Biskopens tale ved jubileumsgudstjeneste, Ris kirke 75 år 10. juni 2007

Kjære Ris menighet!
Nåde være med deg og fred fra Gud vår Far og Herren
Jesus Kristus!

I dag er det fest i Ris kirke. Vi feirer jubileum og
gratulerer hverandre med kirkens 75 år. I tre generasjoner har familier kommet
hit ved livets milepeler, og kirken har vært kraftsentrum for menighetens liv,
et kultursentrum og utgangspunkt for lokalt engasjement. Et fellesskap på tvers
av generasjonene er også motivet for Hans Lous Mohrs altertavle – barn, foreldre
og besteforeldre som stømmer mot lysets og livets kilde, Jesus Kristus.


Et jubileum gir grunn til takk og glede – ikke bare for år som ligger
bak, men for menighet og lokalsamfunn i dag: for fellesskap i gudstjeneste og
med musikk og lovsang i kirkens rom, for barna i barnehage og barnearbeid, for
unge i Risklubben og Rising og det store antall konfirmanter, for misjonalt og
internasjonalt engasjement og fellesskap i mindre grupper på mange plan. I dag
takker vi Gud for Ris kirke og menighet og feirer vår jubileumsfest med glede.


Det handler også om fest i dagens evangelium. Jesus sier: «Det var en
rik mann som kledde seg i purpur og den fineste lin og levde i fest og glede dag
etter dag.» Om Jesus hadde sans for fest og glede, skjønner vi straks at han her
er ute i annet ærend. Fortsettelsen gjør det også tydelig: «Utenfor porten hans
lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår.»

Det vil
undre meg om ikke Jesu fortelling allerede her skaper en uro hos oss, at det
stikker oss i hjerte og tanke. I vårt velstands Norge er det også gjerder og
skiller mellom rike og fattige, og vi er døve om vi ikke hører dem som banker på
velstandens port i vårt samfunn. Eller de fattige i sør som forgjeves banker på
det rike Europas port. I dag feirer også mange menigheter i vårt land
skaperverkets dag og vil ta på alvor at mennesker og folk under andre
himmelstrøk pines under den tørke som endringene i klimaet har skapt.


Det er mulig å holde fest innenfor trygge gjerder og stenge mennesker
ute fra det gode selskap. Det har også skjedd i den kristne menighets historie.
I dag holder vi fest, og Jesu fortelling om den rike mann og Lasarus kommer til
oss som et ramsalt og ransakende spørsmål om vår feiring tar Gudsrikets nærvær
og fellesskap på alvor. Jeg tenker at Jesus gleder seg over FN´s tusenårsmål og
slagordet: «Make poverty history.» Samtidig er Jesus realist og siterer det ord
som ble lest fra 5.Mosebok: «Fattige vil alltid være i landet. Derfor byr jeg
deg: Lukk opp hånden for din bror, for de nødlidende og fattige i ditt land.»


Jesus øker alvoret i fortellingen og i vår situasjon. Den kløft som den
rike hadde skapt mellom seg og Lasarus, reverseres idet de dør. Nå er det den
rike som pines i dødsriket, og det er en kløft mellom ham og Lasarus som er tatt
imot av Abraham og nå får del i gleden. Det er et liv etter døden, med
fortapelsens mulighet. Men Jesu fortelling er fremfor alt en invitasjon til
gleden og det store gjestebud i Guds evige rike. Det gir innhold og perspektiv
til festen i Ris kirke i dag.

Det er evangelisten Lukas som gjengir Jesu
fortelling om den rike mann og Lasarus. På hans tid var det en gruppe i det
jødiske folk som ble kalt saddukeere. De tilhørte det øvre sjikt i folket, de
var rike, og de benektet at det var noen oppstandelse fra de døde. Livet var
livet her og nå. Det var også denne gruppen som satte i verk forfølgelse av de
første kristne i Jerusalem fordi de hevdet at Jesus var stått opp fra de døde,
og fordi de helbredet lamme og tok med seg tiggere inn i templet.

