Kirkens klimaengasjement - Kronikk i Klassekampen 11. desember 2009

Kirkens engasjement for skaperverket er ikke av ny dato og er mer enn et rent sosialetisk anliggende. Det er forankret i en bibelsk livsforståelse og er uttrykk for en felles, kristen spiritualitet som har fått ny aktualitet med vår tids klimakrise.

I dag haster det med kollektive tiltak for jordens og nye generasjoners fremtid. Det finnes flere begrunnelser i kristen tradisjon for engasjement for klima og skaperverk. Klimakrisen har også gjort at vi med nye øyne leser bibelske tekster om vårt forhold til skaperverket. Her vil jeg trekke frem noen perspektiver som har vært lite påaktet også i kirkelig refleksjon.  

Protestantisk etikk har lagt vekt på menneskets oppdrag som forvalter av skaperverket. Utgangspunktet har vært ordene i skapelsesfortellingen: ”Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden” (1 Mos 1,28). Men dette oppdraget står i en sammenheng som er mer omfattende enn det som i snever forstand handler om ”forvaltning av skaperverket” og gjør mennesket til herre over naturens ressurser.

Bibelen begynner med to fortellinger om Guds skaperverk. Begge berører vår kollektive og individuelle atferd i forhold oss til dagens klimakrise, og de overrasker ved nærmere lesning. De handler ikke bare om vårt forhold til det skapte som fysisk materie – enten det er jord og vann, planter, dyr eller mennesker. De handler også om vårt forhold til tiden, om livsrytme og hvile for det skapte.

Den ene fortellingen om Edens hage er en fortelling om vårt livsgrunnlag og det livsrom vi lever i. Den handler om jord og lokal geografi og plasserer mennesket der: en hage i Eden, i øst. Den er også radikal i sin beskrivelse av sammenhengen mellom mennesket og jorden. Mennesket dannes av jordsmonnet, på hebraisk adama, og menneske heter adam – navnet på det første mennesket.

I denne fortellingen formes også krypdyrene og fuglene av samme jordsmonn som mennesket, men det blir menneskets oppgave å gi dem navn. Navnegiving innebærer relasjon og menneskets ansvar for det som lever. Vi er vant til å tenke at vi satt til å forvalte våre omgivelser. Men disse tekstene gjør det samtidig klart at vi er en del av det skapte og kalt til omsorg for alt som er skapt.

Den andre skapelsesberetningen har en annen fokus. Den har karakter av hymne og trekker oss inn i tilbedelsen av Gud og i ærefrykt for det han skaper. Men det hele skjer i rammen av tid, av livets rytme. Det er en hymne om syv dager, og hver dag: Det ble kveld, og det ble morgen – første dag, andre dag og så videre. 

I denne rytmen med ukens dager, med kveld og morgen, kommer den syvende dag som klimaks. Da hviler Gud, og han gir hvile til alt som er skapt. Mann og kvinne skapes den sjette dagen. Men deres første dag er hviledag, en hellig dag. På sin første dag får mennesket hvile sammen med Gud og all skapning før det går ut til arbeid på jorden. Men ikke bare ukens rytme, også døgnets rytme har det samme anliggende: kveldens og nattens hvile før det blir morgen og tid for arbeid og virke. Hvile er fundamentalt.

I den senere bibelske tradisjon, ikke minst i 5. Mosebok, begrunnes hvilen humant ut fra hensynet til slaver og innvandrere, enker, fattige og foreldreløse. Med utfordringen i dagens fattigdom både globalt og lokal er det vesentlig å legge merke til dette bibelske anliggende. Den grunnleggende hvilen handlet om å gi rom for fattige i det større fellesskap og å gjenopprette balansen mellom rike og fattige.   

Men hensynet til balansen i fellesskapet mellom mennesker gikk videre, det gjaldt også forholdet til jord og skaperverk. Alt som er skapt har behov for hvile og fornyelse. Det kom særlig til uttrykk i tradisjonene rundt sabbatsåret. Hvert syvende år skulle jorden og åkrene få hvile. Det er omdiskutert i hvor stor grad dette ble praktisert. Poenget her er at dette engasjement for skaperverkets hvile og fornyelse er der. Hvile er Guds gave til menneskers livsrytme og til hans skaperverk.

I dag er fokus på CO-2-utslipp, global oppvarming og hva dette gjør med jordens klima. Det vil være uansvarlig å se bort fra at det er vår forbrukerkultur og industri som har skapt denne situasjonen. Selv om ingen av oss  ønsker et samfunn uten de goder som teknologiske fremskritt har gitt oss, er det ikke høy tid for å spørre: Hva har vårt forbruk av ressurser og utbytting av naturen gjort, og hva gjør det med vår egen livsrytme, med forholdet mellom den rike og fattige del av verden og med skaperverkets mulighet til hvile og fornyelse?  

Da hviledagen fra det fjerde århundre slo gjennom som allmenn hviledag rundt Middelhavet og nordover i Europa, innebar det en gjennomgripende sosial revolusjon som har satt sitt preg på vår kultur og gitt et fundament for menneskeverd og sosialt fellesskap. En marxistisk filosof har karakterisert dette som ”den kosteligste gave som kristendommen har gitt vår kultur”, og i nyere tid har kirke og arbeiderbevegelse hatt et felles anliggende i vern om hviledagen.

I dag leser vi den bibelske tradisjon med nye øyne og oppdager at den også dreier seg om vårt forhold til skaperverket – til jord, vann og luft, til planter og skog, til dyr, fisk og fugleliv. Skaperverket trenger hvile og tid til fornyelse (re-creatio), og som mennesker trenger vi den samme hvile og tid til fornyelse.  Dette er ikke bare en utfordring til land med regnskog, men også til oss som oljenasjon og avansert forbrukersamfunn.

Vi kan diskutere global oppvarming og konsekvensene av oljeboring og utvinning av olje og gass langs vår kyst, og i dag trenger vi denne diskusjonen. Vår forankring i den bibelske tradisjon og i kristen tro gir oss samtidig et grunnleggende utgangspunkt. Det handler ikke om at vi som kirke kan foreslå konkrete politiske løsninger og tiltak. Men vi kan gi støtte til kollektive tiltak som tar på alvor både menneskers og naturens gudgitte rett til hvile og fornyelse.