Biskopens tale ved minnemarkeringen ved Bodil Biørns gravVestre gravlund, 26. juni 2008

Kjære alle sammen!
Da jeg for noen år siden besøkte Armenia, var det ikke få
som begynte å snakke om Fridtjof Nansen da de hørte jeg kom fra Norge. Da jeg
var i Aleppo i Syria i august i fjor, var det fortellingen om Bodil Bjørn som
møtte meg blant armenske kristne.

Fridtjof Nansen og Bodil Biørn – disse
to norske navn lyser i armensk historie: Fridtjof Nansen med hans innsats for
armenske flyktninger etter massakrene for snart hundre år siden, da han var
Folkeforbundets første høykommissær. Bodil Biørn med hennes utrettelige tjeneste
særlig blant foreldreløse barn og de aller svakeste blant armenere i Anatolia,
Armenia og Syria gjennom nesten tretti år i samme periode.

I Bodil
Biørns fødeby Kragerø har takknemlige armenere reist et monument til minne om
henne. Om én måned skal Bodil Biørns navn hedres i Jerevan. I dag er vi samlet
ved hennes grav for å hedre hennes minne her – for at hennes navn også skal lyse
i vår historie – som et lysende eksempel for oss i dag fra norsk misjonshistorie
og kvinnehistorie, diakonihistorie og nødhjelpshistorie.

Med røtter i
Kragerø, men også i Berlin, fikk Bodil Biørn blant annet sin utdannelse ved
Diakonissehuset Lovisenberg. Ved det forrige hundreårsskifte gikk det flere
vekkelser over Europa, og gjennom disse vekkelsene møtte Bodil Biørn det som
skulle bli hennes livs kall. Hun sluttet seg til den lille gruppen av pionerer i
Kvinnelige Missions Arbeidere og reiste til Anatolia. Evangeliene forteller
hvordan Jesus identifiserte seg med syke og svake, med flyktninger og fremmede.
Bodil Biørn gikk i hans fotspor. Hun ble flyktningearbeider, en av våre første
nødhjelpsarbeidere.

I en tid med massakrer og store lidelser for det
armenske folk opprettet Bodil Biørn både barnehjem, skoler og sykehus,
engasjerte folk lokalt og gav dem opplæring. Hun ble dypt grepet av skjebnen til
det armenske folk, denne gamle nasjon som allerede i år 301 tok kristen tro. Men
hun krysset hele tiden geografiske og politiske, etniske og religiøse
skillelinjer. Da hun måtte flytte til Armenia, drev hun en polioklinikk og et
barnehjem som også tok seg av tyrkere og kurdere. Da det ble umulig for henne å
oppholde seg i Armenia, reiste hun via Norge til Aleppo i Syria, og hennes
barnehjem der gav henne også hederstittelen ”Mor” blant armenske
kristne.

Bodil Biørn og Fridtjof Nansen er navn som knytter bånd mellom
vårt folk og det armenske folk. For noen år siden besøkte lederen for den
armensk-ortodokse kirke, katholikos Karekin I fra Etschmiadzin, Norge, og åpnet
den store Nansen-utstillingen på Norsk Folkemuseum. Om én måned drar en liten
norsk delegasjon til Jerevan for å delta i en markering som vil hedre en norsk
misjonærs plass i deres historie. Det er også viktig økumeniske kontakter mellom
vår kirke og den armenske kirke, og vi ber dere hilse.

Her ved Bodil
Biørns grav vil jeg rette en takk til Kragerø kommune, til Jussi Flemming Biørn
og hans familie for at dere holder levende dette stykke norsk misjons- og
kvinnehistorie, så vel som kontakten mellom våre folk og kirker. I dag takker vi
Gud for Bodil Biørn, for misjonæren og nødhjelpsarbeideren, og vi lyser Guds
fred over hennes velsignede minne.