Det er
nærmest en gjenklang av denne kontrovers når Jesus i fortellingen lar Abraham si
til den rike mann: «Hører de ikke på Moses og profetene, så lar de seg heller
ikke overbevise om noen står opp fra de døde.» De hadde lukket sine ører for
Guds Ord og Guds gjerning og hjertene for sine medmennesker og de fattige.


Jesus hadde et særskilt hjerte for de fattige og nødlidende. Men han
hadde også et hjerte for rike. «Han fikk ham kjær,» står det om Jesus i møte med
den rike unge mannen. Det er ikke rikdommen som fører den rike i fortapelsen,
heller ikke fattigdommen som frelser den fattige. Men den fattige har et navn,
og i dette navn ligger en enkel bekjennelse: Lasarus – det betyr Gud hjelper,
eller Gud er min hjelp. Den rike hadde Moses og profetene, men hadde lukket sitt
hjerte for Guds Ord og sin neste. Hvordan er det med oss – i våre
liv?

Jesus taler ofte om Moses og profetene. Hva er essensen i Det gamle
testamente lest med Jesu og apostlenes øyne? Like før Jesus farer opp til
himmelen, sier han til disiplene at alt som står skrevet om ham i Moseloven, hos
profetene og i salmene skulle oppfylles. Han sier: «Slik står det skrevet:
Kristus skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal
omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag.» (Luk.
24,46f)

Dette er den røde tråd, det vi skal lytte etter og ta til oss:
Guds gjerning for vår frelse, Jesu Kristi komme inn å våre liv – med sitt nærvær
og sin frelse, og med sin veiledning til oss om det som fremmer liv og
fellesskap. Hva ville omvendelsen medført for den rike mann mens han levde? Jo,
at han oppsøkte den Gud som hjelper – Lasarus, ved porten hans.

I vårt
språk har vi et ord som er avledet av Lasarus. Det er ordet «lasaron». I våre
ordbøker forklares det at dette er et nedlatende ord om husløse og arbeidsløse,
om de slitte og utslåtte. Hvor annerledes det er for Jesus! I Jesu munn er
navnet Lasarus en ærestittel, et navn fullt av håp. Der, ved porten og blant de
fattige, møter vi den Gud som er vår hjelper – både for den fattige og den rike,
og da nettopp i møtet og fellesskapet mellom de to.

Å høre Guds Ord og
ta imot hans kjærlighet, handler samtidig om å se sin neste og handle konkret
med kjærlighetens solidaritet og fellesskap. Slik det ble lest fra 1.Johannes
brev i denne gudstjenesten: «Den som ser sin bror lide nød og lukker hjertet til
for ham når han selv har mer enn nok å leve av, hvorledes kan han ha Guds
kjærlighet i seg? Vår kjærlighet må være sann, ikke tomme ord, men
handling.»

I dag gir Jesu fortelling om Lazarus og den rike mann en
visjon og et program for vår kirke og vår menighet. Det handler om å høre og å
se og å handle. Det er å la menigheten være 
–      et sted der gjerder
mellom mennesker, mellom rik og fattig er revet ned og vi sammen får komme med
våre liv frem for Guds ansikt, inn til lysets og livets kilde hos Jesus
Kristus,
–      et sted der vi lytter til Guds Ord og ser hverandre som
søsken i Guds store familie,
–      et sted der vi i konkret handling tar på
alvor vårt ansvar for det større fellesskap, de fattige i vår midte og i det
globale samfunn som omgir oss.

I dette større fellesskap er det også rom
for gleden, for en annerledes fest og en annerledes rikdom. Enhver kristen
gudstjeneste bærer gleden i seg – gleden over at Jesus lever og vi skal få leve,
gleden i et fellesskap som tar ansvar i sitt lokalmiljø og kjemper for at vår og
jordens rikdom forvaltes med rettferdighet.. Og i nattverdens fellesskap forenes
vi med ham som fornyer livets krefter og kaller oss til tjeneste, og vi får en
forsmak på det store gjestebud som Jesus inviterer oss til i sitt evige
rike.

Med denne glede vil vi også feire dette jubileum. Jeg gratulerer
Ris menighet med dagen og ønsker Guds velsignelse over menighet og lokalsamfunn.


Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd
som var, er og blir en
sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.