Kjære menighet! Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus!
Det ble stille i Norge etter terrorbomben i Oslo og massakren på unge mennesker på Utøya forrige fredag. Stille har vi bøyd våre hoder i ærbødighet for dem som mistet sine liv, og i omsorg og bønn for alle som ble skadet, for pårørende og venner. Midt i denne stillheten er vi også blitt et folk på vandring.
I mer enn en uke har vi vært på stille vandring til minnesteder og minnemarkeringer. Blomsterhavet foran Domkirken har vokst som en stille og mektig bølge av medfølelse, varme og kjærlighet. Sammen har vi begynt en ny vandring, og ungdom fra AUF har gått foran: Ikke hevn, men kjærlighet. Ikke hat, men håp. Ikke fiendskap, men vennskap på tvers.
Her i kirken er vi på nytt møtt av Jesu ord, - ord som viser vei i sorgen og for vår vandring videre: "Salige er de som sørger... de som tørster etter rettferdighet... de barmhjertige... de som skaper fred." I sorgen og smerten tar vi i dag tilflukt i Jesu ord: "Salige er de som sørger, for de skal trøstes."
Én uke etter vet vi mer om det meningsløse som skjedde. I dag kjenner navnene på alle som mistet sine liv, og det fører oss dypere inn i sorgen. Her i Guds hus får vi utøse denne sorgen, vår klage over tapt liv og protest mot det onde. Vi gjør det i visshet om at Gud er nær og sammen med oss. Han hører vår klage og kjenner hvert ansikt og hvert navn. Og Jesus sier at de sørgende skal trøstes. Hvilken trøst har han å gi, hvilken trøst kan vi gi?
I disse dager har vi funnet trøst i det større fellesskap og vår felles vandring. Muslimer, jøder og kristne, hinduer og humanetikere - våre øyne er åpnet for trøsten i det større fellesskap. Jesus gjør heller ikke forskjell på folk når han sier at de sørgende skal trøstes.
Som kristne hører vi at han som sier disse ordene, er Den Oppstandne som kommer og taler til oss fra den andre siden av døden. Han kommer med sin åpne favn for våre savn og sier også: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile."
I dag finner vi trøst og håp i vårt bønnerop for dem som bar de tyngste byrdene, som led mest og måtte bøte med livet. Vi ber om at Gud i sin nåde gir dem hvile. Vi finner trøst og håp i dikteren Hans Børlis ord:
Hjertet er stolt, det har vilje og glød,
det lyser i guddommens skjær.
Og han som har makt over liv, over død,
er større enn skapningen er.
Det er i dette perspektiv vi også hører Jesu ord for vår felles vandring videre, og på denne vandring tar vi med oss dem som er gått bort: "Salige er de som hungrer etter rettferdighet, for de skal mettes. Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet... Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. "
Terrorbomben i regjeringskvartalet og massakren på Utøya var en grusom aksjon for et samfunn uten muslimer, et ondskapens angrep mot det gode fellesskap vi vil bygge i vårt land. Når jeg denne uken har måttet kommentere terroristens ønske om å berge den kristne kulturarv i Europa, har jeg måttet svare: Det som skjedde, var et brutalt angrep på alt som Jesus Kristus har vist oss og lært oss, en grusom kontrast til alt som skal kjennetegne kristen gudstro og livsutfoldelse.
For Jesus viser oss en vei som ser den andre og møter den andre med kjærlighet: "Salige er de barmhjertige... de som tørster etter rettferdighet... de som skaper fred." Og Paulus understreker: "Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt... Natten er snart slutt, og dagen er nær. La oss derfor legge bort mørkets gjerninger og ikle oss lysets rustning."
Det var kunnskapsrike og lærevillige ungdommer som var samlet til leir på Utøya, engasjert for barmhjertighet, rettferd og fred. En vismann og læremester spurte én gang sine unge elever når man kan si at natten er blitt til dag? Elevene pekte på det øyet kan skjelne i naturen når det demrer av dag. Men vismannen sa: "Natten er blitt til dag når du ser et menneske og i dets ansikt oppdager en søster eller bror."
Mørket som terroristen ville kaste oss inn i, er avløst av dagens lys, og det har åpnet våre øyne. I morgendemringen er det som regel stille, og det har vært stille i vårt folk denne uken. I denne stillheten har vi oppdaget hverandre og samholdet i det større fellesskap. Et nytt lys er kommet over vår vandring. Vi vil gå sammen, og på denne felles vandring skal det være rom for vårt fargerike mangfold - på tvers av politiske meninger og partier, hudfarger og generasjoner, livssyn og religiøs tilhørighet. Er en ny dag i ferd med å demre i vårt folk?
I dager som kommer, vil vi ikke bli trette av å sitere: "Når én mann kan forårsake så mye ondt, - tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen." Disse ordene fra en ung kvinne er blitt signalord for vår felles vandring - mot en ny dag for Norge etter 22.juli 2011.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd
Som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.