kan det ikke uttrykkes at nazistisk antisemittisme var og er et anslag mot alle jøder og alt jødisk – og samtidig et anslag mot europeisk kultur og dens røtter. Både Det gamle og Det nye testamente ble skrevet av jøder, og den Jesus vi tror på, ble født og levde som jøde blant jøder.

Derfor blir vi urolige når antisemittiske strømninger igjen gjør seg gjeldende i Europa, når synagoger angripes og jøder antastes eller mobbes – enten det skjer i Mellom-Europa, i England eller vårt eget land.  Vi opprøres når noen tør hevde at Holocaust aldri fant sted. Vi protesterer mot denne fornektelse av det som faktisk har skjedd i hjertet av Europa, og stiller oss sammen med det jødiske folk. Vi er bundet til dem som medmennesker, og vi er knyttet til dem i vår tro og kultur.

Nazistene angrep også motstandsfolk og kommunister, kristne prester og Jehovas vitner, intellektuelle og homofile, sigøynere og tatere og handikappede. Det tredje rikets overgrep mot jøder og alt jødisk var samtidig et anslag mot minoriteters liv og rettigheter og mot et kristent menneskesyn.

I dag handler det også om andre minoriteters rettigheter og livsrom i Europa. Debatten etter forbudet mot minareter i Sveits viser at det ikke er like selvsagt at vi gir andre de rettigheter vi krever for oss selv. Det gjelder muslimske folkegrupper i det nye Europa, og det gjelder rom- og sintifolket, som i dag befinner seg lavest på den sosiale rangstige i det europeiske fellesskap. Den internasjonale Holocaustdagen markerer et oppgjør med holdninger og handlinger som kan lede til ny antisemitisme og diskriminering, og som sprer hat og intoleranse.

Auschwitz og Birkenau er ikke lenger bare historiske minnesmerker. Der er det reist et senter for forsoning og forebyggende innsats mot antisemittisme og fremmedhat og for menneskets grunnleggende verd. I vårt eget land var det først for noen år siden vi fikk et endelig oppgjør knyttet til jøders situasjon i vårt land under og etter krigen. Det resulterte i opprettelsen av Holocoust-senteret på Bygdøy i Oslo og minner oss om vårt ansvar for menneskets verd og folkegruppers rett til sin naturlige identitet og liv i fellesskap.

Med minnet om Holocaust hører vi som kristne ropet fra Abels blod og Kains svar til Gud: ”Er jeg min brors vokter?” Det gjør oss bevisste på at vi nettopp er vår søsters og brors voktere, hvert menneske som er skapt i Guds bilde.