Kjære medborgere!
Våren er kommet, og vi gratulerer hverandre med St. Hallvards dag. Bjørketrærne skinner i sin grønne drakt, og vi kan igjen feire dagen for Oslos skytshelgen.
Her i middelalderbyen holdes fortellingen om Oslos første århundrer levende. Den gang var vår Gamleby et mål for mange pilegrimer. De kom til Hallvardskirken og til Mariakirken, de kom med sine liv og oppsøkte hellige steder. I dag opplever vi en renessanse for pilegrimstradisjonen og pilegrimsvandringen.
For tolv dager siden startet jeg og mine kolleger blant biskopene vår vandring mot Nidaros her ved Hallvardskirken og Mariakirken. Vi gikk over Galgeberg og opp gjennom Groruddalen, møtte mennesker og fikk se byen med annerledes øyne. Vi gikk strekninger i Gudbrandsdalen og kjente gleden i Guds frodige skaperverk. Vi var samlet i bønn og fellesskapet ble styrket.
I juni i fjor tok vi også imot en gruppe med afghanske flyktninger ved Hallvardskirkens ruiner, de gikk pilegrimsleden fra Nidaros til Oslo – og de kom til hovedstaden med håp for sine liv. Her ble de tatt imot og fikk fortellingen om St.Hallvard.
I middelalderen var Hallvardsdagen en kirkelig festdag. Helgen-fortellingene illustrerte det kristne budskapet, og festdagene brakte disse fortellingene inn i folkelivet. Sigrid Undset skrev om Hellig Olav i Nidaros: ”Han var såkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her.” Jeg tenker at det samme gjaldt med Hallvard for folket her i Viken.
Fortellingen om Hallvard konfronterte førkristne verdier som ære og hevn med bibelske idealer om å ta seg av de svake, vise empati og tilgi – om vern for det truede livet. I dag feirer vi Hallvardsdagen for å løfte frem denne arv i vår by og i vår verden.
I dag ber vi for dem som ble rammet av jordskjelvet i Sichuan-provinsen i Kina, og for dem som lider etter syklonen i Burma. Vi utfordres til ansvar for dem som opplever sine liv truet i vårt eget samfunn, ikke minst ensomme og redde barn i våre asylmottak. Pilegrimstradisjonen handler også om at de som er på vandring, skal tas imot med gjestfrihet, og at de skal finne vern for sine liv. St.Hallvard utfordrer oss til vern om det truede livet.
Da Hallvard ofret seg for den uskyldige kvinnen, ble han et eksempel med sitt eget liv og en som peker på Kristus og hans gjerning for oss. Vår markering av den 15.mai henter igjen frem minnet om unggutten fra Lier. Han tok budskapet fra Kristus på alvor slik at det preget både holdning og handling. Den utfordringen består – også for oss i dagens Oslo.